Carl-Henric Jaktlund:
JESUS GIKK VIDERE
og menigheten står igjen
Hermon forlag, 2011
Hft. 160 sider

Et vellykket ungdomsarbeid er et mål for nesten enhver menighet. Vi fryder oss over heltente tenåringer, unge mennesker som elsker Jesus og benytter enhver anledning til å vitne om ham for både kjent og ukjent. I menigheten sitter folk som er litt lenger kommet i livet. De hører de unges vitnesbyrd og gleder seg, men noen ganger med en litt usikker følelse fordi de husker den gangen det var de selv som var brennende, og gløden er ikke riktig den samme lenger. Har de mistet ”den første kjærligheten”? Ja, de gleder seg over et blomstrende ungdomsarbeid, men uroen er der: er det tenåringenes kristenliv som er idealet alle burde strekke seg etter?

Carl-Henrich Jaktlund har kanskje en gang trodd det, men han tror ikke det lenger. Han har vært dypt involvert i hektisk og hett frikirkelig ungdomsarbeid. I en dypt personlig bok retter han først av alt søkelyset på et fenomen som menighetene ofte synes å være blinde for: gapet mellom det strålende ungdomsarbeidet og den sparsomme frukten av det et tiår senere. Jaktlund ser seg om i forsamlingen og undres på hvor de ble av, de mange som var så brennende og aktive for noen år siden. Noen få av dem er der; andre er nok troende, men ikke aktive; mange ser ut til å ha kuttet helt ut.

Forfatteren bruker sin egen vandring (for å bruke et av hans egne bilder: fra forelskelse til moden kjærlighet) som utgangspunkt. Og han illustrerer det med israelsfolkets vandring i ørkenen og Emmaus-vandrernes møte med Jesus. Hans hensikt er å hjelpe til at unge mennesker ”ikke vokser opp og bort fra menigheten”. Det ønsker han å gjøre ved å reflektere over fire elementer:

• Ungdommens utpregede svarthvitt-tankegang må etter hvert gi plass til gråtoner.
• Tenåringenes følelsesmessige rus stilner.
• Unge trenger eldre forbilder og veiledere.
• Betydningen av å ta en ny og personlig trosbeslutning på terskelen til voksenlivet.

En slik summering kan kanskje høres noe kjedelig ut. Men Jaktlunds vandring er det ikke. Det er en klok og viktig bok som tar opp en problemstilling vi ikke har råd til å overse. Selvfølgelig bør ungdomsledere lese den. Men den er vel så viktig for godt voksne menighetsledere – ja, for alle voksne troende. Skal de gode rådene følges opp, vil det kreve nye og spennende bånd mellom generasjonene.

Dette er altså en bok å få forstand av. Det eneste jeg ikke forstår, er den merkelige tittelen.

Trykt i Dagen 7. juli 2011

Tags: generasjoner, menighet, tenåringer, Ungdomsarbeid