En gang i blant de siste årene har vi kunnet lese om mangel på pastorer i forskjellige frikirkelige sammenhenger. Nå sist gjelder det pinsebevegelsen i Nord-Norge. Korsets Seier har funnet ut at 7 av 10 pinsemenigheter i de tre nordligste fylkene mangler pastor. Andre kan også melde om underskudd på pastorer, kanskje ikke så drastisk, men likevel slik at det oppleves som kritisk.

Kan det være menighetens herre som gir oss et påskudd til å tenke en gang til om ledelse av menigheten? For store deler av frikirkeligheten, ikke bare i Norge, men internasjonalt, er det blitt en selvfølge at en skikkelig menighet må ha en pastor. I noen kretser er det til og med viktig å ha en som er Pastoren – med stor P og i bestemt form. I alle tilfeller: pastor er den viktigste tittelen i vide kristne kretser.

Det er underlig. For i Det nye testamente er pastor ikke en tittel. Ordet pastor (på norsk: hyrde, gjeter) brukes bare én gang som substantiv om kristenledere. Ellers er det et verb: Det ikke noe en er; det er noe en gjør. Ofte har det vært vanskelig for oversetterne å vise det. De har måttet ty til substantivet og si ”være hyrde” der det direkte skulle hete ”gjete”. Noen ganger har de likevel valgt ”vokte” og tatt vare på at det er et verb de oversetter.

I NT er dette en gjerning som primært gis til dem som både kan kalles eldste og tilsynsmenn. Paulus og teamet satte alt i rette stand i nye menigheter ved at ”de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på” (Apg 14,23). Titus fikk beskjed om at han ble igjen på Kreta for at han ”skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by” (Tit 1,5).

I begge tilfellene er eldste flertall; det er et råd, et kollegium eller med et moderne ord: et team. Det finnes ikke eksempler i NT på menigheter som ledes av én leder enten vi vil kalle ham pastor eller noe annet. En interessant illustrasjon er det som skjer når Paulus trenger å nå ledelsen i Efesus-menigheten men ikke har tid til å besøke byen. Han kaller ikke til seg en seniorpastor eller hovedpastor eller pastor i det hele tatt. Nei, ”fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste (flertall!)” Apg 20,17). Og det er de samme menn som i samme sammenheng kalles tilsynsmenn og skal gjete/vokte menigheten (v. 28).

Kanskje pastormangelen er en innbydelse til å trenge dypere inn i NTs stoff om eldstetjenesten? Her har vi bare streifet det.

Trykt som «I fokus» i DagenMagazinet 22. juli 2010

Tags: eldste, eldsteråd, hyrde, menighetsledelse, pastor, pinsebevegelsen