En vielsespreken med Efeserbrevet 5,21-33 som tekst

Kjære ektepar. Kjære Kari og Ola

Den teksten vi nettopp leste fra Efeserbrevet, er det lengste avsnittet om ekteskap i hele Det nye testamente. Men ikke bare det; det er det vakreste, sterkeste, mest romantiske (!) og mest omstridte avsnittet om ekteskapet. Selv om noen såkalte moderne mennesker skriker i protest: det er verdens beste oppskrift for et godt ekteskap.

For hvem har bedre greie på hvordan det skal lykkes, enn han som har skapt både mann og kvinne og innsatt ekteskapet? Dette Gudsordet løfter det monogame ekteskap mellom mann og kvinne opp og gjør det til en ordning som ble innsatt av Gud på skapelsens 6. dag og skal på en underfull måte fullbyrdes i noe Bibelen kaller Lammets bryllup.

Hemmeligheten

Midt i denne teksten om mann og kvinne i ekteskap sier apostelen plutselig: ”Denne hemmeligheten er stor – jeg taler …

For noen tiår siden slo det ikke feil: Når våren kom i luften og bjerketrærne fikk de først skjær av grønt, sang kristne mennesker med iver “No livnar det i lundar, no lauvast det i lid …” Men det ble ofte med de to-tre første versene. Og slik gikk en glipp av en fargerik teologisk Gudsrikeforkynnelse. Der er sterke grunner for å synge alle de tolv versene!

En påskepreken – med tekster hentet fra 1. Kor 15,1-7 og Rom 6,3-5.
Etter god gammel kirkelig skikk skal gudstjenestene på de store høytidsdagene brukes til å forkynne de store og grunnleggende frelsessannheter. Det har jeg gjort i førti år. Og jeg skal ikke hoppe over det i år heller. Men jeg vil sprenge det litt og bli litt mer undervisende enn skikken tilsier.

For noen dager siden hadde jeg en spennende kveld sammen med en gruppe unge menn. Mot slutten av samtalen ble det vist til et vers fra Det gamle testamente, et sånt vers som vi liker å sitere, Jer 29,11: ”For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.”

Jeg kunne ikke la være å peke på at det verset hører hjemme i en sammenheng som advarer mot å tro på samtidens lykkeprofeter og spåmenn eller på egne drømmer om raske inngrep fra Gud. Men nettopp sammenhengen gir oss et fasinerende bilde av hva menigheten kan bety for byen den er satt i av Herren.

Det kristne håp er ikke som andre håp! er påstanden i denne prekenen.
Det nye livet, kall det kristenlivet eller Kristuslivet, er innholdsbestemt: Vi er gjenfødt ”til et levende håp”! Et håp må ha noe med fremtid og kanskje noe med nåtid å gjøre. Et levende håp må være noe langt mer enn håp i hengende snøre. Det må være noe mer enn vage tanker om at ”det vil vel kanskje, hvis vi er heldige, hvis lykken smiler til oss, gå bra”.

Fredag 27. februar 2009 var jeg innbudt til å tale på bønnenatt på Grimerud, Ungdom i Oppdrags senter. Jeg var fascinert over mottoet for de felleskirkelige bønnenettene deres, Longing for His Glory, og gledet meg til å få være med. Men så ble de ikke slik; jeg måtte melde forfall. Men her følger notatene mine til talen som altså er talen som ikke ble holdt! Den har noe å gjøre med mottoet for møtene.

I fire og et halvt år hadde jeg Erling Utnem som lærer. Enkelte av de tingene han sa, har brent seg inn i hukommelsen. Her er en av dem: “I de fleste av våre menigheter er den åndelige temperatur så lav at når det kommer inn et menneske med normaltemperatur, tror alle de andre at han har feber.”

På Oase-samlingen forrige uke sa Michael Green noe av det samme. Han talte om hva som måtte skje med menighetene våre om de skulle representere Guds rike rett. Her er begynnelsen på ett av punktene:
Be om at mennesker må få Den Hellige Ånd. Selvsagt, alle virkelige kristne har Den Hellige Ånd. Hvis de ikke har det, er de ikke kristne. Men mange kristne aner ikke hvilken arv, hvilken gave de har. Det er som blomsterfrø i ørkenen, usynlige og ubrukelige inntil regnet kommer. Se etter dette regnet! Det …

“Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører,” sa Peter på pinsedag. (Ap.gj. 2,32-33).

Vi så i går at Peter hevdet med Joelsprofetien i hånd at de siste dager er begynt og at kjennetegnet på den nye tid er at Gud utgyter sin Ånd over alle mennesker, at Ånden er der for alle troende. Vi så også at der Guds Ånd er virksom gjennom menigheten, gjennom disiplene, der skjer det noe sansbart. Det gjelder “dette, som dere nå både ser og hører”.

Vi ønsker å tilhøre menigheter som har gjennomslagskraft i verden. Vi vil ikke tilhøre en kirke som er totalt uinteressant, en kirke hvis liv og budskap er “revnende likegyldig”. Apostlenes …

For et par tiår siden skrev dr. theol. Knut Enger:
Vi mener å kunne fastslå at et stigende antall mennesker lever sitt liv uten forbindelse med kirken, uten behov for kirken, uten interesse for kirken. … De lever uten kirken og dør uten kirken. … Kirken må så gjerne være der, og kanskje endog bli benyttet ved spesielle anledninger for å skape ramme og stemning. Men kirkens liv og budskap interesserer ikke. Det er den kirkefremmede revnende likegyldig.  (1968, s. 67).
Er det sant? Langt på vei må vi medgi at det er det. På søndag formiddag har jeg bare fem minutter å gå når jeg skal på gudstjeneste. Da treffer jeg ofte gode naboer som er travelt opptatt med å gjøre seg klar til tur eller til dagens innsats i hagen. Det er fine mennesker. De vet hvem jeg er. De smiler og hilser. Selvsagt kan …