“Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er,” er et eldgammelt ord­språk. Det skal stamme fra en gresk vismann som levde mer enn 400 år før Kristus. Det finnes i forskjellige varianter. Men stort sett betyr det vel det samme hele tiden. Jeg vil prøve å vri litt på det i dag, og i tillegg vil jeg lansere et annet ”ordspråk” som jeg ikke kan finne i den store boken jeg har med ordspråk og gyldne sitater.

En vielsespreken med Efeserbrevet 5,21-33 som tekst

Kjære ektepar. Kjære Kari og Ola

Den teksten vi nettopp leste fra Efeserbrevet, er det lengste avsnittet om ekteskap i hele Det nye testamente. Men ikke bare det; det er det vakreste, sterkeste, mest romantiske (!) og mest omstridte avsnittet om ekteskapet. Selv om noen såkalte moderne mennesker skriker i protest: det er verdens beste oppskrift for et godt ekteskap.

For hvem har bedre greie på hvordan det skal lykkes, enn han som har skapt både mann og kvinne og innsatt ekteskapet? Dette Gudsordet løfter det monogame ekteskap mellom mann og kvinne opp og gjør det til en ordning som ble innsatt av Gud på skapelsens 6. dag og skal på en underfull måte fullbyrdes i noe Bibelen kaller Lammets bryllup.

Hemmeligheten

Midt i denne teksten om mann og kvinne i ekteskap sier apostelen plutselig: ”Denne hemmeligheten er stor – jeg taler …

For noen tiår siden slo det ikke feil: Når våren kom i luften og bjerketrærne fikk de først skjær av grønt, sang kristne mennesker med iver “No livnar det i lundar, no lauvast det i lid …” Men det ble ofte med de to-tre første versene. Og slik gikk en glipp av en fargerik teologisk Gudsrikeforkynnelse. Der er sterke grunner for å synge alle de tolv versene!

En påskepreken – med tekster hentet fra 1. Kor 15,1-7 og Rom 6,3-5.
Etter god gammel kirkelig skikk skal gudstjenestene på de store høytidsdagene brukes til å forkynne de store og grunnleggende frelsessannheter. Det har jeg gjort i førti år. Og jeg skal ikke hoppe over det i år heller. Men jeg vil sprenge det litt og bli litt mer undervisende enn skikken tilsier.

For noen dager siden hadde jeg en spennende kveld sammen med en gruppe unge menn. Mot slutten av samtalen ble det vist til et vers fra Det gamle testamente, et sånt vers som vi liker å sitere, Jer 29,11: ”For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.”

Jeg kunne ikke la være å peke på at det verset hører hjemme i en sammenheng som advarer mot å tro på samtidens lykkeprofeter og spåmenn eller på egne drømmer om raske inngrep fra Gud. Men nettopp sammenhengen gir oss et fasinerende bilde av hva menigheten kan bety for byen den er satt i av Herren.

Det kristne håp er ikke som andre håp! er påstanden i denne prekenen.
Det nye livet, kall det kristenlivet eller Kristuslivet, er innholdsbestemt: Vi er gjenfødt ”til et levende håp”! Et håp må ha noe med fremtid og kanskje noe med nåtid å gjøre. Et levende håp må være noe langt mer enn håp i hengende snøre. Det må være noe mer enn vage tanker om at ”det vil vel kanskje, hvis vi er heldige, hvis lykken smiler til oss, gå bra”.

Fredag 27. februar 2009 var jeg innbudt til å tale på bønnenatt på Grimerud, Ungdom i Oppdrags senter. Jeg var fascinert over mottoet for de felleskirkelige bønnenettene deres, Longing for His Glory, og gledet meg til å få være med. Men så ble de ikke slik; jeg måtte melde forfall. Men her følger notatene mine til talen som altså er talen som ikke ble holdt! Den har noe å gjøre med mottoet for møtene.

Skal du til England i sommer? Hvis den nordøstre delen av landet er med på reiseruten, bør du spandere en dag på Lindisfarne – ”Den hellige øya”. En stille vandring i de mektige klosterruinene blir en påminnelse om den kraftfulle kristnings- og misjonsimpulsen som gikk ut fra de keltiske områdene av de britiske øyer og Irland og berørte store deler av Europa, og om vikingenes brutale herjinger.

Jesu store oppdrag, det han ga sine disipler før han forlot dem ved himmelfarten, var å disippelgjøre folkeslag. Folkeslagene er et ord som kanskje kunne oversettes med etniske grupper. Jesu vilje er altså ikke bare å redde sjeler ut av folkene, men å se hele folk som sine disipler. Det har kanskje sjelden skjedd, men i 1997 besøkte vi noe som kanskje kan være en forsmak eller begynnelse på det som kan skje. Bli med til Bakalalan på Borneo.