Evangeliske kristne er ivrige med å understreke hvor viktig forkynnelsen av Guds ord er i alt som har med evangelisering og misjon å gjøre. Vi siterer gjerne ordene om at «av nåde er dere frelst, ved tro … det er ikke av gjerninger». Og den frelsende tro skapes gjennom det forkynte ord. Derfor minner vi hverandre og andre stadig om det apostoliske ordet i Romerbrevet 10,17 om at troen kommer av forkynnelsen.
Archive for the ‘Meninger om mangt’ Category
Et privilegium jeg har satt pris på, er å få være med som samtalepartner for mennesker som skal plante menighet. Noe av det jeg spør om, er hva slags menighet de tror Gud har kalt dem til å starte. Svarene er forskjellige. Jeg har sans for noe Jack Deere sa i en periode han ikke var menighetsleder: ”Hvis jeg skulle plante en menighet, ville jeg ikke være opptatt av at en bestemt gruppe mennesker skulle føle seg velkommen der. Jeg vil ha en menighet der Den Hellige Ånd føler seg velkommen.”
Økumenikk har ofte blitt oppfattet som en beskjeftigelse for spesielt interesserte. For mange såkalte vanlige kristne, både ledere og fotfolk, har det vært noe fjernt som enten foregår på møter i fjerne land eller i komitéer de har liten eller ingen føling med. Unntakene er for noen de årlige økumeniske bønneukene eller årlige fellesmøter.
Forkynn!
Det talte ord har alltid vært viktig for den kristne menighet. Oftest samler vi dette vitale elementet i menighetens liv under ett ord: forkynnelse. I den siste tiden har vi riktignok oftere og oftere hørt alt verbalt fra prekestol eller plattform bli samlet under et annet ord: undervisning. Kanskje ordbruken varierer etter hvor i det kirkelige landskap en befinner seg?
Menighetsbyggere
Guds rike bygges gjennom «givere» i ordets bredeste mening, mennesker som har lært at «det er saligere å gi enn å ta imot».
Det har vært sagt mye om den kristne menighet som et sted hvor sårede og haltende mennesker skal kunne finne tilflukt, et sted hvor der er plass for den svake. Det forbildet Jesus ga, viser oss at det er viktig. Han hadde øye for den som ikke klarer seg selv, og den som andre overser.
For noen år siden var jeg til stede på en ”planlagt kulturkollisjon”. Et av byens fremste kor deltok med perler fra klassisk kirkemusikk. En av byens unge lovsangsledere med team ledet forsamlingen i en liten serie av det mange vil kalle karismatiske lovsanger. Etter møtet fikk jeg en hyggelig prat med et av kormedlemmene. Hun var full av velvilje og hevdet at det var nyttig for korsangerne å erfare på nært hold noe av den lovsangen som brukes så flittig i mange forsamlinger i vår tid.
I Efeserbrevet ber Paulus for sine lesere om at de ”kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde” der er i Kristi kjærlighet.
I den forbindelse bruker han et fascinerende uttrykk – ”sammen med alle de hellige”. Er det ikke som han sier fra at dimensjonene i Kristi kjærlighet fatter vi aldri alene? Vi er innbyrdes avhengige av hverandre. Var det derfor de første kristne ”holdt urokkelig fast … ved samfunnet”? Idealet er ikke den sterke som står alene, men den som er avhengig av Herren og hans folk.
Tid alene med Gud hører til det normale kristenliv. Det er ikke noe som ble oppfunnet verken av pietistene eller av det moderne fornyelsesfolket. Jesus praktiserte det selv og forutsatte at det er en del av normal livsstil for hans disipler. Han sa: ”Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg” (Matt 6,6 i NT05).
Pietisme og pietister er nesten fremmedord for mange unge kristne i dag. Andre mener seg å vite mer og kan bruke ordene med litt forakt i stemmen. For ordene forbindes med loviskhet. Og ingen kan nekte for at loviskhet noen ganger har preget pietistiske miljøer. Men i utgangspunktet står retningen for sannheter og en praksis som er viktig for alle levende kristne. Den understreket hvor avgjørende det enkelte menneskes forhold til Gud er. For å skille mellom det å ha et allment positivt forhold til kristentroen og kanskje dertil være en ”kirkekristen”, ble det vanlig å snakke om å være personlig kristen.
Den tyske evangelisten Reinhard Bonnke skrev for noen år siden to bøker med titler som mer eller mindre har blitt adoptert som slagord av evangeliske kristne i mange land. Den første av bøkene heter ”Plyndre helvete”; den andre ”Befolke himmelen”.
Jeg lar den første tittelen ligge, men har noen betraktninger omkring å ha ”befolke himmelen” som motto eller mål for evangelisering og misjon. Er ikke det helt i pakt med det mange kristne stadig er opptatt av – å komme til himmelen selv og få sine medmennesker med seg dit?