Guds ord er entydig når det gjelder troendes forhold til myndigheter eller det som kalles menneskelige ordninger. Apostelen Peter sier til sine lesere at de skal ”underordne” seg ”under enhver menneskelig ordning, enten det nå er en konge, som den høyeste, eller landshøvdinger som er utsendt fra ham”.

Regjeringen har utnevnt ny biskop i Stavanger. Det ble ikke den som hadde størst støtte i avstemningene på forhånd, men den ene av de fem kandidatene som hadde den moteriktige holdningen i homofilispørsmålet. I følge avisene er de ”konservative” i bispedømmet og langt utenfor det opprørt. Over statsråden. Men de lover å ta godt imot den nye biskopen. De ønsker ham velkommen!

I bønnearbeidet for byen vår har vi ofte brukt et av versene fra Jeremias brev til jødene som var bortført til Babylon: ”Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel.” Det har vært motiverende for bønn for byen. Men Jeremia gjør oppdraget med å søke byens beste til noe mer. Han ser etter en helhjertet deltakelse i byens liv. ”Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt!” Guds folk er kalt til å være med å forandre og la Gud forvandle byen, lokalsamfunnet.

Et privilegium jeg har satt pris på, er å få være med som samtalepartner for mennesker som skal plante menighet. Noe av det jeg spør om, er hva slags menighet de tror Gud har kalt dem til å starte. Svarene er forskjellige. Jeg har sans for noe Jack Deere sa i en periode han ikke var menighetsleder: ”Hvis jeg skulle plante en menighet, ville jeg ikke være opptatt av at en bestemt gruppe mennesker skulle føle seg velkommen der. Jeg vil ha en menighet der Den Hellige Ånd føler seg velkommen.”

Evangeliske kristne er ivrige med å understreke hvor viktig forkynnelsen av Guds ord er i alt som har med evangelisering og misjon å gjøre. Vi siterer gjerne ordene om at «av nåde er dere frelst, ved tro … det er ikke av gjerninger». Og den frelsende tro skapes gjennom det forkynte ord. Derfor minner vi hverandre og andre stadig om det apostoliske ordet i Romerbrevet 10,17 om at troen kommer av forkynnelsen.

Økumenikk har ofte blitt oppfattet som en beskjeftigelse for spesielt interesserte. For mange såkalte vanlige kristne, både ledere og fotfolk, har det vært noe fjernt som enten foregår på møter i fjerne land eller i komitéer de har liten eller ingen føling med. Unntakene er for noen de årlige økumeniske bønneukene eller årlige fellesmøter.

Det talte ord har alltid vært viktig for den kristne menighet. Oftest samler vi dette vitale elementet i menighetens liv under ett ord: forkynnelse. I den siste tiden har vi riktignok oftere og oftere hørt alt verbalt fra prekestol eller plattform bli samlet under et annet ord: undervisning. Kanskje ordbruken varierer etter hvor i det kirkelige landskap en befinner seg?

Guds rike bygges gjennom «givere» i ordets bredeste mening, mennesker som har lært at «det er saligere å gi enn å ta imot».

Det har vært sagt mye om den kristne menighet som et sted hvor sårede og haltende mennesker skal kunne finne tilflukt, et sted hvor der er plass for den svake. Det forbildet Jesus ga, viser oss at det er viktig. Han hadde øye for den som ikke klarer seg selv, og den som andre overser.

For noen år siden var jeg til stede på en ”planlagt kulturkollisjon”. Et av byens fremste kor deltok med perler fra klassisk kirkemusikk. En av byens unge lovsangsledere med team ledet forsamlingen i en liten serie av det mange vil kalle karismatiske lovsanger. Etter møtet fikk jeg en hyggelig prat med et av kormedlemmene. Hun var full av velvilje og hevdet at det var nyttig for korsangerne å erfare på nært hold noe av den lovsangen som brukes så flittig i mange forsamlinger i vår tid.