Begynnelsen på høstsemesteret er ofte en tid til å tenke målsetting både for menigheter og misjon. For mange er det opplagt at det fremste målet er å se flere mennesker frelst og lagt til menigheten.
Da Paulus skulle formulere målet for sin og sine medarbeideres tjeneste, var det tydelig at menneskers frelse ikke på noen måte var et sluttmål, men høyst et delmål.
For store deler av frikirkeligheten, ikke bare i Norge, men internasjonalt, er det blitt en selvfølge at en skikkelig menighet må ha en pastor. Pastor er den viktigste tittelen i vide kristne kretser.
Det er underlig. For i Det nye testamente er pastor ikke en tittel. Ordet pastor (på norsk: hyrde, gjeter) brukes bare én gang som substantiv om kristenledere.
En av de kristne bekjennelser som en kan høre ganske ofte både i tale og sang, vitnesbyrd og samtale, består i utgangspunktet av tre ord: ”Gud er god.” Jeg sjekket databibelen og fant (litt til min forbauselse) at de tre ordene sammen bare forekommer én gang. Det er salmisten Asaf som synger: ”Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet” (Sal 73,1). Selv om han synger om Guds godhet mot Israel, er det selvsagt gyldig for alle som ved troen på Jesus Messias har fått del Israels velsignelser.
Profeten Jeremia har et uttrykk som betyr det samme: ”Lov Herren, hærskarenes Gud, for Herren er god, hans miskunnhet varer evinnelig!” (Jer 33,11). Men sterkest grunnlag for bekjennelsen er vel det Jesus sier til en rådsherre han møter: ”Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud” (Mark 10,18 og Luk …
De fleste kristne forsamlinger vil mer enn gjerne nå ut til medmennesker som ikke kjenner Gud. Det kan skje på mange måter. Men Tremorkirken på Sotra, Salem i Trondheim og IMI Kirken i Stavanger har grepet fatt i en oppskrift Jesus selv har anbefalt – eller riktigere: befalt.
Mange kristne synes å ha en holdning til “umoderne” bibelske sannheter på linje med avholdsfolket som ble minnet om at Jesus gjorde vann til vin: “Vi vet det, men vi liker det ikke!”
”Å be om vekkelse over landet vårt er ensbetydende med å be om nød over folk og land. Tør vi det?” var en av overskriftene på en kronikk i DagenMagazinet nylig. Svaret på spørsmålet må være: ”Nei, det tør vi ikke.” Det betyr ikke at vi ikke vil be om vekkelse. Men vi tror det finnes andre emner og utgangspunkt for den bønnen enn antydet i den siterte setningen.
Noen ord om å være forkynner av Guds ord, om hva en preken er, om å være en god tilhører – respekt for oppdraget, respekt for Skriften, respekt for tilhørerne.
Tanker om prekentyper og forberedelse til å forkynne, om den “mystiske” erfaring av å bevege seg fra å arbeide med en taus tekst til at samme teksten begynner å arbeide med predikanten. Det flere tusen år gamle ordet blir et nå-ord som brenner i predikantens hjerte.
”Når jeg leser i Bibelen om nådegavene i forsamlingene,” skrev professor Carl Fr. Wisløff for mange år siden, ”da er det som om jeg ser inn i en skjønn hage, med blomster i alle farger – men i rik harmoni.” Er ikke det et bilde av det en forsamlingsleder drømmer og ber om? Kanskje ikke alltid. For det hender vel at vi fanges opp av krav til effektivitet og målbare resultater. Da er ikke veien lang til å sammenligne seg med andre og gripes av stolthet når vi er en smule bedre enn dem, eller av mindreverdsfølelse når vi ikke når opp.
Ingen kan gå gjennom livet i denne verden uten å oppleve onde ting eller erfare noe som gjør vondt. Jeg vil anta at der er få bibelvers de fleste troende da tyr til så ofte som Romerbrevet 8,28: ”Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.” Det er et løfte om Guds velsignelse i vanskelige tider. Men det går an å gå glipp av velsignelsen!
Jeg lærte et nytt ord nylig: ”helbredelses-boom”. Det handlet om noe som har skjedd de to siste årene i en av landets menigheter. Aldri før har de sett så mange helbredelser som nå. De av oss som har ventet på slike meldinger, gleder oss og takker Gud.