Et avsnitt av Jon Kvalbeins store «Tro og tanke»-artikkel om Menighetsfakultet i Dagen 10. mai frister til sitat og en liten kommentar. Han skriver at MFs læremessige profil har endret seg i mange spørsmål. Ett av dem er synet på kvinneprester: «I 1972 avgav MFs professorråd en uttalelse der et flertall på fem gikk inn for å ordinere kvinner, mens fire hadde motsatt konklusjon.»
Og Kvalbein gjengir fra mindretallets uttalelse: «Diskusjonen omkring det foreliggende spørsmål har vist at tilhengerne av kvinnelige prester bare kommer til rette med de nevnte skriftsteder (især 1. Kor. 14,34 og 1. Tim. 2, 11f) ved å hevde at prinsippet om kvinnenes underordning er noe tidshistorisk og ikke har gyldighet for vår tid verken i kirken eller i ekteskapet. Vi frykter at dette syn på Skriftens autoritet kan trekke etter seg konsekvenser for andre av Det nye Testamentes anvisninger og formaninger. Vi …
De siste årene har jeg etter beste evne prøvd å forkynne og undervise om både kongen og riket. Da har jeg oppdaget gang på gang at bortsett fra ”komme ditt rike”-bønnen i Fader Vår, er der ett utsnitt av et bibelvers nesten alle ser ut til å kunne: ”Guds rike er inne i dere” (Luk 17,21). Ja, slik står det mer eller mindre likt i Norsk Bibel 88, Bibelen Guds Ord, DNB 19c30, Svensk Bibel 2000 og sikkert flere.
I min oppvekst var det vanlig at unge kristne hadde et hendig, lite nytestamente (NT), omtrent på størrelse med vår tids smarttelefoner. Noen av dem hadde med Salmenes bok fra det gamle testamentet (GT). Fordelen med de små NTene var at du kunne putte dem i lommen og alltid ha dem med deg.
Minuset var at det kunne føre til at en bare leste NT og aldri GT. I dag er det annerledes! Eller er det ikke det?
Jeg undrer meg over hvor fastlåst språkbruken er når det gjelder «arbeid i Guds rike». Eneste form for fornyelse er at det vakre ordet «arbeide» ofte blir byttet ut med det platte ordet «jobbe». Det kan vi kanskje leve med. Men det vi ikke bør leve med, er forestillingen om at virkelig arbeid i Guds rike er det som utføres av profesjonelle arbeidere, primært prester, pastorer, evangelister og misjonærer.
”Når jeg leser i Bibelen om nådegavene i forsamlingene,” skrev professor Carl Fr. Wisløff for mange år siden, ”da er det som om jeg ser inn i en skjønn hage, med blomster i alle farger – men i rik harmoni.” Bildet av en fargerik hage harmonerer med bibelske bilder av det kristne fellesskap. Menigheten er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Men det er en form for enhet som bare kan virkeliggjøres i mangfold.
I vår kirkelige vielse søker vi å la Gud få det som hans er – ekteskapet – for det er hans selv om Stortinget har røvet det. Eller med litt andre ord: politikerne våre har ranet definisjonsretten fra ham og gitt ordet ekteskap et helt nytt innhold. Vi vil forplikte oss til å gi Gud hva Guds er selv midt i et samfunn som har tatt for seg selv det som er hans.
Skal du på gudstjeneste i Kristkirken i Bergen en eller flere ganger denne vinteren og våren? Der skal det ”prekes” gjennom Jesu avskjedstale slik vi har den gjengitt i Evangeliet etter Johannes fra 13,31 og ut kapittel 17. Det er et intenst referat av det siste Jesus hadde å dele med sine nærmeste før arrestasjonen, før korsfestelse og død. Da er dette artikkelen for deg – en forberedelse til aktiv lytting til Guds ord.
Vi har en raus Gud! Som Guds barn bør vi selvsagt søke å ligne Far. Sjenerøsitet skulle vel være et kjennetegn for kristne mennesker på det personlige plan. Men ikke bare der. Det må i aller høyeste grad også gjelde fellesskapet, menigheten. Ja, det gjelder på alle plan, men testes ofte på ett konkret plan. Er det tilfeldig at Paulus går direkte fra ordene om raushet i arbeidet for Herren til omtale av innsamlingen til medkristne i Jerusalem? Neppe.
Undervisningen er viktig. Men den kan aldri erstatte forkynnelsen, proklamasjonen. Læreren er viktig. Men han kan ikke erstatte forkynneren.
På hvilken måte er lokalsamfunnet blitt annerledes eller bedre på grunn av din menighet? Hvis menigheten skulle dø, ville lokalsamfunnet savne dere?