Avgjørelser er viktige. Ønsker – mer eller mindre flyktige – kan være viktige. Men ”hva som skjer i den enkeltes hjerte”, må være viktigst. Og selv om bare Herren vet hva, vil et ekte verk av Gud i et hjerte finne uttrykk i ord. De klassiske evangelistene i anglo-amerikansk sammenheng og hjelperne deres ventet på at Åndens indre vitnesbyrd skulle føre til et ytre vitnesbyrd. De kunne forkynne og veilede og be for, men ikke i stedet for.

Denne artikkelen skal ikke handle om hamburgere og cola. Men selv om det er en smule urettferdig, USA er stort og mangfoldig, illustrerer fast food en del av det typisk amerikanske. Alt skal skje fort og effektivt – var det ikke amerikanerne som fant opp samlebåndet – og presenteres pakket og klart til bruk, standardisert så det kan selges videre som franchise. Raskt utbytte er viktigere enn langsiktige mål. Her handler det om evangelisering.

Bortsett fra røveren på korset er der ikke eksempler i evangeliene på at mennesker ble frelst ved å be en bønn. Og før det tjuende århundre var det vi kaller frelsesbønnen, ukjent.
Dette er en oppfølger til “Én mil vid og én tomme dyp” og “Tallmessig og åndelig vekst” – les gjerne alle tre artiklene.

Afrika, spesielt Afrika sør for Sahara, er arena for en av de største triumfer for misjon og kirkevekst i vår tid. Antallet kristne har steget i et forbløffende tempo. Men triumfen bærer med seg en bismak.
Denne artikkelen er en oppfølger til ”Én mil vid og én tomme bred” – les den også!

Kun for bergensere. Historisk. Det følgende er et foredrag jeg holdt i Predikantringen i Bergen 14. mars 1993. Det var kort tid etter Levende Ord Bibelsenter ble etablert i byen – men før Kristkirken, før Norkirken, før Pionerkirken og DELK-menigheten ble til. Det var før Pastoralnettet og inspirasjonen fra Ed Silvoso. Den etterlyste DAWN-rapporten kom i 1995.
Er det mulig at et sytten år gammel innlegg fremdeles kan bety noe for de troende i byen?

”Forkynn Guds rike!” sa Jesus. Har vi forkortet det og gjort det til en åndelig, indre størrelse som ikke berører verden rundt oss? (Og for oss i Norge: Har vi glemt arven fra samfunnsforvandleren Hauge?)

Stemmer det med Bibelen? Hvor i Bibelen står det om å le uhemmet, om å falle på gulvet, om å riste og skjelve, om å klappe og trampe i gulvet? Hvor står det om å oppføre seg som en er beruset? Det var noen av de spørsmålene mange reiste den gangen Toronto-velsignelsen gjorde sitt inntog. Denne artikkelen ble til i en beveget tid, men den tar opp prinsipper som har gyldighet langt utover Toronto-fenomenene. Den handler om å søke å forstå noe av hva som skjer når Gud manifesterer sitt nærvær i vår verden, og hvordan vi skal teste alt som skjer på Skriften.

Menigheter i sunn vekst og kontinuerlig fornyelse trenger forkynnelse der idealet er å løfte frem ”hele Guds råd” med sentrum i ”ordet om korset”. Skal det skje, er det etter artikkelforfatterens mening nyttig å skille mellom to hovedtyper av forkynnelse, bekreftende og erobrende kaller han dem. Begge to er viktige. Den ene sikrer forankringen i det helt sentrale; den andre strekker tro og tanke og handling. Hindringene for den erobrende forkynnelsen er flere. Lær å kjenne dem igjen!

Den kristne menighet har i oppdrag å forkynne. Den har lært av apostlene at evangeliet skal forkynnes. ”Vi forkynner Kristus korsfestet,” skriver Paulus. Men han forteller også at forkynnelsen hadde bredde og omfattet noe han kalle ”hele Guds råd”. I denne artikkelen ser vi nærmere på bibelsk sunn og balansert forkynnelse. I en neste artikkel vil vi se to former for forkynnelse som må til for å se en menighet i vekst og fornyelse.