I følge evangelistene Matteus og Lukas proklamerer Jesus to ganger at «høsten er stor». Første gang vi hører det, er like før han sender ut de tolv disiplene (de som ellers kalles apostlene):

Matteus 9,37-10,1: Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans». Han kalte til seg de tolv disiplene sine … .

Hva høsten eller kornåkeren eller grøden er, ser vi av situasjonsbeskrivelsen: «Da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter». Det er mennesker; der er mange av dem; de er ille ute; de er sauer på villspor.

Men Jesus har hjerte for dem. Han ønsker å gi dem det de selv ikke har. De må finnes, og de må høstes inn. På dette tidspunktet er Jesus selv den eneste «arbeideren». Disiplene får et bønneemne og blir selv det første bønnesvaret. Jesus får et dusin arbeidere ved siden av seg selv. Men selv det er selvsagt for lite! Derfor gir Lukas oss en fortsettelse på samme tema:

Lukas 10,1-2: Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Og han sa til dem: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans».

Bønneemnet er det samme fremdeles. Men Jesu bønneemne brukt av de tolv fikk svar fra «høstens herre»! Som sagt: de 12 ble selv første del av svaret. Herren pekte ut neste del av svaret: 72 andre. Fremdeles er der i følge Jesus for få. For han gjør bønnen om flere arbeidere til en del av instruksen også for de ny-utpekte arbeiderne.

Ett vet vi: Innhøstingen økte hele tiden. Etter Jesu død og oppstandelse, himmelfart og Åndsutgytelse skjøt høstingen av grøde stor fart. «Hver dag la Herren til nye som lot seg frelse». Ikke lenge etter: «Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall».

Hvem var høst-arbeiderne? Apostlene var, som fra begynnelsen i Jesu virksomhet, involvert. «Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp». Men det var bare en del av svaret, for «stor nåde var over dem alle». For «de ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet».

Er det tillatt å spekulere litt med utgangspunkt i Jesu ord om høsten og om arbeiderne og antallet av dem? Hva ville Jesus sett om han skulle kaste blikket på byen vår i 2014 – eller rettere sagt: Hva ser han? Tross den skyhøye levestandarden vi har, har vi vel en mistanke om at han ville se gjennom overflaten og se «folkemengdene … forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter». Og fordi han er den samme i dag som i går, får vi tro at han får «inderlig medfølelse med dem».

«Høsten er stor», ja, sikkert. Der er mange som skulle vært høstet inn. Vår Gud er fremdeles «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne».

Mange seriøse troende søker å ta konsekvensen av det. De ber høstens herre om at han må sende arbeidere ut. Men la oss lytte på vår egen bønn. Hva er det vi ber om; hva mener vi med arbeidere? Er det apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere? Eller med et samleuttrykk: Guds ords forkynnere? Ja, vi trenger dem. Jeg hører ofte den bønnen. Men det er få av dem som blir eller er tenkt å være de store innhøsterne; det er utrustning av alle de hellige til tjeneste som er deres spesiale.

Tilbake til Jesus: Apostlene, ja – et dusin, men de 72 rakk sannsynligvis å berøre seks ganger så mange som de første. Urkirken samme sak: apostlene frimodige, men «alle» vitnet.

La oss vende tilbake til vår by i 2014. Kan det være at Jesu ord i dag ville være:
«Høsten er stor!»
«Og arbeiderne mange». Der er drøssevis av kristne forsamlinger, mange små, men mange med hundrevis av bekjennende kristne.
«Dere trenger ikke be høstens herre sende dem ut på høstmarken».

De er der allerede! Du finner noen av dem i nesten hvert eneste nabolag, hver bedrift, hver institusjon, hver studieplass, nesten hver eneste klubb og forening osv. osv. Du møter dem på butikken, på bybanen, på gaten – jeg vet ikke hvor du ikke finner noen – når de nesten er overalt.

Men jeg blir litt usikker. Hvis der er så mange, må det vel føre til at vi står midt i en stor innhøstning? Men det gjør vi jo ikke! En mistanke kryper inn i tanken: Kan det være at høstfolket er på plass, men ikke aner hvorfor de er der?

La oss skifte bilde. Det er fascinerende å fly inn over byen om natten. Den glitrer av store og små lys, noen ganger tett sammen, andre ganger spredt. Enn om vi kunne sveve inn over byen med «åndelige» briller på. «Dere er verdens lys», sa Jesus. Er der så mange høst-arbeidere som vi sa, skulle det bli lett å få øye på dem. Men det er ikke alltid så enkelt. For Jesus talte om eller advarte mot å skjule sin lampe «under et kar». Helst ville han se lampen satt «på en holder, så den lyser for alle i huset».

Se på byen! Noen steder er lyset sterkt; det opplyser nabolaget, skinner for andre mennesker og gjør det godt å leve i nærheten. Noen steder er lyset enda sterkere; to eller flere lys har funnet hverandre og forvandler arbeidsplassen til et sted der det er godt å være enten en er over- eller underordnet.

Det er spennende å prøve å følge lyssporene på kryss og tvers. Paulus kunne kalle de troende for «lysets barn». Det er de som var «mørke», men ikke lenger er det. «En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys». Derfor: «Lev da som lysets barn»! Betyr formaningen at der er mulighet for at vi ikke lever ut det Herren har gjort oss til? Betyr de for store mørke feltene på det nattlige bybildet at der er noen som er lys, men skjuler det? Kan en gjøre det så effektivt at en går i ett med omgivelsene?

Hva skal vi be om? At høstens herre sender ut arbeidere for å høste inn grøden hans? Kan det være at behovet enn mer er vekkelse for arbeiderne som alt er der, spredt ut over åkeren? Tenk om neste beskjed fra Herren er: «Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst». Hvor er arbeiderne?

Trykt som kronikk i Dagen 3. oktober 2014

Tags: , , , ,

This entry was posted on fredag, oktober 3rd, 2014 at 10:28 and is filed under Foredrag/artikler, Kronikker i Dagen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

5 comments so far

GAR
 1 

Betimelig artikkel, og du får sikkert mange forskjellige svar. La oss se på to perspektiver; et omkring ledelse av menigheten og et om tidsklemma.

1. En menighet vil før eller siden (helst før) bli lik sin leder/pastor. I hvertfall er det slik i en organisasjon. Som leder må jeg da spørre; Hvilket forbilde er jeg – og de som taler i vår menighet? Hvilket evangelium forkynner – eller underviser vi? Det hele? Balansert?

Jeg tror at vi som ledere har et spesielt ansvar hvordan vi leder og hvordan vi kommuniserer. You cannot not-communicate sa Watzlawick. Scott Wilson sa engang at ledelse av menighet er den reneste formen for ledelse. Her er hverken rang, straff eller belønning. Så hvordan utøver vi ledelse, og hva kommuniserer vi knyttet til å være lys og tilstede med » den beredskap fredens evangelium gir…»?

Og det bringer meg inn på det andre perspektivet; tidsklemma.

2. Se på ukeplanen til familiene. Mandag-fredag fullt kjør fra kl 16-21, en kjempemulighet, men VI ER IKKE LENGER TILSTEDE i livene våre – det samme skjer også mer og mer på arbeidsplassen – som også er en kjempemulighet; vi er alltid på vei til noe, skal rekke et eller annet program eller møte. Hvor er eucharisteo og det å ha ekte samvær med Herren? Eilif Haaland snakker om å leve integrerte liv. Tar vi tid til det? Adresserer vi det i menigheten eller i husgruppene?

Bottom line: Som ledere i menigheten (og husgruppene) har vi et ansvar når lysene skjules under en skjeppe. Som ledere må vi mobilisere sammen med andre ledere, våge å ta de tøffe samtalene om både våre samlinger og hvordan vi kommuniserer, og ikke minst utfordre status quo. Vekst er endring. Business as usual er ikke det.

En enhetlig tilnærming bør være på dagsorden blant lederne i byens menigheter. Dette bør gjøres sammen – ikke isolert, hvis vi da ikke er fornøyd med nullvekst og skjulte lys, men så var det dette med flisen og bjelken da…

oktober 5th, 2014 at 20:36
Stig Magne
 2 

I hver våre sammenhenger – i familien, i bibel- og bønnegruppa, i menigheten, i skolelaget osv. – vil det være nyttig å samtale om artikkelen, hjelpe og oppmuntre hverandre praktisk til å være høstfolk og be for hverandre.

oktober 6th, 2014 at 10:39
Atle Yndesdal
 3 

Ransakende artikkel. Artikkelen peker på ansvaret som vi har i forhold til å dele evangelie med våre medmennesker hvor vi enn er. Vet våre naboer at vi er en kristen, er vårt liv så tydelig preget av Jesus at det skinner i gjennom i samtale og ferd. Tror at artikkelen bør være gjenstand for samtale og oppmuntring til større frimodighet til å ikke bare be uten se at en selv kan være bønnesvaret – arbeider til å høste inn Herrens grøde. Vi er alle kalt til å gå ut å forkynne/vitne om Jesus Kristus og det evege liv. Kan dette være ett tema til forkynnelse i menigheten så det kan forløse større iver etter å be med mennesker til frelse. Trenger vi en tydliger forkynnelse som utfordrer og løfter de kristne ut av selvopptatthet og leve ett liv uten nød for det som er på fortapelsens vei. Hva lengter vi etter og hvorfor er vi her?!

oktober 6th, 2014 at 21:47
Øyvind Hansen
 4 

Jeg har et års tid gått og lurt på hvordan jeg skal utfordre menigheten veldig konkret for så å sende dem ut i uken som kommer. Artikkelen inspirerer meg i nettopp denne tankegangen.
Jeg er enig i at det er et ransakende alvor over det du skriver om at som kristne dekker vi lyset til under «at vi er ikke så frimodige» For det å dele evangeliet, eller vitne om sin tro er jo «bare for de frimodige.» Vi unskylder oss like mye i dag som de Jesus nevner i en av sine lignelser. Jeg føler meg utfordret til å ta noen steg i tiktig retning.

november 7th, 2014 at 19:07
Paul N
 5 

Ja, det er sikker det at høstfolket er på plass, men at de ikke aner hvorfor de er der. Alle (nesten) er redd for hverandre.
Kan det være noe med Hebr. 5, 13- 14. Eller Hebr. 6, 1- 3.

desember 7th, 2014 at 21:18

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment