Ed Silvoso er en av dem som har inspirert og motivert kristne til å be om og arbeide for en gjennomgripende forvandling av samfunnet. Med flere tiårs erfaring har han rik bakgrunn for å undervise om bønneevangelisering og transformasjon. Et par ganger har jeg hørt ham vise til hindringer som må ryddes bort for å komme videre på den veien. Kristkirken i Bergen har utfordret meg til å ha fem hindringer som tema for fem gudstjenester.

Her er de fem:

Not loving what God loves the most: the world
Doom and gloom escatology
Limited atonement/total depravity
Preaching the Law and the Prophets instead of the Gospel of the Kingdom
Faith without works

Og her er min preken om den tredje av hindringene:

La oss begynne med selve ordene. Oversatt ved hjelp av en stor ordbok blir det «begrenset soning» og «total fordervelse» eller «ondskap». Ser dere etter i et leksikon, vil dere snart finne ut at dette er velkjente teologiske slagord.

Det første av dem får meg til å tenke på presten som kom ny til bygda og fikk besøk av en mann fra stedet. Han ville presten vel og advarte ham om alle de tingene han ikke måtte preke mot der i bygda. Det ble mye det, og presten sukket til slutt: «Hva kan jeg preke mot da?» Mannen tenkte seg om, så kom det: «Kanskje du kan preke mot Jehovas Vitner. De har vi ikke noen av her i bygda».

Jeg vet ikke om noen i vårt nære teologiske miljø som preker «begrenset soning», at Jesu død på korset bare var for en del av menneskeheten. De har vi ikke noen av her i bygda. Paulus vitner: «For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle» (1 Tim 2,5—6). Johannes vitner om Jesus Kristus og kaller ham «Den rettferdige»: «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2).

Det er et godt grunnlag for å ta spranget til slagord nummer to som altså handler om total fordervelse. Hvem er det som trenger «han som ga seg selv som løsepenge»? Hvem har bruk for han som «er en soning for våre synder»? Har du vokst opp på bedehuset eller i en frimenighet, vet du det sannsynligvis godt. Forkynnerne våre har ofte vært spesialister på det emnet. Det er syndere som trenger han som «er en soning for våre synder».

Hva slags syndere? «Vi er alle syndere», det kan stort sett alle mennesker si. «Men vi gjør det så godt vi kan», kan mange si. «Når våre gode sider skal veies opp, vil de veie tyngre enn det som ikke er helt som det burde». «Sammenlignet med naboene våre, tror jeg vi kommer godt ut av det». Jesus fortalte en gang om en flott fyr som til og med takket Gud for sin vellykkethet: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener» (Luk 18,11-12).

Er ikke her mye bra? Du skal ikke svindle; du skal ikke gjøre urett; du skal ikke bryte ekteskapet; det er bra å faste og å gi tiende. Så lenge målestokken din er andre mennesker, kan du ta deg godt ut selv om du blir litt vanskelig å omgås. Men ansikt til ansikt med Gud avsløres ditt innerste. Skal vi våge oss på et slikt portrett, litt av et avsnitt vi helst vil hoppe over når vi leser Bibelen på jakt etter «åndelige svisker»?

Romerbrevet 3,10-12+23: «For det står skrevet: Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste». … «for alle har syndet og mangler Guds herlighet».

Er dette sant? «Ikke én … ikke én … ikke en eneste» holder mål. «Alle … alle … alle har syndet». Det er sant! Men for apostelen er det bare ouverturen til den guddommelige symfoniens finale. «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,22-24).

Der er en sannhet som overtrumfer sannheten om vårt totale forderv. Paulus kaller Gud for «Gud, vår frelser» og sier at han er den «som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle» (1 Tim 2,3-6).

«Alle har syndet og mangler Guds herlighet». Ja, men det er ikke hele sannheten om et menneske. Vi har lært en del om bønneevangelisering. Husker dere Jesu instruks da han sendte ut 70 disipler til de stedene han selv planla å besøke? Han sa blant annet at han sendte dem, altså disiplene, som lam blant ulver. Likevel skulle disse lammene velsigne ulvene og se etter et fredens menneske og ta inn i hans hus, bo der og spise maten de satte frem for dem (Luk 10,3-9).

Et fredens menneske må være et godt menneske, må det ikke? Hadde disiplene startet med en bibeltime om hvor håpløst fortapt han eller hun er, hadde det blitt en bomtur uten like. Da ville sannheten om «total fordervelse» bli en hindring for vekkelse, transformasjon, for Guds rike. Det betyr ikke at Jesus lærer opp sine disipler til å være smarte og bedra folk ved å lure noe unna. Men han starter der de er og den opplagte sannheten vi alle kjenner til. For dette er også sannhet: Rundt oss finnes både onde og gode mennesker, og de fleste er skikkelige, gode, redelige folk.

Frikirken hadde en finsk legemisjonær på Taiwan. Han fikk det rykte på seg at han alltid hadde noe godt å si om ethvert menneske. Noen av hans kolleger ville teste Heikki litt og sa: «Du har vel noe godt å si om djevelen også»? Han tenkte seg om: «Han ligger i alle fall ikke på latsiden».

Heikkis rykte burde vi lære av. Det er ikke vanskelig å finne noe som er positivt og sant om mange av dem vi møter. «Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» (Fil 4,8).

Slik er det fordi mennesket er skapt i Guds bilde. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det» (1 Mos 1,27). Visst førte syndefallet til at det som skulle gjenspeile Gud, ble skadet og vansiret. Men helt borte kunne det ikke bli. Teologene strides om hvor ødelagt det er, eller hvilke trekk av det opprinnelige bildet som kan spores. Der er i alle fall nok til at det er meningsfullt å møte medmennesker med blikk for «alt som er sant og edelt, rett og rent».

Jakob har en kraftig advarsel mot å bruke tungen galt og motiverer det nettopp med gudsbildet: «Med den (altså tungen) lovpriser vi vår Herre og Far, og med den forbanner vi menneskene som er skapt i Guds bilde. Fra samme munn kommer det både lovprisning og forbannelse. Slik må det ikke være, mine søsken!» (Jak 3,9-10).

Så skulle vi fortsatt med mer av det Skriften sier om gudsbildet. For det er og blir gjenreist. Det handler om Jesus. «Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte» (Kol 1,15). Det handler om oss. «Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet» (Ef 4,24). Men det er ikke tema akkurat nå.

Skal vi vende tilbake til første tema igjen og kanskje nærme oss det fra en annen vinkel? Vi fastslo at vi tror at Jesu blod og død, hans sonoffer, gjelder alle. «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2). Det står fast. «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig» (Hebr 9,12). Her er ingen «begrenset soning», «limited atonement».

Men jeg undres på om vi ikke til tider har begrenset soningens resultat eller virking. Jeg hørte Ed Silvoso fortelle for en tid siden at da han ble omvendt til Gud, hørte og trodde han at hans sjel hadde blitt frelst. Vi snakker noen ganger om å vinne sjeler for himmelen og om sjelers frelse. Silvoso forsto etter en tid at Gud ikke bare hadde frelst sjelen hans, men at Gud hadde frelst kroppen også og gjort den til et tempel for Den hellige Ånd.

Så fikk han se at Jesu død hadde betydning for samfunnet, for markedsplassen som han kaller det. Og noen hver av oss har begynt å se at sonofferets virkning ikke bare gjelder kropp og sjel, men alt. I en mektig hymne til ære for Jesus er midtpunktet dette:

«For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,19-20).

Det er virkelig ubegrenset forsoning. Når vi aner hva dette betyr, må det vel forandre alt?

Kristkirken i Bergen 18.05.2014

Tags: , , , , , ,

This entry was posted on søndag, mai 18th, 2014 at 18:06 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment