6
apr

Fredstanker, fremtid og håp

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Ed Silvoso er en av dem som har inspirert og motivert kristne til å be om og arbeide for en gjennomgripende forvandling av samfunnet. Det har han gjort i mange land. Med flere tiårs erfaring har han rik bakgrunn for å undervise om bønneevangelisering og transformasjon. Et par ganger har jeg hørt ham vise til hindringer som må ryddes bort for å komme videre på den veien. Kristkirken i Bergen har utfordret meg til å ha fem hindringer som tema for fem gudstjenester.

Her er de fem:

Not loving what God loves the most: the world
Doom and gloom eschatology
Limited atonement/total depravity
Preaching the Law and the Prophets instead of the Gospel of the Kingdom
Faith without works

Og her er min preken om den andre av hindringene:

Navnet på hindring nummer 2 er på nesten uoversettelig engelsk. «Doom and gloom eschatology». Eskatologi er hovedordet. Det er et fremmedord der første del kommer fra det greske ordet eschaton, som betyr «siste». Koblet til logi blir det læren om de siste ting eller tider, læren om endetiden, om de siste dager. «En gren av teologien som beskjeftiger seg med verdenshistoriens eller menneskehetens histories siste begivenheter».

Silvoso er selvsagt ikke redd for eskatologien. Bibelen er en eskatologisk bok. Men han frykter for virkningen av en eller flere typer eskatologi. Det er tydelig at han mener at det finnes lære om de siste ting som lammer menigheten og gjør at den ikke fungerer som den skal. Den er kalt til å være «jordens salt» og «verdens lys». Den er, for å knytte tilbake til første hindring, kalt til å elske det Gud elsker mest – verden! «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,16-17). Ja, det gjelder mennesker, men mer: Gud elsker kosmos, står det.

Det finnes en eskatologi som ødelegger vårt forhold til jorden, til verden. Saltet mister sin kraft. Lyset skjules under en bøtte. Kjærligheten til kosmos, ja, verden med menneskeheten midt i kjernen, blir lunken eller kald. Nestekjærligheten innsnevres i praksis til å gjelde min inn-gruppe; de som er annerledes får stille bak i køen.

Silvoso bruker det uoversettelige uttrykket om slik eskatologi: «Doom and gloom». Det er tittelen på en av Rolling Stones’ sanger. Det står for en følelse av pessimisme og fortvilelse, ille er det og verre blir det.

Er ikke det bibelsk eskatologi? Jeg søkte etter uttrykket «siste dager» i Det nye testamente og fant 4 eksempler. Som sagt: Hele boken er eskatologisk. Men her er selve ordene. «Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For da skal menneskene være selvopptatte og pengegriske, brautende, hovmodige og spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige og uten respekt for det hellige, ukjærlige og uforsonlige, baktalende, ubeherskede, rå og ondsinnede, svikefulle, oppfarende og innbilske. De elsker nytelser høyere enn de elsker Gud» (2 Tim 3,1-4). Det var Paulus, her er Peter: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster» (2 Pet 3,3).

Men det er ikke hele bildet. Peter siterte profeten Joel på pinsedag: «Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker». Det er tid for den universelle Åndsutgytelse. «Deres sønner og døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer. Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk». Ja, der er ting som skal ryste hele naturen. «Jeg setter varsler oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røykskyer. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og strålende». Men det er ikke alt! For nå oppfylles også et løfte til: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Apg 2,16-21).

Vi snakker om av-kristning og glemmer at verden aldri har sett maken til den på-kristningen som skjer i vår tid, de siste dager.

Ett ord til: «Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden» (Hebr 1,2). Det er et vers som binder sammen fortid, nåtid og fremtid. Det er et eskatologisk presens, «nå, i disse siste dager». Det er futurum, fremtid, fordi Gud har innsatt Sønnen som skal arve alle ting. Men grunnen til det er fortid, for ved Sønnen skapte Gud verden.

Der er sammenheng mellom det som en gang skjedde, det som skjer og det som skal skje. Der er sammenheng mellom de siste dager og de første dager. Der er sammenheng mellom de siste ting og de første. Den som ikke grunner på de første ting, vil ikke fatte de siste. Og den som binder det hele sammen, er Gud. Men han har delegert det hele til Sønnen. La oss gjenta: 1) Nå, i disse siste dager, har Gud talt til oss gjennom Sønnen; 2) Ham har Gud innsatt som arving over alle ting; 3) ved Sønnen skapte Gud verden.

Vi var på sporet forrige gang vi talte om hindringer. Nå må vi tilbake til de første ting for å forstå de siste ting. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys» (1 Mos 1,1-3). Gud skapte ved sitt ord. Men Hebreerbrevet og en rekke andre avsnitt i Bibelen minner oss om at «ved Sønnen skapte Gud verden».

Gud hadde planer for verden. Den forunderlige skildringen på Bibelens første sider av Guds skapende gjerning gir oss et bilde av en Gud som vil orden, harmoni, fred og skjønnhet, som vil vekst og utvikling. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27). Han skapte mennesket, og han skapte en hage. «Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet. Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt» (1 Mos 2,8-9).

Edens hage var møteplassen mellom Gud og mennesket skapt i hans bilde. Det var stedet der Gud Herren vandret (3,8), og der han talte direkte til mennesket (2,16ff). Her fikk mennesket sitt oppdrag. «Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den» (2,15). Oppdraget, arbeidet med å dyrke og passe Guds skaperverk, ble gitt lenge før syndefallet. Arbeidet var deres gudstjeneste.

Men både Guds plan for verden og oppdraget hadde videre dimensjoner. Gud skapte mennesket i sitt bilde. «Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»» (1 Mos 1,28).

Eden er ikke hele jorden! Adam og Eva er ikke en slutt, men en begynnelse. Guds vilje er at de skal være fruktbare, at de skal bli mange, ja, at de skal fylle jorden og legge den under seg. Det skal mennesket gjøre med det oppdrag og den fullmakt skaperen har gitt dem. Edens grenser skal utvides inntil profetens ord blir oppfylt. «Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen» (Hab 2,14).

Men noe gikk fatalt galt. For Gud hadde ikke skapt marionetter. Adam og Eva kunne velge, og de valgte galt. Det fikk konsekvenser for dem selv, for jorden og for arbeidet. «Til kvinnen sa han: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde. Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.» Og til mannen sa han: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager» (1 Mos 3,16-17).

I stedet for den stadige utvidelsen av Edens hage ble mennesket kastet ut av den og mistet adgangen til livets tre. «Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av. Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre» (3,23-24).

Betyr det at Gud måtte gi opp sin plan for verden og mennesket? Måtte han eventuelt svitsje over til et alternativ b? Allerede i det vi kaller urhistorien, ser vi en Gud som fremdeles er opptatt av verden. Med utvelgelsen av Abram begynner en serie av begivenheter og medfølgende løfter som bevitner at Gud planlegger store ting, nettopp i de siste tider. Her er løftet til Abram: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes»» (1 Mos 12,3). Det gjelder mange, og de er på jorden!

Og vi hopper raskt gjennom århundrer og årtusener til et ord vi alt har sitert. «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden» (Hebr 1,1-2).

Og jeg spør igjen: Har Gud måttet svitsje over til et alternativ b? Apostlene som møtte Jesus mellom hans oppstandelse og himmelfart, visste at de hadde vært vitner til den største begivenhet de kunne forestille seg. Men de hadde en begrenset visjon, både når det gjaldt hvem og når. «Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?»» (Apg 1,6). Den messiansk-jødiske Asher Intrater skrev nylig: «Det er tydelig at disiplene fikk med seg Israel-delen, men manglet den internasjonale delen.» Den måtte Jesus gi dem: Jerusalem, Judea, Samaria og like til jordens ender.

Hadde de ikke fått denne korreksjonen, hadde den universelle kirke ikke eksistert og den messiansk-jødiske forsamlingens eskatologi snevert nasjonalistisk. Men vi lar Asher Intrater lose oss til et enda større perspektiv. Peter er igjen talsmannen: «Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn» (Apg 3,20-21).

Jesu gjenkomst er hovedsak. Men den henger sammen med at tiden kommer der alt skal bli gjenopprettet. Kan det bety at alt det Guds plan for verden innebærer skal gjenopprettes? Kan det bety at det som Eden var ment å skulle bli, blir virkeliggjort? Alt gjenopprettet, sa Peter. «Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham», skriver Paulus (Ef 1,10). «Peters syn på Guds rike ble forstørret ikke bare fra Israel til nasjonene, men til «alle ting» i skaperverket, både i himmel og på jord», skriver igjen Intrater.

Eden fullført, eller mer, for der er noe med Guds måte å oppfylle på: «Dette nye huset skal bli herligere enn det første, sier Herren over hærskarene» (Hag 2,9a). Er det ikke det nye tempel, det fullførte Eden Johannes fikk se og som vi kan se inn i i Bibelens siste kapitler? Gud vandret i hagen. I oppfyllelsen heter det: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud» (Åp 21,3). Hagen er blitt til en hageby. Livets tre vi hørte om i Eden, er tilgjengelig som aldri før, ja som en mektig dobbel allé: «Midt mellom byens gate og elven står livets tre, fritt til begge sider. Det bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet er til legedom for folkene» (Åp 22,2).

Vi har ikke tid nå å lese om det Johannes beskriver som en ny himmel og en ny jord, eller hvordan han skildrer himmelen komme til jord.

Men det bibelske «alt» eller «alle ting» betyr mer. Gjenopprettelsen begynner her og nå. Paulus skriver om Kristus: «For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,19-20). Ikke bare mennesker, men «alt … det som er på jorden» var inkludert da Gud skapte fred ved Kristi blod på korset. Derfor angår det oss. Jorden angår oss.

Det blir sagt om noen at de er så himmelvendt at de ikke er nyttig for noe på jord. Hvis det er sant, trenger vi en radikal omvendelse. Det er jorden som er vår arv. «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden» (Matt 5,5). Men står der ikke om å søke det som er der oppe? Jo. «Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden» (Kol 3,1-2). Men å søke det som er der oppe, betyr ikke å legge inn en søknad om forflytning fra jorden. Jesus har selv lært oss hva det betyr. Det er å be: «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen» (Matt 6,9-10). For her trengs intervensjon av himmelske ressurser på jord!

Kristkirken i Bergen 06.04.14

Tags: , , , , , , , , , ,

This entry was posted on søndag, april 6th, 2014 at 17:39 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment