3
mar

Så høyt har Gud elsket

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Ed Silvoso har inspirert og motivert kristne til å be om og arbeide for en gjennomgripende forvandling av samfunnet. Det har han gjort i mange land. Med flere tiårs erfaring har han rik bakgrunn for å undervise om bønneevangelisering og transformasjon. Et par ganger har jeg hørt ham vise til hindringer som må ryddes bort for å komme videre på den veien. Kristkirken i Bergen har utfordret meg til å ha fem hindringer som tema for fem gudstjenester.

Her er de fem:

  1. Not loving what God loves the most: the world
  2. Doom and gloom escatology
  3. Limited atonement/total depravity
  4. Preaching the Law and the Prophets instead of the Gospel of the Kingdom
  5. Faith without works

Og her er min preken om den første av hindringene:

Silvoso har altså identifisert fem hindringer. Jeg går ut fra at identifikasjonen bygger på det han har sett og hørt. Han har internasjonal erfaring. Men det er jo ikke sagt at hans iakttakelser er gyldige for alle menigheter. Så det får være vår oppgave å teste om dette kan være gyldig for oss.

Så vi kaster oss ut i det. Her er første del av beskrivelsen av første hindring: «Å ikke elske det Gud elsker mest». Hva er det Gud elsker? «Faderen elsker Sønnen», står det i Johannes 3,35. Det må vel være den fullkomne kjærlighet? Ja, men i nesten samme åndedrag brukes der ord som må bety at Gud er villig til å ofre den Sønnen han elsker så høyt, for kjærlighetens skyld, for sin kjærlighet til noe annet enn Sønnen. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3,16-17).

«Verden … verden … verden … verden» – fire ganger i disse to versene! «For så høyt har Gud elsket verden» – egentlig står det «slik», «således» – parafrasert: «på denne måten». Hvilken måte? Kjærligheten til verden var så høy at Gud «ga sin Sønn, den enbårne». Kjærligheten til verden er så stor at Gud ga det som ellers måtte være det kjæreste han hadde, inn i kamp og lidelse og død under forbannelse og vrede.

Hindring nummer én er altså i følge Ed Silvoso: «Å ikke elske det Gud elsker mest – verden». Gud elsker verden. Elsker vi det Gud elsker? Skal vi elske det Gud elsker, hvis det Gud elsker, er verden?

Hør hva Jakob skriver: «En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden. … Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!» (Jak 1,27+4,4). Johannes formaner: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg» (1 Joh 2,15). Paulus sørger: «For Demas forlot meg fordi han fikk den nåværende verden kjær» (2 Tim 4,10).

Hvordan skal vi forstå dette? Først av alt: Der er seks greske ord som oversettes mer eller mindre til ett ord, verden, i våre norske oversettelser. I Paulus-sitatet brukes ett av dem, et som også kan oversettes med tidsalder, «den nåværende verden», den nåværende tidsalder i motsetning til den kommende verden, Gudsrike-virkeligheten.

I de andre sitatene jeg hadde med, og fem ganger i teksten vår, brukes det vanligste greske ordet. Det må vi se nærmere på. For det brukes både negativt og positivt og nøytralt. Og det er ikke vanskelig å finne ut når det er det ene og når det er det andre eller det tredje. Det krever bare at vi forstår det i den sammenheng det står og ikke klipper Bibelen opp i løsrevne biter av smågodt.

Vi må tilbake til Johannes 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden» – hva har han elsket? Det greske ordet er et fremmedord, men det er blitt norsk. Kosmos heter det. Smak litt på det: «For så høyt har Gud elsket kosmos». Eller neste vers: «Gud sendte ikke sin Sønn til kosmos for å dømme kosmos, men for at kosmos skulle bli frelst ved ham».

I følge fremmedordboken min betyr ordet «verdensaltet, universet; den ordnede verden (mots. kaos)». Studiebibelen har et langt avsnitt om hvordan ordet brukes i Det nye testamente. Noe av det første som sies er at det «kan betegne jorden eller universet, skaperverket». «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys» (1 Mos 1,1-3). Og vi gjør et sprang: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær» (1 Mos 1,31-2,1).

Skulle ikke Gud elske sitt verk? Han som skapte det ved sitt ord? Han som gjorde kosmos av kaos? Han «så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt»!

Ja, jeg har lest om syndefallet. Jeg vet det har følger for hele kosmos. Men Gud har en frelsesplan for verden. Gud sendte ikke sin Sønn for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Gud vil ha sitt skaperverk tilbake. Jesus er planen som binder skapelse og frelse sammen. «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham … og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,16+20).

Visst skal det skapte gjennom en renselse og nyskapes. Men Gud gir ikke opp sitt verk. Han fullfører det i herlighet. Johannes fikk se det på forhånd. «Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»» (Åp 21,5).

Ja, vi lever i fallets verden. Likevel, mens vi venter på den nye himmel og en den nye jord: «Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» (Fil 4,8). Mens vi venter: «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. … For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen» (Matt 6,9-10+13).

Elsker du det Gud elsker, ber du denne bønnen.

Dermed er vi også langt over i en mer begrenset betydning av kosmos. «Ordet kan også stå for menneskeheten» i følge Studiebibelen. Universet er skapt av Gud. Men midt i dette store kosmos plasserte han menneskeheten. Ikke i det geografiske sentrum, men på den lille kloden vi kaller jorden. Ikke i det geografiske sentrum, men i den guddommelige viljes sentrum. «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!»» (1 Mos 1,27-28).

Slik sang kong David om periferi og sentrum i det guddommelige kosmos: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære» (Sal 8,4-6).

Så roper Johannes 3,16 igjen til oss: «For så høyt har Gud elsket kosmos» – sine fingres verk – og mennesket skapt i hans bilde – «at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Det var mennesket som dro med seg verden i syndefallet. Det er menneskets frelse som blir utløseren for gjenopprettelse. «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Det er Guds kjærlighet som pulserer og gir det dyreste for menneskers frelse og evige liv.

Silvoso hevder altså at en hindring for evangeliets fremgang blant oss eller rundt oss er at vi ikke elsker det Gud elsker mest – og det er verden. La oss holde oss i sentrum av vårt kosmos. Gud elsker mennesker. Elsker vi mennesker?

Hvis Guds kjærlighet skal være vårt forbilde, trenger vi kanskje å grunde litt mer på hva det kan bety. Mange av dere har kanskje lest den første boken Ed Silvoso skrev (1994, norsk utg. 2000). Den heter «… for at ingen skal gå fortapt». Tittelen er hentet fra 2 Peter 3,9: «Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse». Slik er Guds kjærlighet: han vil ikke at noen skal gå fortapt! Hans kjærlighet er upartisk. «Ikke noen» betyr ikke noen. «Alle» betyr alle.

Paulus formante sin medarbeider Timoteus til å be for alle mennesker. Hvorfor: «Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,1+3-4). «Alle» betyr igjen alle, og det er mulig fordi Jesus «ga seg selv som løsepenge for alle» 1 Tim 2,6).

Driv litt tankelek med disse ordene, med alle-ordene. De betyr at der ikke finnes noen i din familie, din vennekrets, ditt nabolag, din arbeidsplass – ikke noen i byen, som ikke er innbefattet – og du kan utvide det til du blir svimmel. Gå på Bybanen i rushtiden. Du kan ikke finne et menneske som Gud ikke ønsker å elske til tro og evig liv.

Ja, Gud er upartisk i sin kjærlighet. Men Jesus har vist oss at han hadde øye for de enkelte. Og han har lært oss at der er et bud på linje med budet om å elske Gud. «Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,39). Det er alle i entall! Ja, Gud er upartisk i sin frelsende kjærlighet – vi kalles til å elske alle – én om gangen. Neighbor står det på engelsk: nabo, det menneske som i et gitt øyeblikk er deg nærmest.

Eller kanskje Gud er partisk likevel? Jesus viste oss det ved flere anledninger. Han ble beskyldt for å oppsøke gal gruppe av mennesker og forsvarte seg: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere» (Mark 2,17). Og en annen gang heter det: «Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem»» (Luk 15,1-2). Han fikk dårlig rykte: «Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!» (Luk 7,34).

Synderne var glad i Jesus og Jesus i dem. Så på den måten var han partisk. Hvem er forresten vår tids syndere og tollere?

Der er ett trekk til ved den guddommelige kjærlighet. Den er alltid handlende. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne». Kjærligheten er aktiv, aldri bare følelser. «Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss» (1 Joh 3,16). Dette er definisjonen. Derfor: «Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet» (1 Joh 3,18).

Men dette hører med til hindring nummer 5. Så det får vi ta for oss når den tid kommer.

Hva er det som hindrer oss i å komme enda lenger i vår lengsel etter å se Bergen forvandlet? «Å ikke elske det Gud elsker mest – verden,» er én av fem faktorer Ed Silvoso nevner. Har vi noe å lære av det?

23.02.14 i Kristkirken i Bergen

Tags: , , , , , , ,

This entry was posted on mandag, mars 3rd, 2014 at 12:08 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

2 comments so far

Paul N
 1 

Skal elske hverandre som Kristus elsker oss.
Jesus levde loven og talte loven??
Har sett etter: Preaching the Law and Profets insted of the Gospel of the Kingdom???

august 3rd, 2014 at 14:49
Reidar
 2 

Prekenen du etterlyser, er ikke holdt ennå – kommer tidlig i høst 2014. 5. preken i serien kommer senhøstes.

august 3rd, 2014 at 15:10

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment