11
sep

Jeg, meg, mitt og mine

   Posted by: reidar   in Meninger om mangt

Det er en risikosport å uttale seg om «forkynnelsen i vår tid». For hvem har oversikt over den? Hver av oss hører litt av den, fanger opp litt mer via kristent TV og annonser for møter og konferanser. Men noe kan vi kanskje våge oss til å si. Vi lever i en tid preget av individualisme, ”hensynet til individets frihet er viktigere enn hensynet til fellesskapet” (Wikipedia).

En del kristne miljøer har sitt eget uttrykk for en rett individualisme; vi snakker om å være personlig kristen. Det verner om individets frelse. På pinsefesten formante Peter folket: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere”.

Men de første kristne kunne neppe kalles individualister! De ble lagt til menigheten; de holdt seg trofast til fellesskapet. De var ikke løse lemmer, men deler av en kropp; ikke løskvister, men greiner på et tre; ikke løse steiner, men deler av et tempel. De var søsken med den samme Far og samme storebror ved Fars høyre hånd. Fellesskapet ga individet identitet. Derfor: ”Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv”.

Er der en fare for at personlige kristne smittes av vrang individualisme? David Platt vil motvirke det og sier i en kapitteloverskrift: ”Ikke gjør Jesus til din personlige Herre og Frelser” (Følg meg, side 71). Å gjøre det er en liten, men farlig trend i moderne kristendom, tendensen til å skape seg sin egen personlige Jesus.

Individualismen forsterkes av terapeutisk forkynnelse. Det er vanskelig å skrive om. Det kan dreie seg om formelt riktig, men ensidig bibelsk forkynnelse. Den handler alltid om hvordan vi skal få det godt og bli lykkelige og lykkes (en levende kopi av nyåndelighetens løfter og tilbud).

R. Loren Sandford beskrev nylig utviklingen i USA. Kanskje den har overføringsverdi til oss? ”Vi lot oss trekke til en forkynnelse som sa oss hvordan lykkes personlig, ta imot velsignelse, erfare det overnaturlige og få helbredet smerten vår egoisme uvilkårlig skapte. … Tilbedelse ble en individuell erfaring vi skulle ta imot og fryde oss i, i stedet for et offer som stiger opp som en herlig duft til Gud for hans egen skyld”. Alt handler om å lykkes – lykkes som kristen! Vi trekkes til forkynnelse for vårt eget velværes skyld.

Kan der være at ”kristen” forkynnelse kan bli et redskap som hindrer oss i å følge Rom 12,2: ”Innrett dere ikke etter den nåværende verden”. Med andre ord at vi nettopp får hjelp til å innrette oss etter den nåværende verdens individualisme og velværeforkynnelse?

 

Trykt som «I fokus» i Dagen 11. september 2013

Tags: , , ,

This entry was posted on onsdag, september 11th, 2013 at 12:01 and is filed under Meninger om mangt. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

One Trackback/Ping

  1. Når Gud forandrer seg | Misjon, teologi, menighet Når Gud forandrer seg | Andreas Nordli    sep 19 2013 / 8am:

    […] Jeg tenker de to språkforskerne har noen gode poenger. Det som slår meg, er at dette egentlig bekrefter trenden som Reidar Paulsen beskrev i forrige uke på bloggen sin, hvor han snakker om  «et terapeutisk evangelium»: Målet med gudstroen er at vi skal oppleve fred og harmoni. Altså, Gud blir et middel for å oppnå et mål. Slik setter vi mennesker oss selv i sentrum av tilværelsen, hvor vår personlige selvrealisering nærmest blir det eneste saliggjørende. Her finner dere bloggen til Reidar: http://basileia.no/2013/09/11/jeg-meg-mitt-og-mine/ […]

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment