23
nov

Bønn til frelse?

   Posted by: reidar   in Meninger om mangt

Et par av Dagens debattanter har satt søkelyset på en viktig side ved nesten alt det vi i dag har blitt vant til å kalle evangelisering. Debatten dreier seg forenklet sagt om ”det å ta opp hånden på et møte eller be en frelsesbønn … nødvendigvis er det samme som å bli frelst”.

Jeg skal ikke blande meg direkte opp i Berlands og Hults meningsutveksling. Men det er interessant at debatten om bruk av frelsesbønnen er høyst livlig for tiden også i bønnens hjemland, Amerika. Synderens bønn (the sinner’s prayer) kalles den oftest der. Den kan spores tilbake et par hundre år eller mer. D.L. Moody (1837-1899) ivret for den. Billy Graham og Campus Crusade gjorde den populær både for korstogsevangelister og personlig evangelisering.

Så sent som i sommer var synderens bønn debattemne på Sørstatsbaptistenes årsmøte. Christianity Todays (CT) referat fra møtet forteller om en het diskusjon som endte med stor tilslutning til en resolusjon som ikke avskaffer bønnen, men som likevel er nøye med å sette en ramme rundt den. Den ”er ikke en formel som resulterer i frelse bare ved å resiteres og bør aldri bli brukt manipulerende eller utnyttet uten en klar forkynnelse av evangeliet”.

Opphavet til diskusjonen var et timelangt foredrag av David Platt, pastor i Brook Hills-menigheten i Birmingham i Alabama. Små biter av det sirkulerte snart på YouTube. De alarmerte noen som så reiste saken.

Platt ga sin tilslutning til resolusjonen. I et stort foredrag som ligger på CTlibrary, gjør han grundig rede for sin holdning til bruken av frelsesbønnen. Han gir solid bibelsk bakgrunn for sine meninger. I en kort avisartikkel kan vi ikke gå inn i den. For Platt munner det ut i tre formaninger. Her konsentrerer vi oss om den første.

Vi må vokte oss for åndelig bedrag. Platt viser til undersøkelser som viser at fire av fem amerikanere identifiserer seg som kristne. Mindre enn halvdelen av dem er involvert i noen menighet regelmessig og tror ikke på Bibelens troverdighet. De fleste har ikke noe bibelsk syn på verden.

Men studiene Platt viser til, går lenger. De identifiserer dem som kaller seg ”gjenfødte”. ”Born-again Christians” kaller amerikanerne dem. Før i tiden ville de kanskje kalt seg ”personlige kristne” i Norge? Det inkluderer folk som har tatt et standpunkt og som tror de kommer til himmelen fordi de har tatt imot Jesus som sin frelser. Med en slik definisjon blir mer enn halvdelen av amerikanerne ”gjenfødte kristne”.

Problemet er at det de fleste tror på, og måten de lever på, skiller seg overhode ikke fra verden rundt dem. Platt utfolder dette og konkluderer: ”Den ene ting som er absolutt klar på grunnlag av disse statistikkene, er at der er en mengde mennesker i verden som tror de er kristne, men ikke er det. Der er millioner på millioner mennesker som tror på Jesus og tror de er frelst, men de er farlig bedradd. Og noen, kanskje mange, av dem er bedradd i kirken”.

Platt fortsetter med eksempler fra virkeligheten, mennesker som har bedt frelsesbønn, men som likevel ikke kjente Jesus. Men nå gjør de det. ”Du tok en avgjørelse, ba en bønn, skrev under på et kort, ble døpt. Du ble fortalt at nå var du en kristen. Men du vet nå at du ikke var det”. Og fremdeles er dette den verden menigheten lever i: ”Skarer av mennesker – noen av dem går i våre menigheter og andre av dem er langt fra våre menigheter – går i dag ut fra at de er frelst ganske enkelt på grunn av en bønn de ba eller en avgjørelse de tok for mange år siden”.

Formaningen som så fyller det meste av Platts foredrag, er til å betrakte frelsens mysterium. Den siste er en sterk motivasjon til å strebe etter å fullføre misjonsbefalingen.

En annen som har skrevet om rollen frelsesbønnen ofte har fått, er pastor J. D. Greear. Han er også opptatt av falsk visshet. I følge CT kommer han med en bok neste år. Tittelen på den peker vel så mye på en annen side av frelsesbønnens effekt: ”Slutt å be Jesus inn i ditt hjerte: Hvordan bli viss på at du er frelst”.

Greear begynner sitt vitnesbyrd i CT med å si at hvis det i Guinness rekordbok finnes en kategori for antall ganger noen har bedt Jesus inn i sitt hjerte, så er han sikker på at han har rekorden. Han ble aldri trygg og benyttet hver anledning til å be på nytt. ”Det var en forferdelig erfaring: Mitt åndelige liv var karakterisert av sykluser med tvil, gå frem på innbydelser og bli dukket i vann. Jeg kunne ikke finne frelsesvisshet uansett hvor ofte eller hvor seriøst jeg ba Jesus inn i mitt hjerte”.

Er det derfor vi noen ganger ser samme personer søke ”frelse” gang på gang?

Trykt som Synspunkt i Dagen 23. november

Tags: , , , ,

This entry was posted on fredag, november 23rd, 2012 at 10:18 and is filed under Meninger om mangt. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

One comment

Bente
 1 

Lest David Åleskjærs «Regnet som aldri kommer»? Tar for seg akkurat dette i et kapittel.

desember 19th, 2012 at 16:05

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment