Basileia.no » Blog Archive » «Sto opp fra de døde» – «legemets oppstandelse»

Tema fra den apostoliske trosbekjennelse:
Én linje fra 2. trosartikkel: «sto opp fra de døde tredje dag».
Deretter én linje fra 3. trosartikkel: «legemets oppstandelse og det evige liv».

La oss begynne med den første – hvorfor er Jesu oppstandelse så viktig? Minst et dusin gode svar på det spørsmålet. Her er tre av dem:

  • 1 Kor 15,17-18: «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som har sovnet inn i Kristus». Uten Kristi oppstandelse – ingen tilgivelse fra synd!
  • Rom 4,24-25: «Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige». Uten Kristi oppstandelse – ingen rettferdiggjørelse!
  • Rom 1,3-4: «Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde». Kristi oppstandelse – garantien for at han er Guds Sønn!

Men her er et fjerde svar:

Apostelen Paulus diskuterer med noen som har vanskeligheter, ikke bare med Kristi oppstandelse, men også med fortsettelsen. For Kristi oppstandelse har en fortsettelse. 1 Kor 15,19-20: «Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn».

Og Paulus forklarer: 1 Kor 15,21-22: «Fordi døden kom ved et menneske [Adam], er også de dødes oppstandelse [flertall, de døde, ikke den] kommet ved et menneske [Kristus]. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus».

Hva er det apostelen snakker om? Han taler hele tiden om oppstandelse. Alle skal få liv ved Kristus. 1 Kor 15,23: «Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til».

I 2. trosartikkel bekjenner vi om Jesus Kristus at han «sto opp fra de døde tredje dag», og i 3. artikkel bekjenner vi fortsettelsen og den gjelder oss, «legemets oppstandelse og det evige liv». Der er sammenheng mellom de to. Det uttrykkes på mange måter i disse tekstene. Én av måtene er at «Kristus er førstegrøden». Selve ordet betinger en fortsettelse. Førstegrøden er det første som blir modent og høstes fra en åker. Men der kommer mer – av samme art – fra samme åker. Er det derfor apostelen i denne sammenhengen er opptatt med å kalle Kristus et menneske? De dødes oppstandelse er «kommet ved et menneske». Og «de som hører Kristus til», er mennesker. Og på en eller annen eller flere måter må hans oppstandelse danne mønster for vår.

Ånd, sjel – og kropp!

Hva er et menneske? Ingen kan svare på det i én preken. Bibelen forteller ikke bare at Gud skapte mennesket ved sitt ord, men sier også: 1 Mos 2,7: «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning». Ved hjelp av mange bibelvers kan vi si at et menneske er en enhet som omfatter ånd, sjel og kropp. 1 Tess 5,23: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer».

For et ønske! Religiøse mennesker – inkludert mange kristne – kan hanskes med det som kalles ånd og sjel. Men kropp er noen ganger vanskelig. Da får vi som bekjenner troen, huske på at vi bekjenner at vi tror på «legemets oppstandelse». Og legeme er vel bare et litt mer gammeldags ord for kropp? Og skal kroppen stå opp fra de døde, må den ha vært til før.

La oss snakke om Jesus. «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd» – fra da av hadde han en kropp, var han et menneske, var han kropp, og det ble synlig for alle etter ni måneder – «født av jomfru Maria». Apostelen Johannes erklærer: Joh 1,14: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss». Eller mer direkte: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss» (NB88). Eller: «Og Ordet vart kjøt og tok bustad hjå oss».

Senere kan Johannes skrive om (1 Joh 1,1) «det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på».

Trosbekjennelsen fortsetter om Jesus, «pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet». Hadde han kropp da han ble arrestert, da han ble torturert, da han ble tornekronet, korsfestet – da han døde? Da han ble begravet? Alle fire evangelistene vitner om et edelt menneske som heter Josef fra Arimatea: Matt 27,58-60: «Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Pilatus ga da ordre om at den skulle bli utlevert. Josef tok Jesu kropp, svøpte den i et rent linklede og la den i en ny grav, som var hugget ut til ham selv i bergveggen. Så rullet han en stor stein foran inngangen og gikk».

 Kroppens oppstandelse

I følge trosbekjennelsen ble ikke Jesus i graven. For han «sto opp fra de døde tredje dag». Hadde han fremdeles kropp? Der er i alle fall én ting som står fast: Graven var tom! Ikke helt, for noe lå igjen. Peter og Johannes løp til graven da de hørte ryktene om den tomme graven. Johannes var sprekest og kom først. Joh 20,5-7: «Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv».

Men liket, kroppen, legemet var borte. Hadde Jesus bokstavelig talt vært gjennom det vi bekjenner at alle som tror på ham, en dag skal oppleve? «Legemets oppstandelse»?

Det var ikke lett å fatte, det som hadde skjedd. Evangeliene viser oss at Jesu venner hadde trøbbel med å fatte det. Minst ti av dem var sammen og snakket om det to venner hadde fortalt om sitt møte med den oppstandne Jesus. Hør hva som skjedde da Jesus kom på besøk: Luk 24,36-43: «Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.» Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på».

Der skal ikke råde noen tvil. Det er den Jesus de kjente. Han er et helt menneske, et menneske med «kjøtt og bein» og hender og føtter med sår etter en korsfestelse. Tvers gjennom hele Bibelen ser vi at sant menneskeliv betinger en kropp.

Den samme, men annerledes

Likevel, der var noe annerledes med Jesus etter oppstandelsen. Det er underlig når et menneske kommer gjennom stengte dører: Joh 20,19: «Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

Enda mer underlig er det at en av dem som kjente ham best, hadde vanskeligheter med å kjenne ham igjen. Maria fra Magdala så at steinen var veltet fra graven, løp for å varsle Peter og Johannes og returnerte etter dem til graven. Joh 20,11-13: «Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» Hun har sett at steinen er borte, hun møter engler i den tomme graven, men makter ikke annet enn å spørre etter liket!

Men så: Joh 20,14-16: «I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der», nå må du vel se at han er stått opp, du kjenner ham jo! «men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren(!), og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester».

Den underligste historien handler om to disipler på vei til Emmaus. Luk 24,14-15: De «snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem». Så får de en glitrende bibeltime om Messias. Men øynene deres ser ikke hvem det er de vandrer sammen med. De overtaler ham til å bli med inn og spise. Luk 24,30-31: «Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen». Som om ikke dette var nok. «De kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem».

Han er den samme, men han er annerledes. Han har en kropp, og han kan kjennes igjen på måten han sier «Maria» på eller måten han bryter brødet på og ber takkebønnen – og ikke minst på sårene. Men han er på samme tid totalt forandret.

 Førstegrøden garanterer høsten

Hvorfor er dette viktig? Selvfølgelig er det viktig fordi det handler om han vi tror på når vi sier «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre». Han «sto opp fra de døde tredje dag». Men det er viktig også fordi vi kan si med Paulus: 1 Kor 15,20: «Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn». Og 1 Kor 15,23: «Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til». Førstegrøden garanterer for den store høsten. Der er sammenheng mellom det som skal dø, og det som vokser opp og skal høstes, men det er noe fullstendig nytt og annerledes. Kristus er mønsteret. I 1. Korinterbrev 15 kaster Paulus seg ut i en fascinerende beskrivelse av de dødes oppstandelse når korinterne spør: vers 35: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?»

Her er et utsnitt av svaret han gir. Ordene sprenger alle våre kategorier. 1 Kor 15,42-44: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp».

1 Kor 15,51-53: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet».

Hva er det vi bekjenner? «Legemets oppstandelse og det evige liv».

Det er dette apostelen Peter nesten roper til oss: 1 Pet 1,3-4: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner».

Det er mer. Det er dette hele skaperverket lengter etter. Rom 8,19: «For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet». Guds store plan er frelse og forløsning for hele universet. Johannes så det: Åp 21,5: «Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye». Åp 21,1: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte».

«Jeg tror på Jesus Kristus», han «sto opp fra de døde tredje dag», og jeg tror på «legemets oppstandelse og det evige liv».


 Et glimt av oppstandelsens dag

Denne prekenen ble unnfanget på gudstjenesten her forrige søndag. I bakhodet hadde jeg med meg tittelen på en bok jeg har kjøpt, men enda ikke lest. The Cross is not enough heter den (Korset er ikke nok, og den handler om oppstandelse). Jeg satt altså her, og i midtgangen så jeg som så ofte Nils Birger i rullestolen. Noen benkerader lenger fremme satt nesten nitti år gamle Egil Kraglund, merket av hjertetrøbbel, et ryggmargsbrudd og benskjørhet, krummet og bøyd over rullatoren.

Vi ba for Nils Birger. Og det skal vi. Jeg har sett utrolige ting skje når de troende ber. Kanskje det sterkeste jeg har sett, er en pukkelrygget kvinne reise seg fra rullestolen. Ikke bare kom hun seg på beina. Men det en lege sa var medisinsk umulig, skjedde: pukkelen forsvant. Så vi fortsetter å be, både for Nils Birger og de andre på listen og mange flere.

Men hør: Uansett hva som skjer av helbredelse mellom oss, så preges det av noe temporært, noe foreløpig. Ja, det er en touch av Guds rikes komme «på jorden slik som i himmelen». Vi kan si med Hebreerbrevet 6,5 at vi «har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter». «Smakt» er ordet. Selv da Jesus vakte noen opp fra de døde, måtte de tilbake i grav. For en dødesoppvekkelse er ikke en oppstandelse.

Mens jeg satt her forrige søndag, løp fantasien min løpsk. Jeg forestilte meg at jeg kunne se et glimt av oppstandelsens dag – ikke Kristi oppstandelsesdag – men de helliges oppstandelsesdag. Og jeg så en ganske høy, vakker mann, sterk, kanskje atletisk er beste ordet. Ansiktet var åpent og smilende. Etter hvert slo det meg: der var noe kjent med denne mannen. Og det gikk opp for meg: Det er Nils Birger!

Og jeg så på Egil Kraglund. Jeg kjente Egil mens han var rank og sterk. Nå er han krumbøyd og skjelvende. Men bare vent! Vi tror på «legemets oppstandelse og det evige liv». Gjør vi ikke det?

Kristkirken i Bergen, 21. oktober 2012

Tags: , , ,

This entry was posted on søndag, oktober 21st, 2012 at 18:53 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

One comment

Jan otto Nesse
 1 

Amen, amen, amen!

desember 16th, 2015 at 13:29

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment