Notater langs veien

I følge et relativt nytt leksikon oppsto den karismatiske bevegelse i USA for omtrent førti år siden. I følge samme leksikon er det en bevegelse som ”legger stor vekt på bruk av nådegaver i menigheten”. Folk som mer eller mindre frivillig identifiseres med bevegelsen, vil kanskje si at der er andre karakteristika som er like fremtredende som ”bruk av nådegaver”. Men det er ikke mulig å komme unna at interessen for nådegavene har vært og er viktige for bevegelsen. Navnet på bevegelsen er altså ingen tilfeldighet, selv om mange kanskje ville foretrekke en annen betegnelse.

Det underlig er imidlertid at selv om vi har hatt en ”nådegavebevegelse” i førti år, og for den saks skyld: en pinsebevegelse med mange av de samme betoningene i over hundre år, finnes der ingen enighet om hva nådegavene er – bortsett fra at de har noe å gjøre med åndelig utrustning til tjeneste. Kanskje det vanligste har vært å legge gavelistene i 1. Kor 12, Rom 12 og Ef 4 ved siden av hverandre, se hvor de skiller seg fra hverandre og hvor de faller sammen og lage en samlet liste over gaver, eventuelt supplert med gaver som måtte være nevnt andre steder i Det nye testamente. Oftest vil en så tilføye at det er en åpen liste med rom for flere gaver.

Et av de mest kjente eksemplene på dette er C. Peter Wagners liste fra 1979 (Your Spiritual Gifts Can Help Your Church Grow, Glendale, CA: Regal Books). Han identifiserte den gangen 27 gaver. Som de fleste på engelskspråklig område bruker han betegnelsen spiritual gift, åndelig gave. Hans arbeidsdefinisjon er: ”En åndelig gave er en spesiell egenskap gitt av Den Hellige Ånd til hvert enkelt lem på Kristi legeme ved Guds nåde til bruk innen Legemets kontekst” (side 42). Wagner finner 20 gaver innen de tre nevnte hovedlistene pluss 5 nevnt andre steder i Det nye testamente pluss 2 andre – forbønn og demonutdrivelse. Han føyer til: ”Jeg tviler ikke på at der er enda flere enn 27 av dem” (side 73). I tillegg til det igjen opererer Wagner med noe han kaller bindestreksgaver, gavekombinasjoner der den ene ofte er mer fremtredende enn den andre.

Noe av de samme kan vi finne i annen litteratur, påvirket av Wagner eller ikke. En norsk forfatter sier det slik: ”Noe forsøk på å inndele gavene i mange og ulike grupper skal vi heller ikke gjøre fordi de forskjellige gavene ofte griper over i hverandre.” Et lite forbehold følger: ”I høyden kan vi si at en del gaver er faste tjenester og oppgaver i menigheten, knyttet til bestemte personer, mens andre er mer spontane åndelige manifestasjoner” (Jens-Petter Jørgensen: Mulighetenes Gud, Oslo: Luther forlag, 1986, side 51).

Manifestasjoner

Min vandring i dette terrenget begynte stort sett i samme spor som det jeg senere fant i de nevnte bøkene og mange andre. Jeg kunne vist dere transparentene fra langt tilbake med listene og de kryssende linjene og pilene fra den ene til den andre. I forkynnelse og undervisning kunne jeg vise til listene og  sitere 1 Pet 4,10: ”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde” og hevde at egentlig skulle alle gavene være til stede i menigheten.

Noen av gavene ante vi var der og var i funksjon. Men av gavene i 1 Kor 12,7-10 var det vel stort sett tungetalen, ikke minst som bønnegave, som begynte å fungere hos mange. Men om noen kom og spurte om hvem det var i menigheten som hadde helbredelsens gave, ble jeg svar skyldig. Jeg har spøkt med at jeg svarte: ”Jeg hørt at der skal være en dame i Flekkefjord. For det har Oddvar Søvik fortalt.”

Første hovedrevisjon kom i 1986 ved møtet med en som hadde vært min lærer ti år tidligere, John Wimber. Jeg forsto at gavene i 1 Kor 12,7-10 ikke var permanente gaver fast fordelt på menighetens medlemmer, men nettopp ”åpenbarelser”, Åndens manifestasjoner som kunne komme til uttrykk gjennom enhver troende når og hvor Ånden vil. For å si det meget kort: Det førte ikke til at jeg kunne navngi noen som hadde helbredelsens gave, men mange av oss ble redskap for helbredelse – ofte formidlet gjennom kunnskapsord.

Siden oppdaget jeg det jeg ikke hadde lagt merke til da jeg leste det, nemlig at en bønnegruppe på Menighetsfakultetet hadde hevdet noe liknende.

Ånden manifesterer seg stadig på nytt. Med andre ord, at det ikke er gaver som blir gitt den enkelte en gang for alle, men at de stadig gis. Når Ånden ser det gagnlige, manifesterer han seg i den han vil. Det markerer sterkt at det ikke er vi som disponerer over gavene, men Ånden som disponerer oss. Ingen kan ta seg til å helbrede, heller ikke den som ved Ånden har gjort det tidligere, det er Ånden selv som må manifestere seg for at det skal skje. At det i praksis ofte er de samme personene Ånden manifesterer seg i står ikke i motsetning til dette. (Thor Hesselberg, Helge Høyland, Anders M. Larsen, Ragnar Skottene, Audun Aase: Dere skal få kraft! Bibelens tale om Åndens gjerning, Oslo: Credo/Luther, 1976, side 177-178).

Profeti og profeter

Et par år før det fornyede møtet med Wimber opplevde jeg for første gang konkret profeti inn i min egen og menighetens situasjon. I 1987 hadde vi besøk av et team fra en amerikansk Vineyard-menighet. På teamet var en ung mann som tok meg til side på et møte. Mens resten av forsamlingen sang lovsanger, snakket han sammenhengende og stille i bortimot en halv time om menighetens fremtid og om de indre forhold i menigheten. Det siste kunne jeg uten videre kjenne igjen og forstå at rådene han ga var gode. Det han sa om det som skulle skje, ble virkelighet i årene som fulgte.

Ved overgangen fra åttiårene til nittiårene begynte vi å høre om de såkalte Kansas-profetene. Det førte til at en kollega og jeg reiste til USA for å finne ut hva dette kunne være. Det førte til nytt arbeid med Efeserne 4. Før hadde jeg stort sett omtalt ”noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere” samlet som forkynnerne, de som hadde en spesiell tjeneste med Ordet.

Evangelister, hyrder og lærere var det relativt enkelt å si mer om. Profetene hadde det vært vanskeligere å si noe om, selv om jeg kunne si en del om profetisk tale i 1. Kor 12-14-betydning. I dag mener jeg at Det nye testamente opererer med minst tre sider av det profetiske. Ånden kan bruke enhver troende til profeti eller profetisk tale – det er en av Åndens manifestasjoner. Noen har en profetisk tjeneste (Rom 12,6). Noen få er profeter (Ef 4,11).

Dermed har jeg sagt noe om mitt karismatiske perspektiv. Jeg tror det er riktig og nyttig å dele karismene i tre kategorier:

1. Åndens manifestasjoner – som alle troende kan bli kanaler for alt etter som Ånden ser gagnlig (1 Kor 12,7-11).

2. De permanente gavene (Rom 12,6-8 oa).

3. Kristi gaver eller embetene eller tjenestegavene (Ef 4,11).

Et poeng i forbifarten er at den beste litteraturen om Åndens manifestasjoner ikke uventet er skrevet av pinsevenner, mens noe av den gode litteraturen om de permanente gavene er skrevet av evangelikale antikarismatikere. Et godt eksempel på det siste er Ray Stedmans Body Life (Glendale, CA: Regal Books, 1972) som hadde en eventyrlig suksess og ble en pådriver til menighetsfornyelse i mange amerikanske menigheter.

Apostler i dag

Jeg konkluderte altså for en ti års tid med at vi har profeter i vår tid og at det er bibelsk både at vi har det og at vi trenger dem. Neste skritt følger når vi ser at profeter og apostler flere ganger kobles tett sammen i Det nye testamente.

Tormod Engelsviken skrev for en del år siden en bok om nådegavene (Tent for å tjene. Nådegavene og tjenestene i menigheten, Oslo: Norsk Luthersk Forlag, 1985). I den har adskillige sider om apostler og apostlenes tjeneste. Det meste handler naturlig nok om de tolv og dernest om Paulus. Og jeg har ikke vanskelig med å følge forfatteren i nesten alt – inntil han trekker en del konklusjoner i et avsnitt som har overskriften ”Aposteltjenestens betydning”. Antakeligvis ville jeg i ren tankeløshet kunnet følge ham også i det inntil for noen år siden. Men det er allerede noen år siden jeg teoretisk kom til andre konklusjoner uten at det fikk praktiske konsekvenser.

La oss ta med litt av Engelsvikens konklusjoner den gangen:

Hvorfor har vi viet så stor oppmerksomhet til apostlenes tjeneste? Det er hovedsakelig av to grunner: For det første er apostlenes tjeneste en avsluttet engangstjeneste. Etter de første tolv og Paulus gis det ikke flere apostler (side 41).

Men reaksjon er ganske enkelt: Det er jo ikke riktig. Alt i Det nye testamente finner vi flere apostler.

Engelsvikens konklusjon nummer to lyder i forkortet utgave:

For det andre er apostlenes tjeneste et uttrykk for den tjenesten som alltid skal finnes i den kristne kirke. … Oppdraget med å formidle videre det evangeliet som apostlene har overgitt oss, står alltid ved lag. Vitnesbyrdet, forkynnelsen, læren, profetien skal fortsette gjennom hele kirkens historie. Derfor dannet apostlenes et forbilde eller mønster. I denne forstand er all Ordets tjenere apostlenes etterfølgere (side 42).

Nå har Engelsviken et eget avsnitt senere i boken om profetgaven (side 76-79). Det er en fin oppmuntring til å verdsette profetisk tale i menigheten i dag. Men jeg finner ikke ut om han gir rom for profeter. Om evangelister kan han si: ”Blant alle de kristne som evangeliserer, kaller og utruster Den Hellige Ånd noen til en spesiell tjeneste som evangelist” (side 79). Men jeg ser ikke at han sier noe tilsvarende om profet.

Jeg tror at Engelsvikens vurderinger stemmer med mange andres. Andre norske bibellærere har kommet til andre konklusjoner. De fleste er enige om at de tolvs apostolat  var unikt. Vårt største norske bibelleksikon bruker mange spalter på de tolv og Paulus, men stopper ikke med det: ”Paulus’ og de tolvs apostelembete var tidsbetont. Det hørte til kristendommens første periode. Det behøves ikke lenger, siden grunnvollen en gang er lagt. Deres gjerning fortsetter imidlertid gjennom de nytestamentlige skrifter.”

Fortsettelsen lyder likevel:

Selve apostelembetet kan også sies å fortsette likeså vel som de øvrige tjenester i den kristne menighet: evangelistens, profetens, hyrdens, lærerens. Apostelembetet er fremdeles en integrerende del av den bibelske menighets struktur, et lem på menighetens legeme, hvis funksjon er uunnværlig for en normal virksomhet og utvikling, 1. Kor. 12,27-28. Skriften taler derfor også om andre apostler: Barnabas, Apgj. 14,4.14, Silvanus og Timoteus, 1. Tes. 2,6, jfr. 1, 1, muligens også Andronikus og Junias, Rom. 16,7. Her er sett bort fra det historiske moment. Vekten er lagt på den karismatiske utrustning og tjeneste. Om antallet apostler var begrenset til tolv, ville fordringen fra de falske profeter ha dømt seg selv. Skriftet Didaché («De tolv apostlers lære») taler om menn med apostels navn og tjeneste i etterapostolisk tid.

Ned gjennom hele historien fram til vår tid møter en i den kristne menighet menn med en overnaturlig utrustning og tjeneste som motsvarer N.Ts apostelembete, selv om de som oftest ikke kalles apostler. Så lenge den kristne menighet består, kommer denne tjeneste til å fortsette. (T. Gilbrant, red.: Illustrert Bibelleksikon, Bind 2, Ski, 1988, side 82).

Et av de avgjørende ordene for meg har vært Efeserne 4,11-13:

Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,

Jeg tror ganske enkelt ikke at menigheten/kirken har nådd ”fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde”.  Og jeg har forstått at det lille ordet ”inntil” i begynnelsen av vers 13 betyr ”inntil”. Så inntil målet er nådd, trenger vi absolutt alle de gaver Kristus har å gi oss, inkludert apostler. Illustrert Bibelleksikon har rett: ”Apostelembetet er fremdeles en integrerende del av den bibelske menighets struktur, et lem på menighetens legeme, hvis funksjon er uunnværlig for en normal virksomhet og utvikling.”

Det ser forresten ut som alle mener at vi trenger hyrder og lærere – enda pastorer/hyrder bare er nevnt denne ene gangen i forbindelse med menighetsledelse. De fleste synes å mene at vi trenger evangelister. Når det gjelder profeter, blir terrenget mer kronglet. Og taler noen om apostler, viftes det raskt med rødt kort. Men der finnes ingen logisk grunn til å dele opp denne rekken av gaver gitt menigheten.

Den nye apostoliske reformasjon

En av grunnene til at oppmerksomheten har blitt rettet mot spørsmålet om apostler i dag, er både en serie hendelser på den internasjonale kirkearena, og at der er noen som har systematisert iakttakelsene av dem og publisert disse. Rekken med bøker om apostler og apostolisk tjeneste og beslektede emner vokser raskt i hyllene for tiden. Men der er neppe tvil om at den fremste publisisten her er C. Peter Wagner. I et innledningskapittel til en artikkelsamling han redigerte for et par år siden (C. Peter Wagner, red.: The New Apostolic Churches, Ventura, CA: Regal Books, 1998), brukte han betegnelsen ”den nye apostoliske reformasjon” om noe av det han så i vår tids kirkebilde og konkluderte med å si: ”Jo mer jeg har studert Den nye apostoliske reformasjonen i løpet av de siste få årene, desto mer har jeg blitt overbevist om at vi har en hovedtransformasjon av kristendommen for hånden” (side 25). Når foreligger det allerede flere bøker om emnene enten redigert eller skrevet av ham. Hovedboken hittil er Churchquake (Ventura, CA: Regal Books, 1999).

Første setning i Churchquake lyder: ”Den største forandring siden reformasjon i måten å fungere som kirke på finner sted like for våre øyne” (side 5).  I de ti kapitlene som føler, gir han sin beskrivelse av ”reformasjonen” og de trekk han finner karakteriserer de nye apostoliske menighetene og nettverkene. Jeg vil bruke litt tid på noen av dem.

Men først utgangspunktet: Kirkevekst har vært Wagners fag de mange årene han har fungert som professor ved misjonsavdelingen på Fuller teologiske seminar i Pasadena i California. Han er kirkevekstpioneren Donald A. McGavrans fremste elev. McGavran lærte ham at den beste måten å finne ut hvorfor noen menigheter vokser og andre ikke, var å studere de voksende menigheter. Wagner fant snart ut at metodikken kunne kokes ned til fire avgjørende spørsmål:

  1. Hvorfor hviler Guds velsignelse over det den hviler over?
  2. Siden det er åpenbart at ikke alle menigheter er like, hvordan kan det ha seg at til visse tider og på visse steder er der noen menigheter som synes å bli mer velsignet enn andre?
  3. Er det mulig å avsløre et mønster for den guddommelige velsignelse over menigheter?
  4. Hvis så er tilfelle, hva er de fremtredende karakteristika for usedvanlig velsignede menigheter? (side 9).

Ved slutten av åttiårene begynte misjonsforskere å observere tre verdensvide fenomener. Det første var den ekstraordinære veksten av de uavhengige menighetene i Afrika. Det neste var det overraskende omfanget og veksten i de kinesiske husmenighetene. Det tredje var fremveksten av det noen kalte latinamerikanske grasrotmenigheter. Wagner sier at de tok litt tid, men at han i 1993 begynte å se ”et mønster for guddommelig velsignelse” i disse bevegelsene og beslektede fenomener andre steder. Han begynte sin forskning for å finne ”de fremtredende karakteristika” for det han etter flere andre forsøk endte med å kalle ”den nye apostoliske reformasjon”.

Jeg har selvsagt ikke mulighet eller til hensikt å gjengi alle sider ved Wagners analyse av de radikale nye bevegelsene eller den kontrasten han viser til de fleste tradisjonelle kirkesamfunn. Han påviser det de fleste har iakttatt lenge, nemlig at de fleste av de siste er i tilbakegang, til dels i sterkt tilbakegang. Wagners analyse av grunnene til nedgangen er vel verd et studium.

Drevet av visjoner og verdier

”Nye apostoliske ledere lever i fremtiden,” er Wagner første karakteristikk av de mennesker han finner i spissen for den nye reformasjonen. Han illustrerer det med en episode fra 1996. Han spurte en pastor hvor mange husgrupper han hadde. Svaret? ”I år 2000 vil vi ha 600.”

Wagner fortsetter:

Tradisjonelle kirkeledere begynner med nåtiden og ser så til fortiden. Nye apostoliske ledere begynner med fremtiden og ser så til nåtiden. De fleste kirkesamfunn er arvegodsdrevne. De fleste apostoliske nettverk er visjonsdrevne. Forskjellen er enorm.

Tradisjonelle menighetsledere lengter etter fortiden, lever i nåtiden og frykter fremtiden. Nye apostoliske ledere setter pris på fortiden, lever i nåtiden og lengter etter fremtiden. … Den måten pastorer og andre menighetsledere beslutter seg for å fokusere sin oppmerksomhet, påvirker sterkt holdningene deres, som i neste omgang påvirker de daglige beslutningene og prioritetene for tjenesten (side 56-57).

De som fokuserer på fortiden, vil oftest være reaktive; fokusert på fremtiden, heller proaktive.

Hvilke kjerneverdier er det de fremtidsrettede lederne preges av i sitt arbeid for å virkeliggjøre sine visjoner for fremtidens menighet? Wagner har samlet fem orienteringspunkt. Han begynner med 1) en teologi som har absolutte normer, og med det mener han sannheter som ikke er gjenstand for ”forhandlinger” – som at Bibelen er sann og normativ og den absolutte autoritet for tro og praksis, at Jesus Kristus er Gud og Herre, et menneskes personlige forhold til Jesus Kristus avgjør himmel og helvete. På det etiske området nevner Wagner at livet begynner med unnfangelsen, homoseksualitet er synd mot Gud, utenomekteskaplige heteroseksuelle forhold er også synd.

Som et neste punkt nevnes 2) en utadvendt ekklesiologi. Og med det mener Wagner ”et brennende ønske om å vinne de fortapte for Kristus”. Dernest 3) en optimistisk eskatologi – ”at Satan blir beseiret, at tingene går bra for Guds rike og at de åndelige seire vil være større enn de åndelige nederlag”.

De to siste orienteringspunktene gjelder mer praksis enn teologi, 4) organisasjon vokser frem av personlige relasjoner, og 5) ledere er å stole på. Der er ingen tvil om dette er viktige skillelinjer i møtet med de fleste tradisjonelle kirkesamfunn. De hører sammen, og Wagner er ikke i tvil om at det siste er et avgjørende element. Han skriver om ”den sum av autoritet delegert av Den Hellige Ånd til enkeltpersoner”. Det er autoritet gitt enkeltmennesker, pastorer på lokalplanet, apostler på et videre plan, i motsetning til styrer, råd, presbyterier, kirkemøter og hva det nå alt heter som er dannet for å ta avgjørelser.

Ledere leder

Wagners to kapitler om pastorer og apostler beveger seg nok enkelte ganger fra det deskriptive til det normative. Han begynner med en beskrivelse av det som er vanlig i tradisjonelle kirker og påstår ”at i de fleste menigheter i USA –jeg tipper i mer enn 90 prosent – blir pastoren betraktet som en ansatt i menigheten”. Med andre ord: han er der for å utføre det en eller annen gruppe beslutter. Tillit gis først og fremst til grupper, langt mindre til enkeltmennesker.

I de apostoliske menighetene er det pastoren som har visjonen. De spør ikke menigheten; de spør Gud hva han mener om veien videre for menigheten. Selvsagt har de betrodde mennesker rundt seg, vanligvis et eldsteråd, som han kan dele visjonen med og prøve den før han annonserer den for hele menigheten. ”Nye apostoliske pastorer ta det bibelske bildet om sauene og hyrden alvorlig. På en gitt dag bestemmer ikke sauene selv hvor de vil gå for å finne mat. Pastoren bestemmer, og sauene følger pastoren.”

Gode pastorer er også gode teambyggere og flinke til å delegere. Wagner nevner også at de er kalt på ”livstid” og selv velger sin etterfølger. Han drøfter også det han ser som en ofte uløst utfordring: Hvem skal pastoren stå til regnskap for (accountability)?

Boken drøfter hva en apostel er, om der er apostler i dag (ja), hvor viktige de er, hvordan de får autoritet og hvilke kvaliteter som preger en ekte apostel.

Boken etterlatter nok en del viktige spørsmål ubesvart, ikke minst må det bli avgjørende å finne hvordan de fem såkalte tjenestegavene i Efeserbrevet 4,11 – apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere – skal fungere sammen på beste måte. Jeg får føye til at Wagner har tatt opp sider ved dette spørsmålet i et par mindre bøker som er kommet etter Churchquake.

Selvstendige, men ikke uavhengige

Apostoliske nettverk er etter Wagners mening kanskje de viktigste nye strukturene vi ser innen den protestantiske kristenhet i dag. Han siterer David Cannistracis definisjon:

Et apostolisk nettverk kan anta mange former. Essensielt er det en gruppering av autonome menigheter og individuelle tjenester som er frivillig forenet i en organisert struktur. En ramme av menneskelige relasjoner er tilstrekkelig til å nære innbyrdes avhengighet mellom medlemmene av nettverket og deres apostoliske tilsyn (side 128).

Nettverkene er translokale, men ofte begrenset fordi Gud gir apostler med mandat for en viss sfære. Noe av det viktigste er altså at de bygger på relasjoner. De lokale pastorene har et personlig forhold til sin apostel. Og for å nevne raskt de andre egenskapene som beskrives: nettverkene har én leder, autoritet flyter fra bunnen og opp, nettverket tjener, det kontrollerer ikke, det styrker de lokale lederne.

Resten av kapitlet er en spennende diskusjon av hva som skjer når en bevegelse blir til et kirkesamfunn, om det er mulig å reversere denne utviklingen, om hva som skal til for å unngå at de nye nettverkene havner der tradisjonelle, protestantiske samfunn har havnet.

Lovprisning og vekst

Jeg vil si at i første omgang er den mest synlige forskjell for nesten enhver observatør mellom tradisjonelle menigheter og de nye apostoliske menighetene, antallet elektriske ledninger i alle retninger utover plattformen. Ingen tradisjonell menighet hatt så mange mikrofoner og slike stabler av høyttalere i front (side 155),

påstår Wagner og lurer på om gudstjenesten må avlyses om det skulle bli strømstans. Boken taler om en gudstjeneste som er plugget inn i tre viktige kraftkilder: lydsystemet, Den Hellige Ånd og vår tids kultur. De viktigste forandringer fra det tradisjonelle er bevegelsen 1) fra klassisk til kontekstuelt, 2) fra opptreden til deltakelse, 3) fra salmer til sanger, 4) fra pipeorgel til slagverk, 5) fra forstandsorientert til feiring, 6) fra frykt for Gud til nærhet med Gud, 7) fra liturgi til frihet, og 8 ) fra meditasjon til misjon.

Kirkevekstforskeren Wagner gleder seg selvsagt over nok et trekk:

For dem som har kirkevekstøyne, er det ikke noe mysterium hvorfor de nye apostoliske menighetene utgjør det raskest voksende segment av kristenheten i dag. Aggressiv utadvendt virke er del av det nye apostoliske DNA. Nye apostoliske menigheter vil vokse og er villige til å betale prisen for vekst (side 183).

Denne viljen til vekst kanaliseres i arbeid for vekst i lokalmenigheten, i menighetsplanting, i barmhjertighetsarbeid i samfunnet rundt dem og i misjon til andre kulturer.

En annen form for vekst skjer ved en stadig opplæring og trening av nye arbeider, både lege arbeidere og folk til stab. Det vanligste for alle disse menighetene er at nye stabsmedlemmer og andre ledere rekrutteres og læres opp internt. Wagner, som altså selv har vært professor på et anerkjent teologisk lærested, lufter temmelig kritiske tanker om den teologiske utdannelse de fleste av dem gir.

Penger? Ikke noe problem!

Kanskje dette kapitlet vil være det mest utfordrende for mange? Wagner skriver:

Mine første 35 år i ordinert tjeneste tilbrakte jeg i en omgivelse av menigheter som syntes å ha kroniske pengeproblemer. Ut av det vokste den antakelse at ingen menighet hadde nok penger til å gjøre det den tror den egentlig burde gjøre. I de siste fem årene har jeg imidlertid oppdaget at der er i virkeligheten mange menigheter som har relativt få pengeproblemer, og at de er i stand til å gjøre presis alt det de ønsker å gjøre (side 242).

Det siste har sammenheng med hele det mønster som forventes av medlemmer i de nye apostoliske menighetene. Det omfatter at de går regelmessig til kirke, at de bekjenner sine synder, at de er trofaste mot sine ektefeller, at de ber og at de gir tiende av sine inntekter. Det vanlige prinsippet er at de første ti prosent av inntekten går til den lokale menigheten. I tillegg kommer offer både til menigheten eller til organisasjoner utenfor den.

Mange vil sikkert bli utfordret like til sinne av deler av Churchquake – grepet av håpløshet. Atter andre vil bli fylt av glede og forventning. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at enhver med lederansvar i den kristne menighet, burde våge seg på et møte med Churchquake og syttiåringen Wagners bilde av den universelle kirke i rask forandring.

Apostler også i vår tid

I mye av det foregående har jeg sagt mer om apostoliske menigheter og nettverk enn apostler. Det er egentlig naturlig. Apostler kan ikke tenkes løsrevet fra menighet. Et av de bildene i Det nye testamente som det ofte gripes til i nesten alt som skrives om apostler, er byggmesteren, arkitekten: ”Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester” (1 Kor 3,10). Sammen med de andre gavene nevnt i Efeserne 4 skal han sørge for at ”de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme”.

Siden ”Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter” osv. (1 Kor 12,29), er det naturlig å se apostelen som teamlederen – for det teamet som skal tjene til å dyktiggjøre hele menigheten. Det må også bety at der apostelen er i funksjon, vil profeten, evangelisten, hyrden og læreren også komme mer til sin rett og fungere mer effektivt i sitt kall og med sin utrustning.

Da John P. Kelley besøkte Norge, sa han blant annet: ”Når apostelen er på plass, begynner medarbeiderne rundt ham å tenke apostolisk.” Det tror jeg er riktig, men det gir meg også anledning til å nevne et par andre ting.

For det første: Situasjonen i dag er ganske uoversiktlig. Jeg tror vi har 1) ekte apostler som kalles apostler, 2) ekte apostler som ikke kaller seg eller kalles apostler, 3) andre apostoliske mennesker som tror de er apostler fordi andre sier de er det, og 4) slike ”som kaller seg selv apostler, og ikke er det”, falske apostler (Åp 2,2). Etter min mening går forvirringen når det gjelder de tre første gruppene langt inn i International Coalition of Apostles.

Sammen med dette går debatten om et så grunnleggende spørsmål som definisjon av en apostel – hva og hvem. På Global Harvests hjemmesider på internett er det nyeste forsøket til Wagner gjengitt.

En apostel er en kristen leder utrustet med gaver, lært, kalt og sendt av Gud med autoritet til å etablere den grunnleggende ledelse av menigheten innen et tildelt tjenesteområde ved å høre hva Ånden sier til menighetene og ved å sette tingene I rett stand i overensstemmelse med menighetens vekst og modenhet.[1]

Jeg er langt fra klar til å følge Wagners forsøk på å finne forskjellige typer apostler (slik han gjør det i Apostles and Prophets: The Foundation of the Church, Ventura, CA: Regal Books, 2000). Et stykke på vei kan jeg følge ham, men slett ikke hele veien.

Kelley snakket om å tenke apostolisk. Jeg vil gjerne følge opp det og nevne en del trekk som jeg tror vil kjennetegne apostler og apostoliske team.

1. Selv om mange av vår tids apostler vil være ledere av store, voksende menigheter, vil de ha et helhetssyn der menigheten i bestemt form er mer og viktigere enn deres egen forsamling. Det vil mer og mer være mennesker som har gjennomgått det Ed Silvoso i Prayer Evangelism (Ventura, CA: Regal Books, 2000; norsk utgave 2001) kaller det første paradigmeskiftet: Der er bare én menighet i byen selv om der er mange forsamlinger.

2. Nøye knyttet til det første er bevisstheten om at de er sendt – både som apostler og som menighet/forsamlinger – ikke bare for å ta seg av de mennesker som befinner seg innenfor forsamlingen, men til byen, distriktet, landet – alt etter det kall den enkelte har fått.

3. Disse to faktorene sammen vil føre til at apostler vil være nettverksbyggere, ofte på flere plan. De fleste nettverk som beskrives i litteraturen til nå, er såkalte vertikale nett som omfatter ledere og noen ganger menigheter spredt over store områder. Den geografiske spredningen kan få dem til å ligne på kirkesamfunn. Men som vi har vært inne på, er det de personlige relasjoner som binder dem sammen, tillitsforholdet mellom apostel og pastorer eller andre ledere.

Det jeg ser som like viktig eller viktigere, er en annen type nettverk, kanskje de kan kalles horisontale, der ledere og menigheter på et gitt sted bindes sammen i en strategi for å innta byen eller området for Jesus. Apostlene vil trekkes til andre apostoliske ledere og vil kanskje sammen med dem bygge nettverk av ledere fra mange slags forsamlinger, både såkalte uavhengige og tradisjonelle kirkesamfunnsmenigheter. Det karakteristiske for slike nettverk vil være at de a) består av ledere som har et forpliktet forhold til hverandre og til en strategi for å nå byen, og b) at det er nettverk med ledere for lederne. C. Peter Wagner kaller dem territoriale apostler i en utfordrende liten bok med tittelen Apostles of the City (Colorado Springs, CO: Wagner Publications, 2000).

I en liten artikkel skriver Greg Manalli om det han kaller vår tids apostlers identitetskrise:

Vi ser ikke ut som du mener en apostel burde se ut, og vi er enige med deg. Vi prøver å tre frem for menighetenes skyld og forsvinner av samme grunn, for vi vil ikke bli de nye heltene på barrikaden. Vi må bli kjent og ukjent på samme tid. Vi tror som døperen Johannes at Kristus må vokse og vi avta på samme tid. Vår fremste ros er ikke at vi har sett Kristus, men at vi ser Kristus vinne skikkelse i legemet. Det er vår brennende lidenskap: Han må bli alt i alle. Vår største personlige krise er at vi vet at vi ennå ikke er det vi skal være, men er kalt til gjerningen likevel. Det gjør oss avhengige.



[1] Definition of apostle:  An apostle is a Christian leader gifted, taught, commissioned, and sent by God with the authority to establish the foundational government of the church within an assigned sphere of ministry by hearing what the Spirit is saying to the churches and by setting things in order accordingly for the growth and maturity of the church.

 

Tags: , , , , ,

This entry was posted on mandag, oktober 1st, 2012 at 14:33 and is filed under Foredrag/artikler. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment