Vi skal som så ofte flytte oss nesten 2000 år tilbake i tid. ”Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste. De holdt måltid,” forteller Johannes, og han var selv med på det (Joh 13,1-3).

Det var et unikt måltid. Jesus fornedret seg selv og vasket disiplenes føtter og gjorde det til et forbilde alle som skulle følge ham. Han ga dem et nytt paktsmåltid og foregrep det som skulle skje som om det alt hadde skjedd.  ”I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod” (1 Kor 11,23-25).

Johannes gir oss så det som kalles Jesu avskjedstale. Den er gjennomsyret av utsagn om at han skal gå bort. ”Han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far,” heter det i innledningen. Men den veien går ikke rett fra festbordet til æresplassen ved Fars høyre hånd. Den går via Getsemane, en mer eller mindre parodisk rettsprosess, om Via Dolorosa og korset.

Jesus hadde talt om det. Like før avskjedsmåltidet brukte han et bilde: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt” (Joh 12,24). Disiplene forsto det ikke. Verken kors eller død og begravelse – og slett ikke oppstandelse fra de døde og himmelfart. Gang på gang må Jesus trøste dem. Vi hørte det sist søndag: ”La ikke hjertet bli grepet av angst,” måtte Jesus si (14,1). ”Sorg har fylt hjertet deres,” sier han senere (16,6). Så bruker han tiden til mer enn sentimental trøst. Han bruker den til å fortelle disiplene – og gjennom dem oss – om den rike frukten som skal bli resultatet av at hvetekornet, Jesus selv, faller i jorden og dør.

En annen talsmann

Vi kan ikke og skal ikke dele hele frukten i dag. Men der er én hovedsak, et løfte, som nesten rammer inn teksten vår. Jesus sier: ”Jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann”, og han kaller ham ”sannhetens Ånd” (Ånd med stor Å i våre bibeloversettelser).  På slutten av vår tekst taler han om ”Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende dere i mitt navn”.  I forskjellig form gjentas dette løftet flere ganger i resten av avskjedstalen. Se det treenige samvirket (v. 16): Sønnen ber, Far gir, og gaven er Den hellige ånd. Eller (v. 26): Far sender i Sønnens navn og gaven er Den hellige ånd.

I første omgang kalles Ånden ”en annen talsmann”. Der må altså være en talsmann fra før. Ja, hittil har Jesus selv vært talsmannen. Men nå skal han få avløsning. Stafettpinnen går videre til Den Hellige Ånd. Det er til beste for disiplene sier Jesus litt senere.

Men la oss først se på den betegnelsen Jesus bruker, talsmann, som det står i de norske bibeloversettelsene. Det greske ordet har en rekke nyanser: hjelper, trøster, rådgiver osv. ”Grunnleggende betyr det en som er kalt til gå ved siden for å hjelpe, gi råd eller gå i forbønn for en annen” eller ”en nær venn som fungerer som personlig rådgiver” eller ”privat assistent for en keiser eller president” (John Rea: The Holy Spirit in the Bible, s. 154-155). Selve ordet svarer til det latinske advocatus – eller på norsk: advokat.  ”Advokaten er en som kalles til hjelp i en rettssak. Han skal enten hjelpe en anklaget med hans forsvar og være hans ’talsmann’, eller selv opptre som anklager og påvise urett hos en annen” (Hans Kvalbein: Hovedtanker i Johannesevangeliet, s. 80).

Jeg har alt sagt det: Jesu første gjerning som talsmann, advokat, er på dette tidspunktet nesten over. Femtiende påskedag avløses han av Den hellige Ånd. Men Jesus er fremdeles talsmann, advokat, men på et annet sted. ”Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige.  Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens” (1 Joh 2,1-2). Vi har en fullkommen forsvarsadvokat – han har selv sonet straffen for oss.

Den nye talsmannen Jesus lovet, Den hellige ånd, er altså advokat her og nå slik Jesus var det midt i denne verden. Han har som advokat ”en dobbelt oppgave i ’rettssaken’ mellom Gud og verden: Han skal vise at Jesus har rett overfor vantroen, og han skal selv opptre som angriper mot vantroen” (Kvalbein, s. 80-81). Men det skal vi nok høre mer om i noen av prekenene senere. Så nå spør vi: Hvorfor er det bedre å ha Ånden som talsmann enn Jesus?

Bedre å ha Ånden enn Jesus

For det første: Jesus sa at ”jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid”.  Litt senere: ”han blir hos dere og skal være i dere.”

Hold sammen disse tre uttrykkene: for alltid – hos dere – i dere! Da Jesus vandret omkring i Judea, Samaria og Galilea kunne han vel være hos sine disipler, midt i fellesskapet. Og han var det ofte. Men rett som det var forsvant han for dem, og det hendte at de leitet etter ham. Med Den hellige ånd er det annerledes! Han er hos oss alltid. Jesus var begrenset av tid og rom. Han kunne ikke være i Nasaret og Jerusalem på samme tid. Ikke slik med Ånden.

Det betyr blant annet at Ånden er her, han er på samme tid i en forfulgt husmenighet i et plaget land og i en jublende kirke i storbyen, hos de to eller tre samlet i Jesu navn og skarene samlet i friluft for å få plass nok. Tenk om Ånden var begrenset av tid og rom! Hvor langt ute på prioritetslisten for besøk av ham ville Bergen, Norge, være? Vi står på ventelisten, men han rekker neppe frem i min levetid.

Men der er mer. Vi har enda ikke snakket sammen om det tredje uttrykket: Ånden skal for alltid være i dere. Det må ha vært fantastisk det Johannes opplevde de to-tre årene før dette avskjedsmåltidet. Han skriver om Jesus og sier ”det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på” (1 Joh 1,1). For ikke å snakke om nå ved avskjedsmåltidet: ”En av dem, den disippelen som Jesus hadde kjær, lå ved siden av Jesus ved bordet” (13,23). Det var likevel en ytre berøring – noen sekunder, noen minutter, noen timer. Men den nye talsmannen kommer ikke bare nær. Han flytter inn i disiplene, tar sin bolig i dem – ikke for flyktige sanseopplevelser – men for å bo der. Når du er alene, når du er hjemme, når du er på skolen, når du er på arbeid, når du slapper av, når du – når du – når du!

”Men,” ville kanskje disiplene si, ”det er deg, Jesus, vi ikke vil være for uten. Det ville være som å bli som foreldreløse barn.” Og han svarer før de har fått spurt: ”Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.” Den hellige ånd er så knyttet til Jesus at det blir som om det er han selv som kommer. Ånden representerer Jesus.

Men der er mer her! Jesus fortsetter: ”Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.” Hvilken dag? Påskedag? Ja, delvis. Pinsedag? Ja, så avgjort. Ufattelig, grensesprengende. Sønnen i sin Far – disiplene i Sønnen – Sønnen i disiplene – hvor er vi da? Han lever, og vi skal også leve – nå og for evig – hvordan skal vi kunne dø når vi er i dødens beseirer?

Jesus gjentar samme sak med litt andre ord noen setninger lenger ute: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham.” Hvem skal komme og bo i deg? Talsmannen, Den hellige ånd. Men da tar det guddommelige ”vi” sin bolig i deg.

Løftet om Den Hellige Ånd

er overskriften på hele teksten vår i den nye bibeloversettelsen. For Jesus er det tydelig en kjærlighetshistorie. Husker dere at hele beretningen om det siste måltidet ble innledet med denne omtalen av Jesus: ”Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste” (13,1b).
Her lover han altså at ”den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.”

Alt det vi har sett på sammen nå, handler om Jesu kjærlighet til sine, først de elleve, og som vi skal se i Jesu bønn, så ”for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg” (17,20), menigheten til alle tider.

Men teksten vår handler også om gjensvaret fra dem som er elsket – den gang og til alle tider. Først: ”Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.” Deretter: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord.”

”Holde fast på” betyr både 1) å ta vare på og 2) å adlyde. Denne fastholdningen sier Jesus er et kjennetegn på dem som elsker ham. De holder ikke fast på Jesu ord for å bli elsket, men fordi de elsker.

Så plutselig er vi midt inne i treenighetens samvirke. For Jesu ord = Jesu ord = mer enn Jesu ord. ”Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg.” Og så blandes Ånden inn i saken. Han knyttes til de ordene Jesus har sagt til disiplene og som de har hørt fra Jesu munn. ”Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Disiplene har hørt Jesu ord både under avskjedsmåltidet og mange ganger før det. Men evangeliene viser oss gang på gang at de har vært trege til å forstå, og selv siste kvelden før avskjeden stiller de spørsmål som avslører at de fremdeles lite forstår. Men det skal pinsen ta seg av. Ånden kommer og lærer dem alt de trenger for å forstå Guds plan og vilje, og selv det de har glemt av Jesu undervisning, skal Ånden minne dem på.

Dette løftet har spesiell adresse de elleve, de Jesus senere sier er spesielle vitner ”for dere har vært med meg fra begynnelsen av” (15,27 cfr. 16,12-13). Men det er en gave til menigheten til alle tider: Jesus har ordinert og salvet en gruppe som dermed er autorisert til å gi oss Jesu ord, det menigheten kaller apostlenes lære. Fra pinsefestens dag heter det: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære” (Apg 2,42). Eller som det heter i en annen oversettelse: ”Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære” (Bibelen Guds ord).

Jeg snakket om treenighetens samvirke – Far, Sønn og Hellig Ånd – og denne ene sanne Gud bruker mennesker – først apostlene, så alle som lever i påskens og pinsens nye dynamikk.

Preken i Kristkirken i Bergen 22. januar 2012

Tags: , , ,

This entry was posted on søndag, januar 22nd, 2012 at 17:20 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment