Basileia.no » Blog Archive » En annerledes julepreken
22
des

En annerledes julepreken

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Kristi sinn – han fornedret seg selv
Filipperne 2,5-11

Vi kan ikke feire jul uten juleevangeliet slik evangelisten Lukas har gitt oss det: ”Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus.” Vi kan det utenat. Vi hører om Augustus og Kvirinus, om Josef og Maria, om gjeterne på marken, om Herrens engel og om en himmelsk hærskare. Herrens engel taler store ord om barnet i krybben, fantastiske ord. Men barnet selv bare er der – på en måte passivt sentrum for menneskers og englers undrende og jublende oppmerksomhet.

I dag på 1. juledag har vi hørt det som har blitt høytidsdagens evangelium fra Johannes 1. Egentlig er det ett vers som er selve julebudskapet: ”Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.” Det er selve kjernen i julens glade budskap. Men i år vil jeg gjerne nærme meg det gjennom en annen tekst:

Vis samme sinnelag som Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik,
men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
Derfor har også Gud opphøyet ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.
I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden,
og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!

Dette er vel ikke juleevangeliet? Nei, denne teksten er hentet fra midten av et lenge formaningsavsnitt. Professor Olaf Moe sier det gjelder ”Formaninger til enighet, ydmykhet og lydighet.” (Til medarbeidere for evangeliet, side 69). Bibelselskapets oversettere har valgt som overskrift for hele avsnittet: ”Kjemp for evangeliet med Kristi sinnelag.” En annen oversettelse sier: ”Lev slik som Kristus gjorde.” (Nye Levende Bibelen).

Første vers har form av formaning: ”Vis samme sinnelag som Kristus Jesus!” Enklest må det bety: Ha Kristus Jesus som forbilde! Og det er selvfølgelig rett. Men kanskje er der noe mer i dette. Olaf Moe oversetter: ”La dette sinn være i eder (råde mellom eder) som I også har i Kristus Jesus.” Da blir det noe annet og mer enn et forbilde. ”Vi har Kristi sinn,” skriver Paulus et annet sted (1 Kor 2,16). Det er ikke bare noe vi skal prøve å etterligne, men noe vi har fått del i. Da blir det en formaning til å leve det nye livet, Kristuslivet, som er lagt ned i oss.

For sentralt i det som er lagt ned i oss ved den nye fødsel, hører altså ”Kristi sinn”. ”Sinn” er et vanskelig og litt vagt ord for moderne nordmenn. Men det handler om å tenke og bedømme og forstå. Det greske ordet, sier Studiebibelen, ”betyr ikke å tenke bare rent teoretisk og læremessig, men å ha sitt sinn, sin vilje og lyst knyttet til det en tenker”. Det er ”nøye knyttet til et menneskes motiv, det som Bibelen kaller hjertet”.

Sangen om Kristi sinn
Så avsnittet handler om oss. Det handler om Kristus Jesus i oss. Men skal vi forstå mer av hva det betyr, må vi tale om Kristus Jesus for oss. For det er der vi ser Kristi sinn, tanke, vilje og hjerte demonstrert.

Paulus samler det i noe som kan være et sitat. ”Kanskje gjengir Paulus her en urkristen hymne,” står det i fotnotene til den nye oversettelsen. Den handler om Jesus. Den handler om jul og påske og himmelfart og Kristi gjenkomst. Ja, den handler om mer, om det som går forut for julens begivenheter. Så la oss begynne der og kanskje bruke mest tid på det og på julens hendelser en dag som dette.

Hva sang de om? Kristus Jesus. ”Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik.” Det fører oss like inn i det himmelske forut for det vi feirer i julen. Kristus Jesus er fra evighet. Johannesevangeliet kaller ham Ordet. ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud” (1,1-2).

Hvordan skal vi beskrive det som var i begynnelsen hos Gud og som var Gud? Hvordan skal beskrive hva det betyr at ”han var i Guds skikkelse” eller at han var ”Gud lik”? Vi kan ikke beskrive det. Jeg lar gamle Olaf Moe gi sitt svar med sine litt snirklede ord: ”At Kristus var i Guds skikkelse eller i guddoms-skikkelse, som uttrykket nøiaktigere betyr, vil si at han hadde en eksistensform som svarte til hans guddommelige vesen, og vi må da tenke på det som ellers kalles den guddommelige ’herlighet’, som jo er utstrålingen av den guddommelige egenskapsfylden.” (side 70-71).

Mot slutten av sitt liv på jord, ba Jesus og sa: ”Far, gi meg nå din herlighet og ære, som jeg hadde hos deg før verden ble til” (Joh 17,5).

Han ”så det ikke som et rov å være Gud lik”. Han klynget seg ikke til herligheten og æren. Han klamret seg ikke til sin himmelske glans og utstråling. Han ”ga avkall på sitt eget” – det var med rette hans! – ”tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik.” Så er vi midt i julens mysterium igjen. ”Ordet ble mennesker og tok bolig iblant oss” (Joh 1,14). ”Ordet ble menneske og levde blant oss her på jorden” (Nye Levende Bibelen). ”Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss” (NB88).

En tjenerskikkelse
Han tok på seg en tjenerskikkelse. Det greske ordet er doulos – slave eller trell. Han kalte ofte seg selv for Menneskesønnen og lærte sine disipler: ”Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave. For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange” (Mark 10,43-45).

Dermed er vi rett over i neste ledd. Hele hans kall var å tjene. Og det skulle toppe seg i den dyreste tjeneste av alle. Han skulle ”gi sitt liv som en løsepenge for mange”. ”Da han sto fram som er menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.”

Her møtes juledag og langfredag. Her ser vi spranget – det utrolige spranget fra himmelsk ære og herlighet via krybbe og stall og et liv der ”revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på” (Matt 8,20), til ”døden, ja, døden på korset”.

Det var den ytterste fornedrelse. Paulus bruker sterke uttrykk. Den hellige rene, ”han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet” (2 Kor 5,21). Det var døden på korsets tre. ”Han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre” (Gal 3,13).

Han fornedret seg selv
Men vi er ikke ferdige med fornedrelsen. For Paulus og det som kanskje er en urkristen hymne, har et annet poeng. Drivkraften bak fornedrelsen, inkarnasjonen, tjenerrollen, døden, ja, korsets død, er ikke blind skjebne. Det handler om Kristi sinn – ”La dette sinn være i eder som I også har i Kristus Jesus.”

Vi har sett på de ytre ting, fødsel, liv og død. Men bak dette synger de første kristne om et sinn, en vilje, et hjerte. La oss høre disse uttrykkene en gang til:

¤ Han ”så det ikke som et rov å være Gud lik”.
¤ Han ”ga avkall på sitt eget”.
¤ Han ”tok på seg tjenerskikkelse”.
¤ Han ”fornedret seg selv”.
¤ Han ”ble lydig til døden, ja, døden på korset”.

Søren Kierkegaard skrev om disse versene: ”Kristus fornedret seg selv – ikke at han ble fornedret. Å, uendelige opphøyethet om hvilket det kan sies kategorisk å være sant at det fantes ingen i himmelen eller på jorden eller i avgrunnen som kunne fornedre ham! Han fornedret seg selv.”

Han ”ble lydig”. Der er ingen som med større rett kan sies å ha demonstrert det som er et adelsmerke i Guds rike og foraktet av det naturlige menneske. Han underordnet seg, underordnet seg under sin himmelske Far og var lydig til det ytterste. Han ble ikke tvunget. Han sa: ”Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk” (Joh 4,34).

Dette er det apostelen kaller ”Kristi sinn”, det som fyller Jesu tanke, hans vilje, det som er hans lyst.

Juleevangeliet handler om begynnelsen på fornedrelsen, den fornedrelse han selv valgte. Vi kler det noen ganger i romantisk drakt. Og der er noe skinnende, himmelsk over hendelsene ute på Betlehemsmarkene. Der var ”en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang” (Luk 2,13). Men lytter vi nøye på engelens budskap hører vi klangen av noe mer. ”I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren” (Luk 2,10). Frelser? Vi vet at det kunne han bare blir ved å fornedre seg selv. Stall og krybbe er ikke idyll, men et skritt på veien til forbannelsens kors på Golgata.

Opphøyd av Gud
De første kristnes sang sluttet ikke med ”døden på korset”. ”Ordet om korset” som Paulus kan kalle hele sitt budskap, klinger alltid med – også i julen. Men det er ikke slutten på sangen. Kristus Jesus ”fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyet ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.”

Han fornedret seg selv – ”Gud opphøyet ham” – og de to uttrykkene er knyttet sammen av et ”derfor”. Dette er seierens vei for Jesus. Hans frivillige offer, den valgte fornedrelsen, møtes av Guds godkjennelse, velbehag og opphøyelse. Juledag og langfredag følges av Guds mektige inngrep på påskedag og himmelfartsdag og gjenkomst der den fornedrede skal stå som den høyt opphøyde for alles øyne. ”I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!”

Jeg har bevisst brukt dette avsnittet av Filipperbrevet til å forkynne juleevangeliet. Men jeg må igjen minne dere om at det er hentet fra en formaning om å leve ut kristenlivet. ”La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus” (NB88). Det er veien til å bli opphøyet av Gud.

Litt.: Olaf Moe: Til medarbeidere for evangeliet, Oslo 1950: Aschehoug & Co.

Tags: ,

This entry was posted on torsdag, desember 22nd, 2011 at 11:43 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment