8
des

Samstemmig bønn – en prekenserie

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Det forkynnes og skrives mye om bønn – og godt er det. Det meste gjelder den enkeltes bønn. Bibelen har imidlertid også rike løfter til felles bønn. En venn minnet meg nylig på noe jeg selv hadde glemt: at jeg for mange år siden hadde en prekenserie om fellesbønn, menighetsbønn. Serien er merket av sted og tid: Bergen Frikirke høsten 1990 – men den har kan hende noe å gi til lesere i både 2011 osv.

SAMDREKTIG BØNN – 1

Nå på søndag avsluttet vi prekenserien om FORNYELSE. Jeg tror det er viktig å summere noe av det som er sagt i løpet av denne serien. For den er vårt forsøk på å beskrive den fornyelse vi tror Herren vil for menigheten vår – og dermed for den enkelte. Jeg skal ikke gjenta alt som er sagt. Men der er visse punkter vi trenger å ta med oss videre.

1.       Ekte, åndelig fornyelse er alltid en «oppattnying», en tilbakevenden til noe som alt er der – i Guds plan og i Guds ord. Fornyelse er ikke å finne på noe nytt. Det er å gjenoppdage noe gammelt. Det er å grave frem igjen deler av Guds råd som er glemt eller forsømt. «Hele Guds råd» – det vil si hele Bibelen er Guds tale til oss. Og vi ønsker å høre alt Guds ord.

2.       Ekte, åndelig fornyelse er å løfte frem de forsømte og glemte sider av Guds råd og forkynne dem inntil de er en del av menighetens tro, bevissthet og praksis. Alt i Guds rike, alt i menigheten som har varig verdi, skjer ved tro. Og troen kommer av forkynnelsen (Rom. 10,17).

Så noen kommentarer til de første to punktene:
Å løfte frem de deler av Guds ord som er forsømt eller glemt, er i første rekke forkynnernes oppgave. Vi må lytte for å høre hva Ånden sier til menigheten. Vi må grave i Guds ord. Men vi må også ha antenner for hva Gud gjør i verden i dag. Der står noe om å fatte, forstå «sammen med alle de hellige».

Vet dere at når vi forkynner, enten det er Rolf Helén (Iversen) eller det er meg, eller det er noen andre, så er vi på en gang forkynnere og tilhørere? Gud taler i stillheten. Han taler når vi ber. Han taler når vi sitter med en åpen Bibel. Han kan bekrefte sin tale i budskap og åpenbaringer. Men han taler på en spesiell måte gjennom forkynnelsen – hvis forkynnelsen har som mål å «tale som Guds ord» – for å bruke et annet bibelsk uttrykk.

Hva er det jeg har hørt i løpet av disse ukene? Jeg har altså hørt at forkynnelsen av hele Guds råd er viktig. Men hvilke deler av Guds råd er det som står på Åndens kjøreplan for vår menighet nå?

La meg fortsette summeringen:
3.       En menighet i fornyelse vet at den er fullstendig avhengig av Guds velsignelse. «Uten meg kan dere intet gjøre,» sier Jesus. En menighet i fornyelse klynger seg til Herren slik Jakob gjorde det, og den ber slik Jakob gjorde det: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.»

4.       Velsignelsens utspring er det aller helligste der Herren selv troner. Det er derfra bekken kommer, den bekken som skal vokse til en elv der vi må svømme fordi den for dyp til at noen kan vasse. Eller for å si det nytestamentlig: Jesus sitter ved Faderens høyre hånd for å utøse sin Ånd i rikt mål over menigheten. Det er fra troen velsignelsen og fornyelsen kommer.

Hvordan skal den utløses?
Det svarte Rolf Helén på nå søndag. Teksten hans var hentet fra Ap.gj. 4,23-31. Jeg vet ikke hvordan dere hadde det på gudstjenesten. Men jeg vet hva jeg hørte. Jeg kan ikke gjengi det med Rolf Heléns ord, men får prøve å si noe av det med mine egne.

5.       Sann fornyelse kan ikke finne sted uten at det bes. Men det handlet ikke om privatbønnen, lønnkammerbønnen. Det handlet om fellesbønnen, menighetsbønnen. Det var den som førte til resultater: «Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.»

La meg gjengi noen andre stikkord:
a.       Samstemmig bønn: «Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud.»
b.       Åndsgitt bønn: «Du har talt ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener Davids munn.»
c.       Bibelbønn – de siterte Guds ord i bønnen og knyttet den til det.

Hva er det jeg prøver å si? At Guds Ånd taler til oss på en spesiell måte nå om felles bønn. Tenk igjen på serien om fornyelse. Vi er fullstendig avhengige av Guds velsignelse. Hvordan utløses den? Ved forkynnelsen av Guds ord. Ja, det er forkynnernes fremste oppgave. Hvordan utløses den? Ved fellesbønnen – menighetens bønn. Det er menighetens fremste kall.

Har dere lagt merke til det som skjer blant oss? Vet dere hva som skjer på onsdager kl. 19? Der kommer flere og flere på bønnemøte. Der er flere og flere som ber regelmessig sammen i grupper i løpet av uken. Hva er det? Tør vi si at der er en stille begynnende bønnevekkelse i gang? Har Gud begynt å utløse noe mer av nådens og bønnens Ånd over oss?

Der er mange blant oss som vet en del om den private bønnen – men ingen vet nok. Men hvor mye vet vi om felles bønn? Gud har talt lenge til en av eldstebrødrene om at vi har mye å lære der. Langt om lenge har han trengt gjennom til meg også. Jeg så det jo i Kansas City Fellowship. Jeg har sagt i mange år de sterkeste løftene er knyttet til fellesbønn. På søndag ble det endelig helt klart for meg at det er det Gud kaller oss til nå, og det er det Gud kaller oss til å tale om på møtene – spesielt onsdagsmøtene nå. Ja, det ble klart at hvis vi gjør det, går vi rett inn i noe Gud holder på å gjøre – og vi vil gjerne være i takt med det han vil og gjør.

For å gå tilbake til stikkordene:
* Vet vi nok om samstemmig bønn – eller har Gud i sitt ord mer å lære oss?
* Vet vi nok om Åndsgitt og Åndsinspirert fellesbønn – eller har vi mer å hente?
* Vet vi nok om hva det er å be med Skriften – eller kan vi lære mer?

Eksempler fra Apostlenes gjerninger:
1,14
2,42
4,24
12,5
13,2-3
14,23
16,25

10.10.90 i Bergen Frikirke
SAMDREKTIG BØNN – 2

Vi skal tilbake til Apostlenes gjerninger 4,23-31. Vi leser de to første versene:
«Da de nå var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.
Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem!»

Vi er først og fremst opptatt av én linje i denne teksten. La meg lese den i igjen, og deretter lese den i flere oversettelser:
NB:Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud.
NO:Da de andre hørte det, forenet de seg alle i bønn til Gud.
LB:Da bad alle de troende denne bønnen sammen.
EG:Og da de andre hadde hørt deres beretning, forenet de seg alle som én i bønn til Gud.
NY:Med same hine høyrde det, lyfte dei samhuga si røyst upp til Gud.
30:     Da de hørte det, løftet de samdrektig sin røst til Gud.

La dere merke til uttrykkene? «Samstemmig, forenet, sammen, forenet alle som én, samhuga, samdrektig.»

(Jeg liker det gammeldagse norske ordet «samdrektig». Det er ikke sikkert alle her vet hva det er å være drektig. Det brukes helst om dyr og betyr at de er fruktsommelige. Ei drektig ku er ei ku med kalv. Er det for uærbødig å si at en samdrektig menighet er en forsamling av mennesker som er befruktet av Den Hellige Ånd og skal nedkomme med mange barn!)

Det greske ordet som brukes her, betyr ifølge Studiebibelen «sam-sinnet», samdrektig, med ett sinn. I en liten tysk nøkkel til gresken i NT, heter det «einmütig» – enstemmig, og det henger sammen med enighet, enstemmighet. Kittel sier at det dreier seg om den indre enhet i en gruppe som er engasjert i samme ytre situasjon. Det kan derfor gjengis med ordene «med ett sinn».

Hør hvordan Paulus bruker samme ordet i Romerbrevet 15,5-6: «Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn inn­byrdes, etter Jesu Kristi forbilde, for at dere samstemmig og med én munn kan prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.» Hva var det romerne trengte å få fra Gud? «Ett sinn innbyrdes» for at, det er hensikten, at de «samstemmig og med én munn kan prise Gud».
«Samstemmig» i teksten vår er altså mer enn et ord for at de var sammen da de ba. De var enige. De hadde ett sinn når det gjaldt denne bønnen. Der var enstemmighet om bønnens innhold. Der hersket indre enhet mellom dem som ba.
Hvordan oppnådde de denne samstemmigheten? Jeg vil gå veien om et annet sted i Apostlenes gjerninger hvor det samme ordet brukes – ikke om bønn, men om en vanskelig sak i menigheten. Den gjaldt om hedningene måtte holde Moseloven for å bli kristne. Da ble det vedtatt å sende et brev til hedningemenighetene. Og vi leser fra Ap.gj. 15,24: «Da vi har fått høre at noen som er kommet fra oss, har forvirret dere med sin tale og vakt uro i deres sjeler- vi har ikke gitt dem noe oppdrag – syntes det godt for oss, etter at vi er kommet til enighet i denne sak osv.» De har samtalt, de har diskutert, de har drøftet saken – og kommet til enighet.

Men der er noe som er viktigere enn diskusjonen. 15,28: «For Den Hellige Ånd og vi har besluttet å ikke legge på dere noen annen byrde osv.» De har søkt om Guds ledelse: Hva vil Gud? Hva sier Gud? Hva mener Gud om denne sak?
Nå gjaldt det ikke bønn. Men kanskje det likevel sier noe om både overveielser og om å søke Guds svar. Går det an å si at det er viktig med samstemmighet mellom oss, men at den virkelige samstemmighet mellom oss finner vi når vi samstemmes sammen med Gud?

La oss gå tilbake til det avsnittet vi leste i Romerbrevet 15.  Det handler om å prise Gud. Så det har noe med bønn å gjøre. Vers 5: «Må så tålmodets og trøstens Gud gi dere å ha ett sinn innbyrdes, etter Jesu Kristi forbilde.» Hva betyr det? «Etter Jesu Kristi forbilde.» Det kan ikke gå på tallordet «ett». For han var én person og hadde ett sinn. Da må det være Jesu Kristi sinn som er forbildet. I den grad vi har hans sinn, har vi ett sinn. Skulle vi oversette dette verset helt bokstavelig, lyder det: «Men tålmodighetens og trøstens Gud gi dere å tenke det samme blant hverandre i samsvar med Kristus Jesus.»

La oss gå tilbake til bønnemøtene. Hvordan tar de seg ut? Eller bedre: Hvordan høres de ut? Jeg setter ting litt på spissen nå, men jeg håper ingen blir såret. Noen ganger kan et bønnemøte være felles bare på den måten at vi er på samme sted fysisk på samme tid. Hver enkelt ber om det som ligger ham eller henne på hjertet akkurat da:

A ber for bestemor på Gjøvik. B ber for misjonærene i Afrika. C tør ikke ta ordet i det hele tatt for han hadde også tenkt å be for misjonærene i Afrika. D ber for menighetens pastorer. E holder en lang tale for å forklare Gud at han traff NN i byen i dag og NN hadde vondt i ryggen og trenger forbønn. F har et alvorsord til noen av de slappe i menigheten og kler det i fine bønneord siden det nå en gang er bønnemøte og ikke menighetsmøte. G sitter stille og finner ikke på noe å be om for de andre har brukt opp alle bønneemnene. H er like stille for de andre er så flinke til å be. I ber for tante Augusta.

Er dette samstemmig bønn? Nei, selvsagt er det ikke det. Det er den private bønnen som overføres til et rom der mange er sammen. Og kanskje vi trenger å lære mer om privat bønn også? Den skal vel også være noe mer enn en oppramsing av det vi kommer på i øyeblikket?

Så la oss prøve en gang til. Vi kommer sammen. Vi har et behov, og vi er enige om hva behovet er. For Jerusalem-menigheten var det «alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem». For oss kan det være andre ting. Akkurat nå har vi et team i Namsos. Jan Rettedal er leder. Han har med seg Tone Krogedal, Guro Grimstad og Magnar Børnes. Til helgen skal Rolf Helén til Bodø for å tale på Oase der. La oss be for dem.
Så begynner vi. Ja, hva skal vi be om? Vi kjenner situasjonen – men hva skal vi be om? Kanskje det ikke er så vanskelig i disse tilfellene. Men andre ganger kan det være vanskelig.
La meg gjenfortelle noe jeg leste nylig skrevet av en flittig forbeder. Hun ble oppringt av en dame som var i en vanskelig situasjon økonomisk. Jo, hun skulle gjerne be for damen. Og hun begynte å be om bedre kår for henne. Snart fikk hun frimodighet til å be konkret om både det ene og det andre damen ikke hadde råd til, både vaskemaskin og ny komfyr. Men plutselig stoppet Gud henne og spurte: «Hva er det du gjør? Det er jeg som har ført denne damen inn i vanskelighetene. Hun er doven og gidder ikke å gjøre et skikkelig arbeid. Jeg prøver å lære henne noe. Og så kommer du og ber stikk i strid med det jeg vil.»

Skal vi gå tilbake igjen til bønnemøtet i Ap.gj. 4? Lukas’ reportasje fra det er på 9 vers. Ett vers handler om den rapporten apostlene avla. «Da de nå var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.» Hvor lang tid det tok, vet vi ikke. Skal vi tippe en halvtimes tid?
Så kommer bønnen deres – og den utgjør hoveddelen – 7 vers. Jeg skal lese den. Er der noen av dere som vil ta tiden?

«Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem! Du har talt ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener Davids munn og sagt: Hvorfor fnyste hedningene, og hvorfor grunnet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg fram, høvdingene slo seg sammen mot Herren og hans Salvede. Ja, i sannhet! I denne byen samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje. Og nå, Herre, hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelser og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.»

Hvor lang tid tok bønnen? Da jeg testet det hjemme, brukte jeg 45 sekunder.
Tror dere det var slik det foregikk? Jeg tror ikke det. Jeg tror at Lukas har gitt oss et sammendrag av de bønner som ble bedt. De ba sikkert mye lenger enn i 45 sekunder.

Jeg skal gjøre noe dristig nå. Jeg vil prøve å forestille meg hvordan et slikt bønnemøte egentlig kunne foregå. Jeg sier ikke at det foregikk slik. Men jeg prøver å leve meg inn i en liknende situasjon plassert litt lenger ute i menighetens historie. Så får dere prøve å finne ut om det er et mulig bilde.
Situasjon: Myndighetene har igjen forbudt all forkynnelse av Jesu navn. Menigheten kommer sammen for å be. Lederne gir en kort beskrivelse av forbudet og situasjonen. Så skal vi be.
Hva er første skritt?
Møtelederen leser fra Fil. 4,6: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk.» Han nevner kort at påkallelse betyr en ansøkning som er begrunnet i et spesielt behov. Han sier at vi kjenner situasjonen, men vi kjenner ikke løsningen på den. Så la oss søke Herrens vilje i denne situasjonen. Hva vil han? For det han vil, er det vi vil be om. Så påkaller han Gud. Det vil si han kaller Gud inn i situasjonen og ber ham tale.

Så blir det stille en stund. En i forsamlingen reiser seg og sier: «Myndighetene vil gjerne ha oss av veien. Jeg skulle ønske vi kunne be Gud fjerne dem, men jeg tror Gud minner oss om at øvrigheten er innsatt av ham og at ‘den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot’.» (Rom. 13,2).
«Du har rett,» sier en annen. «Men jeg kommer på det Peter og Johannes sa i en liknende situasjon om at vi skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap.gj. 4,19).
En tredje reiser seg: «Jeg skulle ønske vi slippe all denne forfølgelsen. Men jeg minnes at det samme skjedde med vår kjære Herre. Og han har sagt at vi skal følge ham og at det vil skje med oss også. Vi kan ikke be oss ut av det han har sagt må skje.»
En fjerde griper ordet: «Jeg må bare bekrefte det som du sier. Gud minner meg om at selv når myndighetene står ham imot, så må de likevel uten å vite det være med å fullføre hans planer. Husk på det som skjedde med Jesus. I denne byen samlet de seg mot ham, både hedningene og Israels folk. De trodde de skulle gjøre slutt på Jesus for alltid. Men det kunne ikke gjøre annet enn det Gud hadde besluttet i sitt råd.»
Neste mann spretter opp: «Jeg kan nesten ikke vente. Ånden gjør noen av versene fra Salmenes bok så levende for meg. Det var jo hans Ånd som talte ved Davids munn, så det er et levende ord for oss i dag: ‘Hvorfor fnyste hedningene, og hvorfor grunnet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg fram, høvdingene slo seg sammen mot Herren og hans Salvede.’ Er det ikke det som gjentar seg?» Og hvis Herren holder øye med dem og deres trusler, kan de ikke stoppe oss.»
Førstemann griper ordet igjen: «Vi skal fortsette å ære øvrigheten og være lydige så lenge de ikke byr oss noe som er imot Guds vilje. Men jeg ser det nå. Gud viser oss at vi skal be om at dette blir til ny velsignelse. La oss be om frimodighet til å tale ordet. Jeg tror Gud vil bekrefte det med tegn slik Jesus sa. Husk hvem som er Herre over alle ting.»
Så summerer møtelederen hva de har hørt fra Gud – hva de er samstemmige med Gud og hverandre om å be om.

Først da begynner selve forbønnen. En av dem påkaller Herren: «Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er dem!» En neste fyller det ut: «Vi priser deg, Herre, fordi det er sant at du er Skaperen, den allmektige.» En tredje følger opp: «Lovet være du, Herre, som regjerer over alle konger og høvdinger.» Nestemann leser fra Salmene 2,1-2 og 31,14. Andre følger opp med å minne Gud om det som skjedde med Jesus i Jerusalem og jubler til den Gud som til og med bruker motstanderne for å fremme sine planer.
En sier: «Herre, du har sagt at vi skal be for konger og alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet (1. Tim. 2,2). Nå ser det at det er truet. Hold øye med deres trusler.» Nestemann sier: «Ja, Herre, du har sagt at dette er godt og til behag for deg (1. Tim. 2,3). Se til at alt de gjør tjener din vilje.»
Og slik går bønnemøte videre. Hver gang det beveger seg over på et nytt tema, er der en rekke av forsamlingen som blir med i bønn for samme tema.

Kanskje Gud svarer igjen slik han gjorde før? «Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.» (4,31).

17.10.90 i Bergen Frikirke

 

SAMDREKTIG BØNN – 3

Vi taler om samdrektig bønn på møtene våre nå fordi vi tror Gud kaller oss til å lære mer om det – og til å praktisere det. Mange er alt i gang. Der er flere på bønnemøtene enn før. Flere samles i grupper for å be.  Som jeg har sagt før, tror vi at det er Gud som driver mennesker inn i bønn fordi han vil noe. Vi vil gjerne befinne oss midt i det Gud gjør. Bønnen er en av de måtene Gud bruker for å dra oss inn i det han vil gjøre. I dag har jeg tenkt å bruke stoff fra andre kristne som har mer erfaring enn oss – først og fremst Lance Lamberts undervisning, og dernest noe av det vi så og hørte i Kansas City Fellowship i mai.

La oss enda en gang vende tilbake til det berømte bønnemøtet i Jerusalem, det vi har lest om mange ganger allerede. Peter og Johannes har vært trukket for det høye råd og er blitt truet. De «forbød dem helt å tale eller lære i Jesu navn,» står det. Ap.gj. 4,18. Så leser vi fra 4,23-31:

Da de nå var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem. Da de hørte dette løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem! Du har talt ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener Davids munn og sagt: Hvorfor fnyste hedningene, og hvorfor grunnet folkene på det som fåfengt er? Jordens konger steg fram, høvdingene slo seg sammen mot Herren og mot hans Salvede. Ja, i sannhet! I denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje. Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelser og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn. Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.

Hvis vi ser nærmere på innledningen til denne bønnen, begynner den først med en tiltale – «Herre». Deretter følger ordene «du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem». De ordene er hentet fra Salme 146,6. Deretter følger i de to neste versene er sitat til fra Salmenes bok – fra Salme 2,1-2. Avdøde professor Frøvig sier i sin kommentar at Salme 2,1-2 «er gjengitt nøyaktig efter LXX» (Septuaginta – den greske oversettelsen av Det gamle testamentet).

Hva var de gjorde? De fant et par sitater fra Bibelen, gjenga dem ordrett – og så fortsatte de sin bønn. Resten av bønnen er en aktualisering av bibelsitatene.
La oss se litt nærmere på det. Salmesitatene taler om hedningene og folkeslagene som fnyste og grunnet på opprør. De taler om kongene og høvdingene som slo seg sammen mot Herrens salvede. I bønnen blir det sagt at det var jo nettopp det som skjedde i Jerusalem da Herodes (kongen) og Pilatus (høvdingen) og hedningene (hedningene) og Israels folk (folkeslagene) slo seg sammen mot Jesus (mot Herren og hans salvede). Men de kunne ikke gjøre annet enn det som Guds «hånd og ditt (Guds) råd forut hadde besluttet skulle skje.» Det var med andre ord, som Salmen sier «fåfengt».
Derfra trekkes linjen til det som er dagens situasjon. Hadde myndighetene og folket rast mot Jesus, ville de rase mot hans menighet. Det hadde Jesus lovt. Derfor ber de frimodig om at Herren skal holde øye med truslene deres og gi dem å tale frimodig og bekrefte deres tale med tegn.

For to uker siden skildret jeg hvordan jeg kunne tenke meg at bønnemøtet i Jerusalem hadde foregått. Da sa jeg at for at de skulle være samstemmige, var det viktig at de først ble samstemt med Gud, og dermed ville de automatisk bli samstemt med hverandre. Derfor brukte de sikkert tid på det vi kaller «stillhet for Herren» for å lytte til Guds tale: Gud, hva er din vilje? Gud, hva er det du vil vi skal be om?
Deretter skildret jeg hvordan Gud kunne tale gjennom medlemmene for å åpenbare sin vilje. Vi prøvde det ut også. I et bønnemøte må det være rom for Åndens åpenbarelser. «Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig.» 1. Kor. 12,7. «Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning.» 1. Kor. 14,26.
Men når situasjonen er tilspisset, når menigheten er i en trengt posisjon, når den er i kamp mot makter og myndigheter, er der en form for åpenbarelse som er viktigere enn andre. Det er at Gud gir oss et ord – som er hentet rett ut fra Den Hellige Skrift. For Skriften er ufeilbarlig. Våre ord er feilbarlige. Er det ikke derfor det heter «ringeakt ikke profetisk tale, men prøv alt, hold fast på det gode». 1. Tess. 5,20-21.

Visst skal det skriftordet Herren gir også prøves, ikke for å finne ut om det er sant, men om det er nettopp dette ordet eller løftet Herren gir for denne situasjonen. Noen blir minnet om det. De andre prøver det ved å lytte etter Herrens sanksjon i sitt hjerte. Får de den, sier de gjerne fra. Og bønnen kan skje på fast grunn. Vi har Herrens eget ord under føttene og står støtt uansett hva situasjonen måtte være.
Denne kombinasjonen av bønnen og ordet, er sterk i et avsnitt av Skriften dere kjenner godt. I Efeserne 6,12 sier Paulus: «Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» Deretter skildrer han rustningen – Guds fulle rustning. Nesten alle våpnene er forsvarsvåpen. Men det topper seg i det som skal til for å gå til angrep, det som skal til for å erobre og seire:
«Ta frelsens hjelm (den er til forsvar) og Åndens sverd, som er Guds ord. Be til enhver tid i Ånden med bønn og på­kallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.» Ef. 6,17-18. Var det ikke dette Åndens sverd Jesus brukte i sin nærkamp med Satan?
Hva er det vi er kalt til? Det er til kamp mot Satan og hans hær. Vi skal stå ham imot. Ja, men vi skal noe mer. Tenk tilbake til bønnemøtet i Jerusalem. Var de bare opptatt av forsvar? Visst sa de: «Hold øye med deres trusler.» Men resten av bønnen er en erobings- og seiersbønn. Er det ikke?

I 2. Korinterbrev 10 tales det også om den strid vi er kalt inn i og om våpnene. «For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen mot Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» 2. Kor. 10,4-5.
Hva var det Jerusalem-menigheten kjempet mot? Var det ikke en høyde som reiste seg mot kunnskapen om Gud? Hvordan reiv de den ned. Ved å bruke Åndens sverd i bønn. De argumenterte mot yppersteprestene og de eldste i det høye råd. Men deretter fortsatte de kampen i bønn bygget på direkte sitat fra Bibelen. Og de seiret. «De talte Guds ord med frimodighet.» «Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner.» Ap.gj. 4,31; 5,14.

Mange blant oss er opptatt av den dødsmakt som herjer blant de ufødte. Hva annet er det enn en «tankebygning» som er reist mot kunnskapen om Gud? Begynte det ikke med en tanke om kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp? Ble det ikke smittet av flere og flere tanker som er fremmede for det Gud sier om mennesket skapt i hans bilde? Er det ikke en «høyde» som er reist mot kunnskapen om Gud? Når vi flytter den grense for livet som Gud – og biologien – setter for livet, gjør vi oss selv til Gud.
Hvordan skal vi kjempe mot dødsånden? Hvordan skal vi rive ned festningen? Visst skal vi utfordre tanke, vilje og samvittighet hos alle mennesker. For fosterdrapet er i strid med naturen. Men Herren har gitt i vår hånd våpen som «er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker». Vi trenger et ord fra Gud og stå på, et ord vi kan bruke som sverd. Og det skulle ikke være så vanskelig å få. Sverdet svinger vi nok i debatten. Men det er først og fremst i bønnen det blir mektig.

La oss enda en gang gå tilbake til Jerusalem-bønnemøtet. Se hvordan de første kristne så på Bibelen. «Du har talt ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener Davids munn og sagt.» Salmen hadde David skrevet. Alle bøker i Bibelen er skrevet av mennesker. Men det viktigste er at Gud har talt gjennom dem ved Den Hellige Ånd. Det er derfor Guds ord er et så mektig våpen. Det er sannheten.

Hvordan skal vi overføre dette til våre bønnemøter? Ikke en måte, men mange. To eksempler:
Kansas City Fellowship – Mick Bickle
Lance Lambert

31.10.90 i Bergen Frikirke

 

SAMDREKTIG BØNN – 4

Jeg vil ta dere med tilbake enda en gang til Apostlenes gjerninger 4,23-30. Dette blir siste time i denne serien om samstemmig bønn. …..
Grunnen til at vi enda en gang skal bruke denne bønnen som utgangspunkt, er at om vi bruker den og lignende bønner, bør vi vite hva det kan føre til. Vi skal se nærmere på resultatene. De finner vi i avsnittene som følger i dette kapitlet og det neste.

1.»Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet» (4,31a)

Jordskjelv, ville vi si. Det høres nesten for voldsomt ut for oss. Kanskje vi skulle prøve å si det på en annen måte? Den som kjenner GT, vet at Gud ofte åpenbarte seg på en slik måte at naturen ble rystet. Han manifesterte sitt velde og sin allmakt. Er det bare bilder – eller er det noe mer når David synger: «I min trengsel påkalte jeg Herren, jeg ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte han min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører. Da rystet og bevet jorden, fjellenes grunnvoller skalv. De rystet for hans vrede var opptent» Salme 18,7-8.
Bønnemøte på den øvre sal før pinse ledet til at det kom «med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt» (2,2). Bønne- og lovprisningsmøtet Paulus og Silas hadde i fengslet i Filippi, førte til at det kom «med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller ristet» (16,26). En gang «det ble gjort inderlig bønn til Gud for» Peter i fengslet, svarte Gud med å sende en engel som satte ham fri (12,5+7).
På pinsedag fortalte Peter sine tilhørere at de siste dager var kommet, og han siterte Guds tale fra Joelsprofetien: «Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden» (2,19). Samstemmig bønn kan komme til å utløse guddommelige krefter. Den kan føre til at Gud manifesterer sitt velde og sin makt.

Jeg har sagt noen ganger at jeg klarer meg uten jordskjelvet i Ap.gj. 4 – hvis jeg bare får med meg resten. Det vil jeg ikke si mer. Hvis han vil åpenbare seg i sin veldige kraft, så la det skje.

2.       «De ble alle fylt med Den Hellige Ånd» (4,31b)

De ba om beskyttelse og frimodighet og bekreftelse på sin forkynnelse. Svaret var ikke bare at Gud bekreftet at han er Herre over naturen. Det var først og fremst at de ble alle fylt med Den Hellige Ånd. Legg merke til det. Menigheten i Jerusalem var ikke ferdig med å bli fylt av Ånden på pinsedag i Jerusalem. De var ikke ferdig med det, slik noen er i dag, ved at de en gang ble fylt. De trengte å bli fylt på ny. Var det ikke Moody som ble spurt: «Er du fylt av Ånden?» og som svarte: «Ja, men jeg lekker.»
Men det var ikke det de ba om. Nei, de ba om noe annet. Men Guds svar var å fylle med Ånden. Jordskjelvet var noe som skjedde utenfor dem. Åndsfylden var Guds første svar i dem. Selvsagt kunne de bedt direkte om å bli fylt av Ånden. Hadde ikke Jesus lovt at «hvis dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham» (Luk. 11,13).

De kunne bedt om det, og det kan vi også, men jeg tror de ba rett. For de ba ved Guds ord gitt inn i en konkret situasjon. Og Gud visste best hva deres behov var.

3.»De talte Guds ord med frimodighet» (4,31c)

Det ser ut som om det gjaldt alle. Når det står talte her, er det ikke det vanlige ordet for å forkynne. Det er et ord som like godt kunne oversettes snakke, prate. De ble altså ikke forkynnere. Men det ble frimodige Gudsord-pratere. De var ikke redde for å snakke med andre om det som har med Gud og hans rike å gjøre. Hadde ikke Jesus lovt det – altså ikke at alle skulle bli forkynnere, men alle skulle bli vitner? «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ender» (1,8).
Dette bønnesvaret tilsvarer nøyaktig det de hadde bedt om: «Gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet.»

4.»Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel» (4,32a)

Det er en underlig sak. De begynte med «samstemmig bønn» og endte opp med «ett hjerte og én sjel». Det hadde de heller ikke bedt om, hadde de? Men det var så viktig for Gud. Hørte vi ikke sist onsdag hvordan det var et hovedemne for Jesu yppersteprestelige bønn? Han ba «at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at de også må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg» (Joh. 17,21). Han ba «jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, for at verden skal kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg» (Joh. 17,23).
Det står at «hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel». Er ikke alle troende ett fra før? Jo, det er de. Men enheten skal aktualiseres, realiseres, bli synlig ved den innbyrdes kjærlighet. Så lenge vi er i denne verden er enheten truet. Men det ligger kanskje i dette også at selv om vi er ett i Ånden, er det viktig å bli ett i hjerte og sinn. Vi vil det samme, vi har samme målsetting, samme hjertesaker. (Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: Vi er blitt så flinke til å si at enhet ikke betyr enighet. Men overbetoner vi det, kan vi komme i strid med de mange formaningene om enighet).

Jeg tror at svaret Gud ga menigheten, betyr at de fikk ett hjerte fordi de ble delaktig i Guds hjerte, og én sjel fordi de fikk noe av Guds tanke, følelse og vilje.

5.»Ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles» (4,32b)

Her er enheten i praksis. Poenget er ikke at alle solgte alt de eide og ga pengene til menighetskassereren. For vi ser snart at det ikke var påbudt. Poenget er at «ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget». Han eide det fremdeles, men han så ikke på sine penger og sitt gods som sitt eget. En slik holdning gjør det overflødig å si mye om givertjeneste. Og den fører til at ingen lider nød.
For noen er dette kanskje den mest truende risiko med å be bønnen fra Jerusalem. Tenk om Gud skulle svare med å gjøre oss villige til å se alt vi eier som et lån, som noe vi skal forvalte på Guds vegne?

6.»Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse» (4,33a)

Vi så at alle de troende «talte Guds ord med frimodighet» og at det gikk på vitnesbyrdet. Men de hadde ledere. De hadde forkynnere. Her er også tale om vitnesbyrd. Men det er tydelig at det er tale om noe mer enn det daglige vitnesbyrd. Ordene er høytidelige og hentet fra rettsspråket.
Noe av det vi risikerer ved å be samstemmig bønnen fra Jerusalem, er at forkynnerne våre begynner å tale «med stor kraft». Der står ikke om kraftig stemme her. Det er mer tale om Åndskraft. Ordet som brukes er det greske dynamis. Det burde minne oss om norske ord fra samme rot – dynamisk, dynamo – eller til og med dynamitt.

7.»Stor nåde var over dem alle» (4,33b)

Det greske ordet for nåde heter kjaris. Jeg skal ikke si så mye om det nå. Men jeg har lyst til å sitere fra Studiebibelen: «Sammenfattende kan en si at kjaris primært står for Guds nådegjerning i Kristi verk, dernest anvendes det om det ved denne nådesbevisning ervervede resultat: Guds nådige sinnelag, hans velbehag mot syndere.»
Oversatt til enkelt norsk betyr det at Gud så med stort velbehag på menigheten. Han gledet seg over den. Nåde er heller ikke noe vi har fått en gang for alle for aldri mer å trenge den. Hvorfor skulle da Paulus velsigne menighetene med å si: «Nåde være med dere»? Det er ikke en selvfølge at en menighet lever under Guds velbehag, at Gud gleder seg over den. Det er nok å vise til flere av de såkalte sendebrevene i Åpenbaringen 2 og 3 for å vise det.

8.»Hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for Den Hellige Ånd» (5,1-11)

Er dette en følge av menighetens bønn? Ananias og Saffiras løgn er ikke en følge av bønnen. Men avsløringen er det. Gud tåler ikke fusk. De to kunne ha beholdt sin eiendom. Peter sa: «Var den (åkeren) ikke din så lenge du hadde den? Og når du så hadde solgt den, bestemte du da ikke selv over pengene?» (5,4).
To følger av Guds svar på menighetens bønn blir tydelige her. De åndelige gaver skjerpes. Peter ser de tos svikefulle hjerte. Synden avsløres. Når Guds Hellige Ånd fyller en hel menighet, blir det vanskelig å skjule synden. John Wimber har sagt noen ganger i det siste at tiden for hemmelige synder er over. Er det ikke bedre å få synden gjort opp med en gang?

9.»Det skjedde mange under og tegn blant folket ved apostlenes hender» (5,12)

Gud bekreftet sitt ord. «Disse tegn skal følge dem som tror,» hadde Jesus sagt (Mark. 16,17). Og hadde de ikke bedt: «Idet du rekker din hånd ut så helbredelser og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn»? Hvis den første menighet turde be om det, skulle ikke vi også kunne gjøre det? Skal vi bøye oss for de mange som sier at under og tegn ikke er viktige? Under og tegn frelser ingen?

10.»Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde av både menn og kvinner» (5,14)

Er det ikke en slik menighet vi ønsker å være? Vi kan risikere å bli det ved samstemmig bønn.

11.»De ble fylt av nidkjærhet, og la hånd på apostlene og satte dem i det offentlige fengsel» (5,17b-18)

Det er også en del av risikoen ved bønnen. Hadde de ikke bedt om at Herren skulle holde øye med motstandernes trusler? Jo, det hadde de. Og vær trygg på at han gjorde det. I dette tilfellet skjedde der en guddommelig befrielse. «Men om natten åpnet en Herrens engel fengslets dører» (5,19). Andre ganger førte det inn i martyriet. Men likevel kunne ikke motstanderne gjøre annet enn «det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje». Når Herren holder øye med fiendens trusler, må selv hans angrep tjene Guds vilje.

05.12.90 i Bergen Frikirke

Tags: , ,

This entry was posted on torsdag, desember 8th, 2011 at 22:10 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment