Landa Cope, som er knyttet til Youth With A Missions universitet, har skrevet en radikal bok om det store paradokset at verden aldri har hatt så mange kristne som nå, også i forhold til befolkning, mens kirken på samme tid har mindre innflytelse enn nesten noen gang. En av faktorene som må til hvis vi skal endre dette, sier hun, er at vi må vinne tilbake «Guds perspektiv på kall og arbeid». Det gjelder ikke minst arbeid utenfor institusjonen kirke eller menighet. «I vårt fokus på evangelisering, misjon, tradisjonelt menighetsarbeid og på et skille mellom sekulært og sakralt, har vi nesten mistet teologien om lekfolket og et gudgitt perspektiv på arbeidet utenfor institusjonen kirke.»

I en kronikk i Dagen 21.09.11 om de helliges tjeneste hevdet jeg at for de fleste kristne er der sannsynligvis ett sted hvor de bruker mest av sin våkne tid og sine krefter. Og det er ikke menigheten! «For de fleste av lemmene på Kristi kropp er sannsynligvis denne primærtjenesten enten i familien, i nabolag, på arbeidsplass, på skole eller i andre deler av samfunnslivet.» For de fleste av de fleste er stedet arbeidsplassen. Et fåtall kan ha sin arbeidsplass i kirkelige stillinger, og der er deres primærtjeneste. Resten av menigheten er ute i det vi har kalt eller betraktet som det sekulære liv.

Minst 95 prosent

Tom Marshall har anslått at kanskje 20 prosent av de troende er kalt til menighetsarbeid; de andre 80 til å tjene Guds rike i andre kall. I en vanlig lokalmenighet tror jeg det tallet Sunday Adelaja i Kiev bruker, er mer i pakt med vår virkelighet. Han sier at 95 prosent av menigheten har sitt primære kall utenfor kirken. Cope hevder at «i løpet av det siste århundret har vi devaluert arbeid utenfor kirken til det punkt at store deler av Kristi kropp føler at de ikke fikk de gode gavene som forkynnelse og evangelisering. De sitter i kirkebenkene rundt i verden og ønsker at også de virkelig kunne tjene Gud.» Slik skulle det ikke være. «Hvis vi skal gjenvinne de troendes historiske innflytelse på samfunnet rundt dem, må vi gjenvinne Guds syn på alle kall,» mener Cope.

C. Peter Wagner minner oss om at det greske ordet ekklesía i Efeserbrevet alltid viser til Guds folk hvor enn de måtte befinne seg:

Vår tradisjonelle tankegang har vært at menigheten møtes én dag i uken, på søndag. Det er selvfølgelig riktig fordi det er den sanne menighet som samles på søndager. Men det er imidlertid ikke hele historien. Er det slik at det Guds folk som feirer gudstjeneste på søndag, slutter å være menighet de andre seks dagene i uken? Åpenbart ikke, for fra mandag til lørdag er de fremdeles Guds folk. Rent logisk er de like mye den sanne menighet da som de var det på søndag, bortsett fra at de er menigheten spredd rundt omkring på arbeidsplassen.

Eller som det kanskje kan sies: Vi har seks dager i uken til arbeidets gudstjeneste, én dag til hvile og ny inspirasjon sammen med alle de hellige.

Ikke bare husarbeid

Sunday Adelaja skriver om hvordan menighetene selv mange ganger taler og fungerer på en måte som fastholder mennesker i forestillingen om at det er forkynnere og ledere som virkelig har en gudgitt tjeneste. Det binder ikke minst unge som blir begeistret for Jesus, til å tro at skal de virkelig få leve det ut, må de bli forkynnere (i Adelajas vokabular de fem tjenestene i Efeserbrevet 4,11).

Det er skammelig at noen menigheter fremdeles forkynner at virkelig tjeneste er den som skjer fra prekestolen. Det er tøys. Prekestoltjenestene skal hjelpe folk med å oppdage og bli effektive innen deres egne innflytelsessfærer. Men den store majoriteten av folk skal tjene utenom prekestol og de femfoldige tjenestene. … Når du begrenser sann tjeneste til de femfoldige tjenestene, gjør du 95 prosent av menigheten irrelevant.

Der er altfor mange som har mistet gløden for samfunnet rundt dem, konstaterer lederen for Europas største menighet:

Fordi de har vært låst inne bak menighetens fire vegger, er deres mest brennende ønske å bli predikant, evangelist, lovsangsleder, ungdomspastor osv. Det er husarbeid som bør gjøres eksellent, men det må ikke forveksles med det egentlige arbeidet den store majoriteten er kalt til, den som skjer i verden. Ikke forveksle den oppgaven du utfører i Guds hus, med det lovede land han gir deg utenfor huset.

Nådegavebasert?

For et halvt århundre siden bølget den karismatiske fornyelsen over store deler av verden. Det blåste liv i interessen for nådegavene. Siden har det vært vanlig i både karismatiske kretser og andre å tale om nådegavebasert tjeneste. Det er kvalitetstegn nummer 2 for sunne menigheter i listene fra Naturlig Menighetsutvikling:

Nådegavebasert tjeneste. Det nådegavebaserte utgangspunktet for tjeneste gjenspeiler en overbevisning om at Gud suverent bestemmer hvilke kristne som skal gjøre ulike tjenester i menigheten. Lederskapet i menigheten har ansvar for å hjelpe medlemmene til å bli klar over gavene sine og til å bruke dem i en passende tjeneste.

Det tales om «tjenester i menigheten», men jeg vil tro mange vil si det samme også når vi tenker på den hverdagslige tjenesten utenfor kirkens fire vegger. I noen tiår har «hva er min nådegave?» vært tema for utallige møter, bøker og sofistikerte nådegavetester. Jeg har kommet til at det kanskje er vel så fruktbart å begynne i den andre enden. Efeserbrevet er tydelig mer opptatt av «de helliges tjeneste/tjenestegjerning/tjenestes arbeid» (alt etter hvilken oversettelse en velger for Ef 4,12) eller «den oppgave hver enkelt har fått tilmålt» (Ef 4,16). Jeg er temmelig sikker på at den som finner sin tjeneste eller oppgave, vil erfare at Åndsutrustningen manifesterer seg nettopp der.

Ditt lovede land

Det er interessant at Ed Silvosos bok «Med Jesus på jobben» originalt heter «Anointed for Business» (salvet til å drive business), og at den boken han fullfører i disse dager eller har ferdig nettopp nå heter «Anointed for Politics»! Hva kommer først: kallet, oppgaven, nådegaven?

Sunday Adelaja er overbevist om at hver enkelt troende har «et spesifikt lovet land, det sted hvor du skal utøve gudsrikeinnflytelse». Det er uhyre viktig å finne det lovede land, fordi det er nøkkelen til å bli effektiv. «Alt Gud har skapt, har en spesiell funksjon og en spesifikk hensikt – og det inkluderer deg. Gud ga deg livet og talenter av en grunn,» sier han. Det er der et menneske kan være med å influere samfunnet til det gode.

Trykt som kronikk i Dagen 3. oktober 2011

Tags: , , , , , , ,

This entry was posted on fredag, september 30th, 2011 at 20:32 and is filed under Foredrag/artikler, Kronikker i Dagen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

2 comments so far

Mette Boye
 1 

AMEN!!

oktober 3rd, 2011 at 22:42
Bjørn Einar
 2 

Som vanlig tankevekkende og ikke minst inspirerende.

oktober 6th, 2011 at 11:41

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment