3
sep

«Så Kristi kropp bygges opp» – 3

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Vi skal fortsette med «bibelske råd for body building» i dag også. Så vi tar med oss teksten fra Efeserne 4,11-13 igjen:

Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.

Og vi tar med vers 16:

Ut fra ham (Kristus) blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.

Hele denne teksten – vi kunne tatt med flere vers – er fylt av dynamikk. Den handler om prosessen som fører til at «kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet». Kroppen er ikke hvilken som helst kropp. Det gjelder Kristi kropp, menigheten, forsamlingen. Guds ord kaller den til vekst så den «blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde».

Vi kunne prøve å lage en skjematisk fremstilling av prosessen:

1.  Den begynner med den oppstandne Kristus som troner ved sin Fars høyre hånd – han handler, han gir..
2.  Det han gir er apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere – de gis med en hensikt:
3.  De skal utruste de hellige til tjeneste – og det har en hensikt:
4.  Kristi kropps oppbyggelse – og den skal fortsette inntil målet er nådd – .

I den første prekenen i denne serien sa jeg mye om menighetens fullstendige avhengighet av Kristus i denne prosessen. Den begynner med ham og topper seg i en menighet som «som har hele Kristi fylde». Det kunne kanskje være mest logisk å fortsette prekenserien med punkt 2, apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Det gjorde jeg ikke; jeg gikk rett til punkt 3, de helliges tjeneste. Og det skal jeg fortsette med i dag av to grunner: (1) fordi vi ofte i praksis har glemt at Kristi kropps vekst og modning er avhengig av de helliges tjeneste. Vi har ofte tenkt og følt og handlet som om oppbyggelsen av menigheten er en sak for apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere – eller hva vi nå har kalt våre forkynnere. Paulus derimot sier at veksten skjer når «den oppgave hver enkelt har fått tildelt», blir utført. Og dermed er jeg fremme ved grunn nummer (2) til at jeg ikke bruker tid nå på apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. Det er ganske enkelt fordi min oppgave er «å utruste de hellige til tjeneste», og en viktig del av det er å hjelpe de hellige til en sann og sunn bevissthet om hvem de er i Kristus – og hva deres tjeneste er.

Tjeneste i Guds rike

Dette begynte vi å snakke om sist søndag. Midtveis summerte vi da med å si at
alle de hellige har en tjeneste, men tjenestene/gjerningene/oppgavene/nådegavene er fordelt på lemmene på Kristi kropp, og
at de helliges tjenester/gjerninger/oppgaver/nådegaver er viktige eller til og med nødvendige for kroppens sanne og sunne vekst.

Dermed er vi midt inne i en spennende bevegelse. Å være i kristen tjeneste eller tjeneste i Guds rike ble og blir fremdeles i mange sammenhenger definert som å være pastor eller evangelist eller misjonær eller menighetsplanter eller kanskje diakon eller diakonisse. Men så begynte Gud å vise våkne kristne at tjeneste i Guds rike på et eller annet vis tilhører alle de hellige. Så kom den karismatiske bevegelsen og minnet oss på nådegavene. Dermed beveget mange seg til det neste skrittet, godt definert av Naturlig Menighetsutvikling (tidl. Naturlig Kirkevekst):

Tegn på kvalitet 2: Nådegavebasert tjeneste. Det nådegavebaserte utgangspunktet for tjeneste gjenspeiler en overbevisning om at Gud suverent bestemmer hvilke kristne som skal gjøre ulike tjenester i menigheten. Lederskapet i menigheten har ansvar for å hjelpe medlemmene til å bli klar over gavene sine og til å bruke dem i en passende tjeneste.

Vi nærmer oss Efeserbrevsteksten, ikke minst fordi kvalitetstegn nummer 1 er utrustende lederskap. Og en regner med at alle på en eller annen måte skal involveres. Likevel: Er ikke rekkevidden for snever? For her dreier det seg fremdeles om å gjøre ulike tjenester i menigheten.

Men vi skal vokse opp «til ham som er hodet, Kristus». Han involverte seg stadig utenfor synagogen. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem» (Luk 15,2). Han er brennende interessert i at mennesker blir frelst. Vi tjener en Gud som «som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Det gjelder både i vår nærhet og langt videre. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender» (Apg 1,8).

Vårt Jerusalem er Bergen, vårt Judea kanskje Hordaland eller Vestlandet, vårt Samaria kanskje de sosialt utstøtte, vårt «jordens ender» kanskje folk fra andre kulturer – noen i land langt borte, noen rundt oss som innvandrere.

Vi treffer ikke mye av vårt Jerusalem her i kirken. Men du treffer din del av vårt Jerusalem nesten hver dag. Er du kristen, er du en av de hellige. Er du en av de hellige, har du en tjenestegjerning å gjøre. Du er hellig hele døgnet – er du ikke det? Du er en tjener hele tiden, ikke bare et par timer søndag formiddag. Der er sikkert ett sted der ute hvor du bruker mest av din våkne tid og dine krefter. For de fleste av lemmene på Kristi legeme er sannsynligvis denne primærtjenesten enten i familien, i nabolag, på arbeidsplass, på skole eller i andre deler av samfunnslivet.

For all skapningen

I den nyeste oversettelsen av en versjon av misjonsoppdraget står det: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt» (Mark 16,15-16). Hvem eller hva skal vi forkynne evangeliet for? «Alle mennesker,» sto det i NO78/85. Betyr de to formuleringene det samme, eller inkluderer kanskje «alle som Gud har skapt» katter og hunder eller sånne bibelske dyr som sauer og lam og esler og kameler pluss alle mennesker?

I Bibelselskapets prøveutgaver, trykt i 2003, står det nok en variant: «Forkynn evangeliet for all Guds skapning!» Da blir det spennende, for det er tett på den greske teksten hvor det står «for all skapningen». Evangeliet handler ikke bare om «alle som Gud har skapt», men om «alt som Gud har skapt»! Ja, mennesket står sentralt. For det var Adams fall som førte skaperverket under forbannelse. Guds stor redningsaksjon er ikke bare for menneskeslekten. Jesus sa om seg selv: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (Luk 19,10 NB 88). Ikke de, men det! For de er en del av det.

Sammenhengen blir klarere i det Paulus skriver i Romerbrevet. Der brukes samme ordet om skapningen som i misjonsordet fra Markusevangeliet. «For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten» (Rom 8,19-21).

Hvordan skal vi forkynne? Med ord selvsagt. Men slett ikke bare det. Efeserbrevet viser oss til og med at menigheten ganske enkelt ved å leve ut den enhet den har i Kristus, forkynner Guds frelsesplan for åndsmaktene. «Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet, etter Guds evige forsett, som han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre» (3,10-11).

Hvordan skal vi forkynne? Som salt, som lys, som Kristi brev, som en vellukt, som lemmer på Kristi kropp. I enhet og mangfold. Som Kristi tjenere, som disipler. Som de mennesker som kjennetegnes av gode gjerninger. Ja, de er skapt til det! «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (2,10). De fleste gode gjerningene gjør de «fra dag til dag i det stille», som Matias Orhein lærte oss å synge. Andre ganger gjør vi det sammen som fellesskapsgruppe, som menighet eller som menigheter sammen. Det meste er spontant; annet planlegges grundig.

Evangeliet om Guds rike

Hva skal vi forkynne? «Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14). Hva handler det om? Vi kan være viss på at det alltid vil ha sitt sentrum i kongen og det som skjedde med ham for nesten 2000 år siden. Paulus summerer: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv» (1 Kor 15,3-5).

Men det dreier seg om en levende konge, han som kan si: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28,18). Det finnes ikke noe som ikke angår ham. Nå er hans allmakt skjult. Men den skal bli åpenbart. Dagen kommer: «I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!» (Fil 2,10-11).

Inntil den dagen kommer, vil han vise hvem han er gjennom sin kropp, gjennom menigheten, en menighet som ber slik de har lært det av kongen: «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen» (Matt 6,9-10). Ja, den ber både om at den store dagen når himmel og jord blir ett skal komme, men også om sterke nedslag av himmelen her og nå. For dette er mennesker som både alene og sammen søker «først Guds rike og hans rettferdighet» (Matt 6,33).

Det er når de hellige mer og mer utfører sin tjenestegjerning Kristi kropp bygges opp og vokser til modenhet, ja at den i ett og alt vokser opp «til ham som er hodet, Kristus» (4,15).

Det betyr ikke at vi alltid lykkes utad og bare opplever det menigheten i Jerusalem gjorde en tid, de «var godt likt i hele folket» (Apg 2,47). Peter formaner: «Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer» (1 Pet 2,12). Og Paulus konstaterer enkelt og rett frem: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3,12). Men det gjør ikke noe, for vi følger seierherren. Eller som John Wimber vel sa det: «De kan drepe oss, men skade oss kan de ikke.»


Tillegg:

Gudsrikeborger

Uansett hvor den enkelte er plasserti det daglige liv,
er hun eller han en av de hellige,
en bolig for Ånden,
en kanal for Åndens åpenbaringer,
en bærer av en eller flere nådegaver,
et voksested for Åndens frukt,
kalt til å representere Guds rike i ord og gjerning
med kraft fra det høye.

Kristkirken i Bergen 4. september 2011

Tags: , , ,

This entry was posted on lørdag, september 3rd, 2011 at 14:56 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment