22
aug

«Så Kristi kropp bygges opp» – 1

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

1 preken av en serie på 3.
Lydfil fra Kristkirken 21. august 2011.

De siste årene er der et par spørsmål jeg har puslet en del med. Det jeg har kommet lengst med, er dette:

Hvordan ser en moden disippel eller kristen ut? Jeg tenker ikke på utseende, men hva er det som preger en slik person? Efeserbrevet, som jeg har studert mer enn noe annet skrift i Bibelen, har flere innspill til et slikt bilde. De fleste formaningene handler om det. Noe av det kommer jeg tilbake til i løpet av denne og de kommende gudstjenestene.

Spørsmål nummer to er litt annerledes. La oss lese et avsnitt dere har hørt forkynt mange ganger: Efeserne 4,11-16:

«Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste» – hva er hensikten? – «så Kristi kropp bygges opp» – Kristi kropp er ikke min kropp, men fellesskapet, menigheten – det er den som skal bygges opp – «inntil vi alle» – sammen, i fellesskap – «når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket» – det gjelder fremdeles Kristi kropp, menigheten – «som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.»

«Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi» – fellesskapet, menigheten – «skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen» – Kristi kropp, menigheten «vokser og bygges opp i kjærlighet.»

Mitt spørsmål er: Hvordan ser en moden menighet ut? Den lukter Kristus. Den kalles Kristi kropp; og teksten taler om Kristi fylde og han «som er hode, Kristus». Lenger ute i brevet står det: «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken (menigheten) og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken (menigheten) fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være» (5,26-27).

Når vi leser det, blir det fristende å tenke: «Dette er et brudebilde! Slik blir ikke menigheten før den dagen den som brud skal møte brudgommen til det Bibelen kaller Lammets bryllup. Vi er bare passive resultat av det brudgommen gjør, og kan ikke gjøre noe fra eller til.» Ja, vi er fullstendig avhengig av ham, av Kristi kjærlighet og offer. Men hør hvordan seeren Johannes omtaler den store bryllupsfesten: «Da var det som jeg hørte lyden av en stor skare, et brus av veldige vannmasser og et drønn av mektige tordenbrak. De ropte: «Halleluja! For Herren vår Gud, Den allmektige, er blitt konge! La oss glede oss og juble og gi ham æren! For tiden for Lammets bryllup er kommet. Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.» Linet er de helliges rettferdige gjerninger» (Åp 19,6-8).

Ja, bruden er fullstendig avhengig av brudgommen. Men det er ikke hele sannheten. Hør igjen: «Hans brud har gjort seg i stand» – hvem er det som har gjort henne i stand? Er det ikke bruden selv? – «og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.» Hva er linet? «Linet er de helliges rettferdige gjerninger.» Vi er involvert.

Samme sak er tydelig i Efeserbrevsteksten vi begynte med. Der tales for det første om oppbyggelsen av Kristi kropp som en prosess, som vekst til modenhet, og for det andre om at de helliges tjeneste er en uunnværlig del denne prosessen. Ja, det inkluderer hver eneste én når Paulus taler om «den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.»

Hvordan ser en moden menighet ut? Det endelige svaret er det brudebildet seeren Johannes fikk se. En engel talte til ham: ««Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.» I Ånden førte han meg opp på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige by Jerusalem. Den kom ned fra himmelen, fra Gud. Byen hadde Guds herlighet og strålte som den kosteligste edelsten, som krystallklar jaspis» (Åp 21,9-11). Og den fantastiske beskrivelsen fortsetter.

«Slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet»

Men jeg er interessert i menigheten, ikke bare i fullkommen skikkelse, men underveis. Jeg er interessert i «slik vokser legemet og blir bygd opp i kjærlighet» (NO 78/85). For å nærme meg den prosessen har jeg lånt en enkel figur som det kanskje er engelskmannen Mike Breen som først lanserte. Her er den, en enkel trekant:

Et sunt menighetsliv trenger å utfolde seg i tre retninger. Mike Breen og Bob Hopkins kaller det for menighetens tre essensielle komponenter: opp går på relasjonen til Gud, inn på relasjonene til hverandre i menigheten, og ut på vår relasjon til misjonsoppdraget og verden. Jeg vil bruke det til tre høyst ufullstendige miniportretter av en sunn og voksende menighet, to ultrakorte i dag og et tredje de to neste søndagene.

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far»

La oss begynne med opp-dimensjonen. Efeserbrevet er et lovprisning- og bønnebrev. Nesten hele første kapitel er bestemt av lovsang til Gud: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen» (1,3). Når lovsangen ender her, glir det rett over i bønn. Og det er ingen dårlig glidning; det er en ekte apostolisk glidning.

Kristkirken ble født i det andre årtiet av gjennombruddet for moderne lovsang. Det var som en eksplosjon av nye sanger, ofte enkle sanger. Noen ganger glemte vi visst at den kristne menighet alltid har sunget lovsanger og salmer. Men det som preget de nye sangene, var at tredje person entall ble erstattet med andre person entall. Vi synger ikke bare om Gud; vi synger til Gud. Vi synger ikke bare om Jesus; vi synger til Jesus.

Og det skjedde mer. I 1969 besøkte jeg en liten menighet et sted utenfor New York. Forsamlingen besto av folk av flere raser og etniske grupper. På slutten av gudstjenesten dannet hele den fargerike flokken en ring langs kirkens fire vegger, og hånd i hånd priste de Gud. For første gang fikk jeg oppleve sang i ånden, det apostelen Paulus beskriver når han sier: «Hva skal jeg så gjøre? Jo, jeg skal be med ånden, men også med forstanden; jeg skal lovsynge med ånden, men også med forstanden» (1 Kor 14,15). Og det var usigelig vakkert. Heldigvis har vi opplevd det også her.

«Kristkirken ser tilbedelse og lovprisning av Den Treenige Gud som menighetens fremste glede og kall,» står det i forfatningen vår. Det skulle gi rom for et rikt utvalg av både sanger og andre tilbedelsesformer, gammelt og nytt. Bibelen åpner for å tilbe og prise Gud med dans, med instrumenter, med enhver form for skjønnhet. Men det som utfordrer, er å gjøre det som menighet. Satt på spissen: Lovsangen fungerer rett når du er ett med dem rundt deg, med forsamlingen, slik at vi er ett legeme i samstemmig tilbedelse av den ene, sanne Gud – og du glemmer lovsangslederne og musikerne og teknikerne mens vi tilber, men takker dem etter gudstjenesten fordi de var med å lede oss inn for nådens trone.

Tilbedelse, og ikke minst bønn, er selvsagt ikke begrenset til møtene. Opp-dimensjonen er viktige deler av en kristens liv. Men det kan aldri erstatte det som skjer når menigheten samles. Her er der sammenheng. Et godt stykke på vei vil lovprisningens og bønnens kvalitet når vi er sammen, bestemmes av kvaliteten på den private lovprisningen og bønnen. Samtidig tar vi ikke med oss privatbønnens ubegrensede frihet inn i den felles gudstjeneste. Ja, vi skal ha stor frihet, men en frihet fylt av omsorg for dem som er der sammen med oss. «Kristkirkens gudstjenester kjennetegnes av mangfoldig tilbedelse, frihet, forventning, bibeltro forkynnelse og åpenhet for Åndens gjerning,» er et av målene som nevnes i eldsterådets utkast til strategidokument. Slik vil de det skal se ut i 2020.

«Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd»

Jeg raser raskt videre til inn-dimensjonen. Efeserbrevsteksten er gjennomvevd av tanken om enhet i mangfold. «Ut fra ham (Kristus) blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.» Paulus uttrykker det enda mer prinsipielt et annet sted: «Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange» (1 Kor 12,12-14).

Det betyr at vi er innbyrdes avhengig av hverandre. Du blir aldri det Gud har tenkt deg å være, hvis du ikke lar andre i menigheten betjene deg med sine gaver og sin innsikt. Menigheten blir aldri det Gud har tenkt den å bli, hvis du unndrar deg og ikke tjener dine med-medlemmer og fellesskapet med dine gaver.

Jesus gjør denne dimensjonen til et av de avgjørende kjennetegn på disippelskap: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,35). «Hverandre» er et nøkkelord. Ikke minst er brevene i Det nye testamente rikelig forsynt med vers der dette ordet forekommer, og de handler om denne dimensjonen. Eldsterådet skriver i dokumentene til neste menighetsmøte om «mangfold og sunne relasjoner – på tvers av generasjoner – til hverandre og til mennesker rundt oss»; det siste beveger oss fra inn- til ut-dimensjonen – der skal vi neste søndag.

To røde lys

Til slutt: La meg tenne to røde lys, stopplys. De handler om å rendyrke én dimensjon på bekostning av de andre.

Rødt lys nummer en: I nittiårene kom den ene profeten etter den andre og formante oss til å søke Herrens åsyn, ikke hans hender. Toronto-vekkelsen lærte oss mer om rikdommen ved å erfare Guds farskjærlighet, om nærhet (intimitet, sier noen). Det er godt og det er bibelsk. Men i en subjektiv og egoistisk tid er fristelsen å nyte den søte hvilen på Herrens fang så lenge at vi glemmer inn- og ut-dimensjonen og blir medlemmer av en «bless me»-klubb og ikke en sann og sunn menighet.

Rødt lys nummer to: Det finnes en rekke eksempler på menigheter som har til de grader lagt vekten på fellesskap at de har fått fellesskapsforgiftning; det er at de har blitt så glad i hverandre at de ender som klikker og omgir seg med usynlige, men for andre ugjennomtrengelige murer.

På vei mot 2020

Jeg siterer fra eldsterådet: «I takknemlighet for det Gud har gjort i, med og gjennom oss, vil vi strekke oss og jage etter Hans vilje for menigheten.» Skal vi bli med dem på ferden?

Kristkirken i Bergen 21. august 2011

Tags: , , , , ,

This entry was posted on mandag, august 22nd, 2011 at 09:53 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment