22
jun

Til mann og kvinne skapte han dem

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Forrige søndag hørte vi de monumentale ordene fra Bibelens første kapittel:

Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. (1 Mos 1,26-28).

Vi er skapt av Gud. Vi er villet av Gud. Vi er skapt i hans bilde. Der hviler vårt menneskeverd. Og siden noen synes å tro at den kristne menighet ikke alltid har hevdet det: Der hviler vårt likeverd. ”Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.”

Men likeverd hindrer ikke forskjell. Det er en del av Guds design like fra første stund at hans ypperste skapning skal bestå av to kjønn. Jeg får lyst til å sitere noe Arthur Berg skrev en gang: ”Eg skriv om ei tid då ingen skjemdest over, men alle var glade, for at Gud skapte menneske til mann og kvinne. To kjønn og ikkje eitt. Og slett ikkje tre.”

Kjønn er ikke en rolle vi spiller. Det er vår identitet. ”Til mann og kvinne skapte han dem.” Mannlig og kvinnelig. Maskulinum og femininum. Og hvis vi blir forvirret når det gjelder hva det betyr, så får vi gå til skaperen og spørre. Han har best greie på det siden han har villet det slik. Det er det vi skal prøve på i denne prekenserien.

Noen liker kanskje ikke at vi setter søkelyset ikke bare på likeverd, men også på forskjeller. Men Gud var fornøyd da han hadde skapt oss forskjellige: ”Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.” (1 Mos 1,31).


Når vi har kommet så langt, skal vi bevege oss videre. Vi skal høre den vakre historien mange kaller den andre skapelsesberetningen.

1     Mosebok 2,4b-25


”Gud Herren formet mennesket (adam) av jordens (adamah) støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.” (2,7). Ja, vi hørte det sist: ”Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham.” (Sal 8,6). For det er bare mennesket som er skapt i Guds bilde. Men vi er formet av de samme stoffer som alle andre skapninger. Likevel er det bare menneskets skapelse som skildres slik: Gud former det, danner det slik en pottemaker gjør sitt kunstverk. Mennesket er av jorden og skal dyrke jorden.

”Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet.” (2,8). ”Hagen er et uttrykk for Guds omsorg og vern om mennesket. … den blir til på Guds eget omsorgsfulle initiativ.” (Michelsen). Hele den skildringen vi hørte av Eden og elvene og trærne i hagen er et uttrykk for at alt skulle ligge til rette for et fullkomment liv. ”Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete.” (2,16). Der var bare ett unntak – ett unntak blant tusener. Jo, alt skulle ligge til rette for det gode liv.

Ikke godt å være alene

Men skaperen selv var ikke fornøyd. ”Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene.” (2,18a). Det betyr ikke først og fremst at Adam følte seg ensom. Det betyr at Gud ville noe mer – det vi hørte i første beretning om skapelsen – ”til mann og kvinne skapte han dem”. Guds plan blir ikke fullført uten begge kjønn. Gud vil fellesskap. Gud vil familie. Han ser på mannen og sier: ”Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.” (2,18b).

Så rapporteres det hva Gud alt hadde gjort. ”Gud Herren hadde formet av jord alle markens dyr og alle himmelens fugler. Og han førte dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mennesket gav hver levende skapning, det skulle den ha. Så gav mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr.” (2,19-20a).

Ser vi det? Levende skapninger, formet av jord som Adam selv. Og likevel: ”Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.” (2,20b). Men Gud hadde altså alt fattet den beslutning som skulle til for å fullføre hans plan og vilje: ”Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.” (2,18b).

”Medhjelp” står det. ”Det er et helt alminnelig uttrykk som skulle bety at kvinnen skal være mannen til hjelp i hele hans eksistens. … Ordene ’som er hans like’ betyr … ’svarende til ham’, og betegner noe som befinner seg like overfor, i korrespondanse med.” (Michelsen). Uttrykkene taler både om likhet og forskjell, om dere vil bruke moderne ord: likeverd og forskjell i funksjon. Det illustreres i seksualakten – de to er ulike, men nettopp derfor kan de svare til hverandre. Men her er tale om noe langt mer – et fellesskap på alle plan. Kjønn er mer en sex.

Tatt av mannen

”Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.” (2,21-22).

Og hun fikk en jublende mottakelse. ”Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.” (2,23). ”Manninne – mann” er et ordspill på hebraisk: ”isj” betyr mann, ”isjsja” er hun som tatt fra mannen. Der finnes et flott forsøk på å lage det samme ordspillet på nynorsk: ”Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.” (Nynorsk 1933).

Ser vi hvordan det igjen er tale om likhet – samme natur om dere vil – men forskjell? Det ligger i selve det navnet mannen gir kvinnen: ”Isj” som meg: ”ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt”, men ”isjsja”, også noe annet, noe unikt. Likeverdet understrekes på nytt når det så heter: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.” (2,24). Det er et omfattende og dypt fellesskap mellom to likeverdige partnere.

Vi kan ikke gå inn på rekkevidden av det i dag. Men det er ment å være en gjenglans av forholdet mellom Gud og hans folk, mellom Kristus og menigheten. Paulus siterer dette verset i Efeserbrevet: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.” Og han forklarer: ”Denne hemmeligheten er stor – jeg taler her om Kristus og menigheten.” (Ef 5,31-32).

Av jord – av ben og kjøtt

Men denne beretningen sier også noe mer om forskjell mellom mann og kvinne enn det vi har nevnt til nå. Mannen ble formet ”av jordens støv” – åkerjorden. Kvinnen ble formet av Adams ribben. Mannen knyttes direkte til jorden. Alt før kvinnen skapes, heter det: ” Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen.” (2,15). Oppdraget gjentas etter syndefallet.

Kvinnens første oppdrag er knyttet til mannen – hans ”medhjelp”. Paulus kommenterer det: ”For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens.” (1 Kor 11,8-9). Gjennom det er hun selvsagt også knyttet til oppdraget med å dyrke jorden. Men her speiles det av det mennesker i vår tid også intuitivt vet, at mannen oftest er mer direkte relatert til tingenes verden, kvinnen til personenes verden. Med en generalisering: Han er saks- og tingorientert, hun er personrelatert, selvsagt først og fremst til sin egen mann. Men det går videre.

Dagbladet omtalte i sommer en undersøkelse av hvordan norske ungdommer valgte fag i videregående skole: ”Kari søker til helsefag, form og farge, Ola til mekanikk og teknikk. Slik avtegnes det kjønnsdelte arbeidsmarkedet allerede ved de første spede yrkesvalgsituasjoner unge elever er i.” (Leder 26.07.04). Mange ynker seg over det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge. Dagbladet er mer nøkternt og sier: ”Dette behøver ikke være noen tragedie.” Tenk om det er så enkelt som at der er nedlagt noe fra skaperens hånd i våre barn og unge, noe som gjør at jenter generelt trekkes til en type yrker og gutter til andre? Det betyr selvsagt ikke at der er noe galt fatt om noen velger på tvers av dette. Vi snakker om det generelle bildet.

Guds ord etter syndefallet gjentar oppdragene til begge kjønn og lar det spisses til: Adam skal sørge for familien ved å arbeide med jorden, Eva skal føde barn. (3,16-19). Det er ikke nye oppdrag, men nå skal de utføres under de kår som råder i syndefallets verden.

Adam, hvor er du?

Men tilbake til begynnelsen. Adam gir dyrene navn, og han er den som gir kvinnen navn. Bibeltolkerne er ikke i tvil om at dette er et uttrykk for at han inntar sin plass som den rådende, den ledende. Å gi navn er å skape orden og forstå sammenheng. Det er først i Det nye testamente vi lærer å snakke om hode. ”Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.” (1 Kor 11,3).

Å være hode er å være ansvarlig. Å være hode er å ta ansvar. Fra første stund ser det ut til å være å ta åndelig ansvar, ikke bare for seg selv, men for andre som er betrodd deg. Det er til Adam Gud gir forbudet mot å spise av kunnskapens tre. ”Treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.” (2,17). Det måtte være Adam som hadde ansvar for å gi dette ordet videre til Eva.

Husker dere hva som skjedde den dagen slangen fikk sin vilje med dem og de spiste av treet? ”Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.” (1 Mos 3,6).

Hvem var det som lot seg overtale av fristeren? Paulus nevner én gang det opplagte svaret: ”Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.” (1 Tim 2,14). Men hvem var det som ble først kalt til regnskap? Adam og Eva gjemte seg. ”Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?” (3,9). Og Adam må først svare for seg. Gud behandler ham som ansvarlig. Han sviktet. Det var han som skulle ha beskyttet Eva mot fristeren. Det var han som skulle sagt nei. Men han gjorde det ikke.

For sikkerhets skyld: Begge syndet, og begge måtte bære dommen. Men han som skulle være hode i familien, får – vi kan like det eller ikke – hovedskylden. Det nye testamente bekrefter det. Jeg sa at Paulus én gang nevner at Eva ble dåret, ikke Adam. Men ellers er det Adam som går igjen som den som syndet først og brakte døden inn i verden. Romerne 5,12-14 forteller: ”… synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden … Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam.” Og 1. Korinterbrev 15,21-22 sier: ”For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.”

Og i forbifarten: Kristus, han som gjør levende, kalles ”den siste Adam” (1 Kor 15,45) fordi han er frelseren som gjenoppretter det den første Adam ødela. Det er ikke ”den siste Eva” som frelser oss; det er den siste Adam!

For mange år siden hadde vi satt en gruppe ungdommer til å arbeide med 1. Mosebok 3. En av dem trakk konklusjonen: ”Eva syndet, og Adam fikk skylden.” Det er ikke helt riktig, men inneholder en viktig sannhet.

Skapt i Guds bilde – der begynte vi i dag. Der hviler vårt menneskeverd. Skapt til mann og kvinne. Gud ville det slik. Guds vilje for oss er god. For vi ønsker å mer og mer bli det Gud har skapt oss til og Jesus forløst oss til. Neste søndag taler Iversen om en mann etter Guds hjerte. I neste omgang taler Heldal om en kvinne etter Guds hjerte. Så la oss gå for det beste, det skaperen har designet oss for.

Preken i Kristkirken i Bergen 19.09.04 som del 2 i en prekenserie hvor emnene var fordelt på menighetens tre pastorer. Se også Mann og kvinne i menighet – 1 og Mann og kvinne i menighet – 2.

Tags: , , , , ,

This entry was posted on onsdag, juni 22nd, 2011 at 14:40 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

3 comments so far

Fredrik Myhre
 1 

🙂 Sweet! God lesning! Æ bli glad og kjenne at det et mat for Sjela mi! Takk Reidar! Halleluja!

august 8th, 2011 at 10:12
Wenche
 2 

Hei, jeg ville gjerne lest de prekener som omhandla «En mann etter Guds hjerte» og «En kvinne etter Guds hjerte» De blir referet til i slutten av prekenen, men hvor kan jeg finne de?

august 4th, 2014 at 10:25
Reidar
 3 

Kan dessverre ikke skaffe preknene du etterlyser.

august 4th, 2014 at 14:21

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment