Basileia.no » Blog Archive » Mann og kvinne i menighet – 1
22
jun

Mann og kvinne i menighet – 1

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Hele den prekenserien vi har hatt nå i høst, har hatt som motto: ”Til mann og kvinne skapte han dem.” Det er et høydepunkt i skapelsesberetningen. ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem” (1 Mos 1,27). Det er først deretter, etter at både mann og kvinne er på plass, det står: ”Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt” (1,31).

Hva er det som er godt? ”Alt det han hadde gjort” – ”himmelen og jorden med hele sin hær” (2,1). Hva var det som var godt? At både mann og kvinne er skapt i Guds bilde – at de begge er like verdifulle i hans øyne. Hva var det som var godt? At mann og kvinne er forskjellige! At de ikke er like, men skal utfylle hverandre. Slik har Gud skapt oss!

Da vi studerte beretningen om Adam og Eva i Edens hage, så vi at noe av denne forskjellen består i et spesielt leder- og beskytteransvar for Adam og et respons- og medhjelpsansvar for Eva. De skulle utfylle hverandre – og det kunne de ikke uten å praktisere det de var skapt til. For å si det med nytestamentlige uttrykk: Mannen er kvinnes hode (Ef 5,23), hun skal underordne seg sin mann (Ef 5,24), være ham ”en medhjelp som er hans like” (1 Mos 2,18), ikke ta styringen over ham. Men da slangen kom, sviktet de begge. Og hele Bibelen legger hovedansvaret på Adam, han som sviktet sitt lederansvar.

Jesus gjenoppretter

Jesus opphevet ikke kjønnsforskjellene. Han ville gjenopprette det som var ødelagt og skitnet til av synden. Jødene på hans tid rotet med ekteskap og skilsmisse. Men Jesus ”svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne” (Matt 19,4).

Jesus opphever ikke, han stadfester og gjenoppretter. I Det nye testamente er det tydelig at Skaperens design for mann og kvinne først skal prege familien – og dernest Guds egen familie – menigheten. Ekteskapet har vi hørt om i denne serien. Vi har hørt om en mann etter Guds hjerte – og en kvinne etter Guds hjerte. Vi har så vidt hørt om menigheten i talen om Guds gode ordninger. I dag skal vi pløye litt dypere.

Jesus bygger sin menighet

Den nye pakts menighet ble til på pinsedag. Jesus hadde sagt: ”Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den” (Matt 16,18). Det er Jesus som bygger menighet, og menigheten er hans. ”Jeg .., vil bygge min menighet.”

Menigheten blir til på pinsedag. Den har sin basis i Jesu lidelse og død, hans oppstandelse og himmelfart. Men forbildet for den finner vi i Jesu virksomhet. Hans tjeneste er idealet for vår tjeneste. Flokken rundt ham er kjernen som skal bli menigheten. Måten han behandler mennesker på, er måten menigheten skal behandle mennesker på. Det som er viktig for Jesus, må være viktig for oss.

Kvinner viktige i Jesu liv

Jesus uttaler seg ikke prinsipielt om menn og kvinner. Men hans relasjoner til kvinner representerer et radikalt brudd med det som var vanlig for den tids religiøse lærere. Der er over førti henvisninger til kvinner i de fire evangeliene. Jesus tok imot kvinner og helbredet, befridde og frelste dem. Det er aller tydeligst i Lukasevangeliet, men lett å se i alle. Han inkluderte dem i sin offentlige undervisning og hentet bilder både fra menns og kvinners hverdag.

Vi ser også at Jesus gir kvinner privatundervisning eller tar seg av dem enkeltvis. Beretningene om Maria i Betania og den samaritanske kvinnen ved brønnen er kanskje eksempler på tallrike andre slike samtaler. Alt dette var et brudd med hele den jødiske kultur rundt ham. Slik gjør man ikke!

Og tenk på hans behandling av kvinnen som var grepet i hor (Joh 8,1-11), eller av synderinnen i Simos hus (Luk 7,36-50).

Jesus lot seg tjene av kvinner – like fra Maria som fødte ham og frem til den dagen kvinnene gikk til graven for salve liket hans. Der var kvinner i følget hans. ”Han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike. Og de tolv var med ham, og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria, med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder var faret ut av” (Luk 8,1-2).

Ja, og selvfølgelig har de rett som ofte peker på at kvinnene var de første som møtte Jesus etter oppstandelsen og fikk det utrolige oppdrag å fortelle det til apostlene. ”Men gå og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, slik han sa til dere” (Mark 16,7).

Menn til ledere

Men der er viktige anledninger der Jesus velger å ha bare menn rundt seg. Vi har ikke tid til å regne dem opp. Det vi imidlertid ikke kan komme forbi, er at da han skulle velge ut sine apostler – de som senere skulle kalles ”Lammets apostler” og få sine navn på grunnsteinene til muren rundt det nye Jerusalem (Åpb 21,14) – valgte han bare menn.

Dette er viktig fordi det er den eneste handling Jesus gjør som viser hva slags lederskap hans folk skal ha. Likesom den gamle pakts folk hadde tolv patriarker – ikke matriarker – skulle den nye pakts folk ledes av tolv apostler.

Noen har hevdet at Jesus valgte bare menn fordi noe annet ville være et altfor stort brudd med dens tids tankegang. Han kunne ikke velge en kvinne. Det ville være for provoserende. Men det stemmer jo ikke med hele det bildet vi ellers får av Jesus i evangeliene. Hvis noe var rett i hans øyne, gjorde han det uten å ta hensyn til verken folket eller de skriftlærdes mening.

Urkirken

Det er påfallende når det etter Jesu himmelfart skal velges en ny apostel til erstatning for Judas, heter det: ”I de dagene stod Peter fram blant brødrene. Det var samlet en flokk på omkring et hundre og tjue. Og han sa: Brødre …” (Apg 1,15). Ja, slik står det i norske oversettelser. Men det var ikke slik Peter begynte sin tale. Han sa: ”Menn, brødre …” Brødre kan omfatte både menn og kvinner, det betyr i utgangspunktet de som er kommet ut av samme morsliv (Studiebibelen, bind V, side 32). Men det greske ordet som er brukt først her betyr ”mann i kontrast til kvinne” (Studiebibelen, bind V, side 126). Og det samme ordet brukes når det skal velges ny apostel. ”Derfor bør en av de menn som fulgte med oss hele tiden”, velges (Apg 1,21).

Så på fødselsdagen for den nye pakts menighet proklamerer Peter: ”Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord” (Apg 2,16-18).

Ånden gis uten forskjell til begge kjønn. Både menn og kvinner skal tale profetisk.

Begge kjønn tas på alvor i menigheten. Både Ananias og Safira må dø for sin løgn (Apg 5). Begge kjønn får føle forfølgelse på kroppen. ”Men Saulus herjet menigheten. Han trengte inn i hus etter hus og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel” (Apg 8,3 og 9,2).

Kvinner har også nøkkelroller i plantingen av nye menigheter. Det gjelder for eksempel purpurkremmersken Lydia i Filippi (16,14), ”ikke få av de fornemste kvinner” i Tessalonika (17,4), ”fornemme greske kvinner” i Berøa (17,12) og ”en kvinne som hette Damaris” i Aten (17,34). Vi møter ekteparet Priskilla og Akvilas som både var medarbeidere til Paulus (18,18 o.a.) og som veiledet storpredikanten Apollos ”og la Guds vei nøyere ut for ham” (18,26).

Menn til ledere

Likevel: Da menigheten skulle velge et sett til med ledere, valgte de sju menn (Apg 6,3). Når apostlene valgte ledere for de nye menighetene ute på misjonsmarken, står det at ”de valgte eldste for dem i hver menighet” (14,23). Eldste er hankjønn, ”modne, åndelige menn,” kalles de (Studiebibelen, bind III, side 247). Det er menn som blir apostler, det er menn som blir eldste. ”Faktum er at der ikke finnes en rapport om noen kvinne som forkynner eller lærer i Apostlenes gjerninger” (J. David Pawson, side 47).

På pinsedag i Jerusalem talte både kvinner og menn i tunger, og folk sa at ”vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!” (Apg 2,11) Men det var en mann som sto frem og forkynte omgitt av elleve andre menn. ”Da stod Peter fram sammen med de elleve” (2,14). Vi finner ingen kvinner på de apostoliske teamene som ble sendt ut for å drive misjon. Det trenger ikke bety at de ikke kan ha vært med, men vi vet ikke noe om at de var der. På det store kirkemøtet i Jerusalem (Apg 15) var det apostler og eldste som tok den læremessige avgjørelsen (Apg 16,4).

Dette ser ut til å være et mønster. Eller er det et ekko av Skaperens design fra første stund? Men det trenger ikke være et avgjørende argument for det noen har kalt ”tjenestedeling mellom kjønnene”, hvis det ikke bekreftes av klare utsagn i de læremessige utsagn og deler av Skriften.

Men hva med Paulus?

Så hva har Det nye testamente mer å si om mann og kvinne og menighet? Ganske mye, mye mer enn vi rekker i dag. Først og fremst er det Paulus og brevene hans vi må til. Vi har alt berørt mannen Paulus. For det var han som ikke gjorde forskjell på menn og kvinner når det gjaldt forfølgelse. ”Jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner,” vitnet han for sine jødiske landsmenn (Apg 22,4).

Men la oss gå til den kristne Paulus. Blant de som lite vet om det han har skrevet, har han fått rykte på seg for å være kvinnehater. La meg begynne å pirke litt i det. Siden håper jeg å torpedere det for godt.

Romerbrevet er regnet som apostelens læremessige mesterverk. Men det er mer enn lære. Det har en sterkt personlig avslutning, en oppregning av personer apostelen verdsetter høyt og sender hilsener til.

Hvem begynner han med? ”Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ” (16,1). Føbe er diakonisse, menighetstjenerinne – en av de tjenester som Bibelen uttrykkelig åpner for kvinner. ”Ta imot henne i Herren, slik det sømmer seg for de hellige, og støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg” (16,2). Den såkalte kvinnehateren roser Føbe og innrømmer villig at han har fått hjelp av henne.

”Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus. De har våget sitt eget liv for mitt. Ikke bare jeg, men også alle menigheter av hedningene takker dem. Hils også menigheten i deres hus” (16,3-5). Her er et ektepar vi møtte i Apostlenes gjerninger også. Begge kalles apostelens medarbeidere. Det er ektefolk som tjener sammen og har deltatt i apostelens menighetsplanting. Det er tydelig at de har åpnet hjemmet sitt for en husmenighet.

Og vi hopper litt i listen og kommer til: ”Hils Maria, som har arbeidet meget for dere” (12,6). Jeg vet ikke noe om Maria, bortsett fra at hun tydelig har gjort en betydelig innsats i menigheten i Roma. ”Hils Andronikus og Junia, mine frender og mine medfanger. De har et godt navn blant apostlene, de er også før meg kommet til Kristus” (12,7). Junia kan være et kvinnenavn, og begge har godt ord på seg blant apostlene. Hvis der har vært kvinner på de apostoliske teamene, har det vært slike som Junias.

Og listen fortsetter med en blanding av kvinnelige og mannlige medarbeidere. Minst en tredjedel av dem som nevnes, er kvinner. Det gjelder Tryfena, Tryfosa, Persis, Julia, søster til Nereus og Olympas. En litt spesiell hilsen er den som sendes til Rufus: ”Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor” (12,13). Har det vært en av disse hellige kvinnene som ofte får den vakre betegnelsen ”en mor i Israel”? Det har i alle fall vært en kvinne som har betydd mye for apostelen.

Mann og kvinne – én i Kristus

Kvinner som tror at Paulus stenger til tjeneste for dem, kan kanskje begynne med å meditere over denne hilsningslisten i Romerbrevet 16? Vi fortsetter neste søndag med Galaterbrevet 3,28: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.” Og vi skal videre til utvalgte stykker av 1. Korinterbrev og 1. Timoteusbrev.

(Jeg står i gjeld til J. David Pawsons utmerkede lille bok Leadership is Male og en rekke andre kilder når det gjelder å få orden på det rike bibelske stoffet om kvinne og mann).

Preken i Kristkirken i Bergen 24.10.2009 som del av en serie om mann og kvinne. Se fortsettelsen Mann og kvinne i menighet – 2. Se også Skapt til mann og kvinne.

Tags: , , , , , ,

This entry was posted on onsdag, juni 22nd, 2011 at 14:40 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment