Basileia.no » Blog Archive » Mann og kvinne i menighet – 2
22
jun

Mann og kvinne i menighet – 2

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Hva er det største som skjer med et menneske som kommer til tro? Det spørsmålet har jeg stilt i en del forsamlinger av troende. Svarene kan variere litt. Men før eller senere blir konklusjonen for de fleste: Det største er at jeg blir et Guds barn! Apostelen Johannes jublet: ”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi” (1 Joh 3,1).

Én i Kristus Jesus

Hvordan ble vi det? Apostelen Paulus minner galaterne om det: ”Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus” (Gal 3,26-28).

”Her er ikke jøde eller greker” – vi forenes i Kristus uansett etnisk tilhørighet. ”Her er ikke trell eller fri” – vi forenes i Kristus uansett sosial status. ”Her er ikke mann eller kvinne” – vi forenes i Kristus uansett kjønn.

”Her er ikke jøde eller greker” – vi blir ”Guds barn ved troen på Kristus Jesus”. ”Her er ikke trell eller fri” – vi blir ”Guds barn ved troen på Kristus Jesus”. ”Her er ikke mann eller kvinne” – vi blir ”Guds barn ved troen på Kristus Jesus”.

Dette er den radikale likestilling mennesker kan erfare: Vi står foran Gud som hans glade, benådede barn – jøder, grekere, treller, frie, menn, kvinner. Sammen har vi del i den det største privilegium et menneske kan å del i.

Men jøden slutter ikke å være jøde! Han blir messiansk jøde og får stå frem for sin himmelske Far med hele sin jødiske arv og kultur. Grekeren slutter ikke å være greker, men nå er han en kristen greker. Trellen forlater sin trelldom hvis han får anledning til det – for trelldom er ikke en del av Guds skapervilje. Men trellen vet også at han kan være Guds frie barn om han aldri så mye er i trelldom. Det frie mennesket blir ikke noe annet, men bruker sin frihet til å tilbe Gud og tjene sine medmennesker. Mannen slutter ikke å være mann; kvinnen slutter ikke å være kvinne – for det er de skapt til. ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem” (1 Mos 1,27).

Det hadde vært kjedelig om ikke det var tilfelle, hvis mandigheten og kvinneligheten ble borte eller skulle legges av ved døren inn til menigheten. I mange kirkebygg kalles inngangspartiet våpenhus. Der skulle våpnene legges av før en gikk inn til gudstjeneste. Der er våpen menn har brukt mot kvinner, som bør legges ned i inngangen til menigheten. Der er våpen kvinner har brukt mot menn, som bør legges ned i inngangen til menigheten. Våpnene og våpenbruken mellom mann og kvinne er et resultat av syndefallet. Derfor skulle de legges av i våpenhuset. Men mandigheten og kvinneligheten er Gudskapt og Gudvillet og skal tas med inn.

Mannen er kvinnens hode

Gudskapt og Gudvillet forskjell – det er noe av poenget i et annet ord vi må ha med oss i dag. Det gjelder 1. Korinterbrev 11,2-16. Her er det prinsipielle utgangspunktet for det Paulus tar opp: ”Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode” (1 Kor 11,3).

”Hode” betyr hode – det hodet hver eneste en av oss har på toppen av kroppen. Men dernest står det for hode i overført betydning, autoritet, det har å gjøre med ledelse. I kristen sammenheng er forbildet Gud Faders kjærlige ledelse av Sønnen. Slik uttrykte Jesus det selv: ”Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså. For Faderen elsker Sønnen” (Joh 5,19-20). Forbilde nummer to er Jesu ledelse av menigheten: ”Kristus er menighetens hode – han som er sitt legemes frelser” (Ef 5,23).

I en rekke andre avsnitt ser vi at motsatsen er underordning. Det er et forferdelig ord for moderne mennesker. Men i kristen sammenheng, enten det gjelder ekteskap eller menighet, er det store forbilde nettopp Jesus, det er Sønnens frie og villige underordning under Faderen, og det er menighetens glade lydighet mot Jesus.

Paulus gir oss altså en slik autoritets- og underordningsrekke: Gud Fader som hode over Kristus, Kristus over mannen, mannen over kvinnen. Det kan ikke ha noe med verd å gjøre. Kristus, Sønnen, er vel ikke mindre verd enn Faderen? Da er heller ikke mannen mer verd enn kvinnen.

Apostelen kombinerer to tanker, og det må også vi gjøre: Likeverd og forskjell! Så er vi der igjen: Skapt i Guds bilde, men til to kjønn. Prøv å høre beretningen om hvordan Gud skapte Adam og Eva under det Paulus skriver: Mannen ”er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.”

”Og likevel: I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen. For likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud” (1 Kor 11,7-9+11-12).

Hva betyr dette i praksis? I Korint betydde det: ”Hver mann som ber eller taler profetisk med tildekket hode, fører skam over sitt hode. Men hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode” (1 Kor 11,4-5).

Det har ført til at i noen forsamlinger trekker kvinnene et skaut over hodet når de profeterer og ber. Men det står ikke noe om skaut her. Det står én gang om slør. Men da handler det om hår! ”Men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære, for det lange hår er gitt henne til slør” (1 Kor 11,15). Formaningen handler ikke om slør, men om hår: Kort hår for mannen og langt for kvinnen.

Men under det ligger et dypere anliggende. Det handler ikke om hår heller, men om hode, om å innse og erkjenne sin plass slik Gud har skapt oss – mann og kvinne! To kjønn – ikke ett. Det har med hjertets holdning å gjøre – det usynlige. Men det får synlige uttrykk, kroppslige om dere vil. For vi er kropp. Og vi skal ære Gud med kroppen. ”Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag” (Rom 12,1). Vi er skapt som menn og kvinner, og vi bærer våre legemer frem i tilbedelse til Skaperen som menn og kvinner, ikke som unisexvesener.

Betyr det at alle skal menn skal være kortklipte og alle kvinner langhårede? David Pawson forteller om en afrikaner som kom og fortalte ham at i den stammen han tilhørte, fikk aldri kvinnene langt hår. Det var kort og kruset som mannens. Hva skulle de gjøre? Poenget er ikke hårlengden, men at kvinner ser ut som kvinner og menn som menn. For igjen å si det med Pawson: ”Den som sitter bak deg i kirkebenken, skal kunne se om du er mann eller kvinne.” Det gjelder holdning, ja, men det gjelder også det ytre. I Korint kalte Paulus til protest mot krefter som vil viske ut den Gudgitte forskjellen mellom kjønnene. Det trengte seg inn i menigheten. Menigheten skulle demonstrere sin takknemlighet over Guds gode vilje og stå mot de kreftene som ville svekke den. Er det mindre aktuelt i dag?

Hva som er bra og OK og lov

Det sto noe her om ”hver kvinne som ber eller taler profetisk” (1 Kor 11,4). Det handler ikke om status, men om tjeneste. I en e-mail som kom etter talen forrige søndag, står det: ”Har forstått det slik at du meiner at kvinner berre kan vere diakon og profetinner.” En annen skriver at ”den biten er på en måte grei, hva mannen skal gjøre; men hva kan kvinnene gjøre? Tror det er viktig å få det fram tydelig nå … tror det er kritisk viktig med presiseringer … og at det blir sagt veldig tydelig hva som er bra og OK og lov.”

Men det kommer jeg ikke til å gjøre, både fordi jeg ikke vil, og fordi jeg ikke kan. Jeg vil ikke fordi vi da gjør Bibelen til en lovbok med regler for alle ting. Visst er det sant at Bibelen er vår rettesnor og at den er ”nytttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning” (2 Tim 3,16-17). Men den fritar oss ikke fra å tenke. Den gir oss grunnleggende prinsipper. Men hvordan de skal leves ut i forskjellige situasjoner og sammenhenger, må vi oftest finne ut av selv.

Jeg kan ikke, fordi en liste over tjenester og oppgaver en kvinne kan ha, ville sprenge enhver preken. Christian A. Schwarz har skrevet en bok han kaller ”Nådegavetesten”. Den handler blant annet om 30 nådegaver. Min kirkevekstlærer, C. Peter Wagner, regner opp 27 i sin nådegavebok. Og innenfor hver kategori finnes det i praksis et utall av variasjoner. Nye situasjoner skaper nye tjenester. Hvem kan sette navn på det utall av gaver og tjenester som utfolder seg i en gruppe som Kranium?

Det er som å være plassert i en Edens hage av tjenester, oppgaver og muligheter. Der er hundrevis av vakre trær i alle farger med frukt i alle fasonger.

Jeg tillater ikke

Finnes det ikke begrensninger? Jo, der var ett tre i hagen Adam og Eva ikke hadde lov å spise av. Er det ikke underlig hvor attraktivt det ble?

Men fra Eden til den nye pakts menighet. Der er en tydelig begrensning. Den er uttrykkelig omtalt to ganger. Den første er i 1. Korinterbrev 14,34-38. Her er det sentrale verset: ”Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie i menighetssamlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier” (1 Kor 14,34).

Tolkningen er blant de vanskelige. Men i dag nøyer jeg meg med å si at dette ikke kan være noe totalforbud mot kvinners tale i menigheten, for som vi alt har sett, omtaler Paulus i samme brev kvinner som ber og taler profetisk.

Da er det enklere å gå til et avsnitt som er lett å forstå, 1. Timoteus brev 2,11-15. Her er de to sentrale versene: ”En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet” (1 Tim 2,11-12).

Der er to ting apostelen ikke tillater – to ting som begge henger nøye sammen og angår menighetssammenhengen: 1) At en kvinne opptrer som lærer, og 2) at hun har autoritet over mannen. Da må vi vite hva det betyr å opptre som lærer. Det betyr ikke å være skolelærer eller søndagsskolelærer eller cellegruppeleder. En lærer er en som har ansvar for læren i menigheten, en som er med og bærer den læremessige forkynnelsen i menigheten.

Å ha autoritet skulle ikke være så vanskelig å forstå. Det henger selvsagt sammen med det læremessige ansvar og har med den åndelige ledelse å gjøre, helhetsansvar, hyrdeansvar.

Gjelder ikke det jeg sa tidligere om å tilpasse formaningene til situasjon og kultur? Jo, men vi kan ikke tilpasse prinsippene. Så vi kan ikke snu det apostelen sier, opp-ned, hvis vi vil være lydige mot Guds ord. Fra før Kristkirken ble til, har vi sagt vi vil være lydige mot dette ordet: ”For oss betyr det at en kvinne ikke kan velges til eldste eller ha hovedansvar for forkynnelse og lære.”

Og vi fortsatte med blant annet å si: ”Vi ønsker å forkynne menns og kvinners likeverd som skapt i Guds bilde (1 Mos 1,27) og forløst i Kristus (Gal 3,28). Samtidig ønsker vi å ivareta den bibelske grunntanke om forskjell i tjeneste og funksjon og forkynne det. Vi tror at Bibelen åpner et rikt felt for kvinners tjeneste.”

Hagen er stor, trærne mange. Men her er begrensningen: I denne menigheten er der bare menn som blir eldste, og normalt vil det være menn som forkynner på menighetens hovedgudstjenester. Er der andre enn de eldste som gjør det, må likevel eldsterådet ta ansvar for det, enten det er menn eller kvinner som forkynner. I forbifarten: Eldste er ingen nådegave, det er en tjeneste som en utvelges og kalles til etter bestemte kriterier (se 1 Tim 3,1-7 og Tit 1,5-9).

Hagen er stor, trærne er mange

Hagen er stor, trærne er mange. Enten du er kvinne eller mann, gjelder apostelen Peters formaning: ”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde” (1 Pet 4,10).

Her er mye land å innta. Vi vil se menn ta i bruk sine gaver på maskulint vis – ikke bare i ekteskap, men også i menigheten – slike som elsker den ”likesom også Kristus elsket menigheten” (Ef 5,25). Vi vil se kvinner som tar i bruk sine gaver på feminint vis og underordner seg – ikke bare i ekteskapet – men i fri glede over å få tjene ”som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde”. Jeg vet ikke engang hvordan dette vil ta seg ut. Men jeg vet at Gud har skapt oss til mann og kvinne for at vi skal utfylle hverandre, ikke konkurrere. Vi trenger hverandre om vi skal bli det Gud har kalt oss til.

Preken i Kristkirken i Bergen 31.10.04 som del av en omfattende prekenserie. Les preken nummer 2 i denne serien, Til mann og kvinne skapte han dem, og den som danner utgangspunktet for denne prekenen, Mann og kvinne i menighet – 1.

Tags: , , , , ,

This entry was posted on onsdag, juni 22nd, 2011 at 14:39 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment