Kristne mennesker elsker tall, helst store tall. ”Over 100 000 frelst på ETT møte,” lød en overskrift jeg så nylig. Tallinteressen er god, for hvert tall er et menneske, og vi har en Gud ”som vil at alle mennesker skal bli frelst” (1 Tim 2,4), som ikke vil ”at noen skal gå fortapt” (2 Pet 3,9). Tellingen begynte på pinsefestens dag i Jerusalem der 3000 ble ”lagt til” (Apg 2,41), og ender med ”en stor skare som ingen kunne telle” (Åp 7,9).

Men sammen med gleden når noen legges til menigheten, går også en visshet om at det er godt for et land, en by eller en bygd å ha mange kristne innbyggere. ”Som kristne sier vi at vår tro når den leves ut, vil influere et samfunn til det gode,” sier Landa Cope (”The Old Testament Template”). ”Vi forkynner at evangeliet er godt for et samfunn, at dets verdier vil velsigne dem som ikke regnes som troende.”

Én mil vid, én tomme dyp

Men Cope oppdaget som så mange andre at det ikke er en selvfølge at så skjer. Jeg har i tidligere kronikker i denne avisen gitt eksempler fra mange land, eksempler som viser at stort antall kristne mange ganger slett ikke influerer omgivelsene. Afrikanske ledere beskriver det med å si at kristendommen er ”én mil vid og én tomme dyp”. Andre viser til eksempler fra andre land. Et av de mest dramatiske er Copes referat av et fjernsynsprogram som avslører at den byen i USA som har flest aktive kirkegjengere, samtidig skårer lavest på nesten enhver skala for velferd og gode kår for innbyggerne.

Her er et nyere bidrag fra mitt arkiv, hentet fra en reportasje i svenske Dagen: ”Högt upp på Silverberget står Jesus staty. Med händerna utsträckta vakar han över den dryga miljonen invånare i Honduras huvudstad Tegucigalpa. Efter at spanjorerna slog ner bopålarna på 1500-talet har landets befolkning varit katoliker. Och under de senaste decennierna har pingströrelsen vuxit sig allt starkare. I dag definierar sig hela 38 procent som evangeliskt kristna. En siffra som ökar varje dag.”

”I samma rasande fart ökar antalet mord. … Ingen annanstans i världen är mordfrekvensen procentuellt sett lika hög som i Honduras,” forteller Dagen og reiser det spørsmålet som tvinger seg frem: Hvordan kan det ha seg at et land med så mange aktive katolikker og så mange evangeliske kristne står så maktløst i møtet med narkokrigen mellom de rivaliserende bandene?

Ikke alltid slik

Det har ikke eller er ikke alltid slik! Både historie og nåtid viser at menigheten kan bli til stor velsignelse for sine omgivelser. Les for eksempel Loren Cunninghams ”Verdens beste bok”. Men altfor ofte skjer det ikke, og vi lærer at den bevisste minoritet på godt og ondt er mektigere enn den bevisstløse majoritet til å påvirke og forandre kultur og samfunn. De kristne er i følge Jesus verdens lys. Det er når lyset står i staken det lyser for alle; det avgjøres ikke av mengden av lys, men hvor det er. Om lyset skjules under en skjeppe – og blir menighetens lys alene – gagner det ikke verden. Så få det på plass i staken! ”Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.”

Ledere som er våkne for nøden, peker på flere årsaker for maktløsheten. Mange lander på en eller annen form for samme sak som U. Obed i Nigeria når han sier vi har glemt siste del av misjonsbefalingen, ”lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere”.

“I vårt samfunn har millioner av mennesker tatt imot en frelsesinnbydelse,” skriver for eksempel den amerikanske prest og forfatter Eugene H. Peterson (”Lang lydighet”, norsk 2010), ”men svinnet er stort over tid. Mange hevder å ha blitt født på ny, likevel er sporene etter modent, kristent disippelskap få. I vår kulturkontekst kan alt selges raskt, selv sannheter om Gud, bare de pakkes inn som ferskvare; men mister det sin nyhetsverdi, går det på skraphaugen. Det er stor etterspørsel etter religiøse opplevelser i vår del av verden, samtidig er det liten entusiasme for tålmodig ervervelse av moralsk ryggrad – få lar seg lokke av den lange læretiden som kreves for det tidligere tiders kristne kalte hellighet.”

100 millioner kristne

George Barna har viet mye av sitt liv til å kartlegge amerikansk kristenliv. De siste sju årene har han og hans medarbeidere, The Barna Group, intervjuet tusenvis av mennesker om hvor de befinner seg som kristne. Det har resultert i boken ”Maximum Faith” (2011). I Norge er det vanlig å snakke om frelste, i USA oftere om gjenfødte (”born again Christians”). Barna hevder USA har 100 millioner gjenfødte kristne, slike som har bedt en form for frelsesbønn og bedt Jesus frelse dem. Skulle en ikke da tro at det ville være et land som reflekterer en bibelsk standard og livsstil, spør han, en kultur som ville lede resten av verden til korsets fot ved å være et forbilde mer enn ved ord og arrangementer?

Kanskje Barna bekrefter Petersons diagnose mer konkret enn behagelig er? Blant voksne som beskriver seg som kristne, finner han for eksempel at bare 10 % har et bibelsk verdensbilde, 12 % har opplevd syndenød, 14 % sier at troen på Gud er førsteprioritet i deres liv, 15 % sier at alle deres moralske valg er i overensstemmelse med Bibelen, og så videre – Barnas liste er lang.

En annen liste beskriver hva de samme menneskene gjør og ikke gjør, en tredje det som kalles den ”åndelige side” av livet. En smakebit: Hele 53 % innrømmer at de fremdeles prøver å finne ut hva meningen eller hensikten med livet er. “De fleste kristne avspeiler kulturens mål, ønsker lykke, komfort, sikkerhet, tilhørighet og popularitet,” sier Barna. Overraskende få er opptatt av den livsforvandling Bibelen beskriver.

”men hvor er troens brann”

Pietistbispen Hans Adolph Brorson (1694-1764) hadde sin versjon av ”én mil vid og én tomme dyp”. Han sørget over tilstanden: ”Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?” Ordene står midt i en bønn til den treenige Gud. Siste verset lyder:

O Hellig Ånd, til deg, vår skatt,
vi sukker dag og natt.
Kom, gi oss samme lys og kraft
som fedrene har hatt
da kristendommen stod
som tre med sterkest rot,
med frukt som purpur og som sne
– ja, Herre, la det skje!”

Var dette pietistenes bønn for Danmark-Norge? Den ble skrevet i 1765. Seks år senere ble Hans Nielsen Hauge født. I 1796 fikk han sin ilddåp, og i årene som fulgte, ble bønnesvaret virkelighet.

George Barna ser flere årsaker til menighetens maktløshet. Én av dem er en ødeleggende markedsføring av evangeliet. Men det vil kreve en egen artikkel.

Trykt som kronikk i Dagen 29. april 2011

Tags: , , , ,

This entry was posted on fredag, april 29th, 2011 at 08:47 and is filed under Foredrag/artikler, Kronikker i Dagen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

2 comments so far

Ole Fredrik
 1 

Meget bra, Reidar.

april 30th, 2011 at 09:34
Stein Bjørkholt
 2 

Takk for artikkelen.
Jobber for øyeblikket med tanker om hvordan vi som lokal kirke kan prege vårt lokalmiljø i enda større grad. Det du skriver var nyttig lesning i så henseende.
Har også lest Magnus Malm, «Et hjerte større enn verden.» I appendiks to skriver han om tre måter å betrakte kirken på:
1. Kirken definert som sentrum.
2. Kirken definert som avgrensning.
3. Kirken definert som bevegelse.
Er det ikke denne tredje måten å definere kirken på som i så alt for stor grad mangler i vår tid? Var det ikke en slik bevegelse bl.a. Hans Nielsen Hauge var en representant for?

mai 12th, 2011 at 11:43

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment