13
aug

Jordens salt – verdens lys

   Posted by: reidar   in Foredrag/artikler, Kronikker i Dagen

”Jeg har hørt det sagt og hevdet at det bare trengs at tjue prosent av et samfunn er troende for å influere, endog lede, de andre åtti prosentene i en gitt retning. Vi lærer at evangeliet er bra for samfunnet” skrev Landa L. Cope for en tid siden. Men en serie opplevelser skulle ryste henne slik det har skjedd for mange andre. Hun oppdaget byer og land hvor de kristne er en betydelig minoritet eller til og med en majoritet, men hvor samfunnet er gjennomsyret av urett og urettferdighet. Menighetens innflytelse ser ut til å være nær null.

Det er slett ikke slik overalt, og det har slett ikke alltid vært slik. Vi har i vår egen historie sett hvordan en kristen vekkelse ble en avgjørende faktor i forvandlingen av samfunnet. Det er ikke uten grunn at flere nå søker inspirasjon fra Hans Nielsen Hauge og haugianismen. Det sies at den metodistiske vekkelse og samfunnsforandringene inspirert av den, sparte England for en blodig revolusjon a la den franske.

Bergprekenen er Jesu beskrivelse av disippelens eller Gudsrikeborgerens livsstil. Det var jo disipler Jesus ville ha, også etter død, oppstandelse og himmelfart. Etter den vakre beskrivelsen av dem og de sterke løftene brukte Jesus to bilder som med all tydelighet viser at han har utnevnt oss til ”samfunnspåvirkere”: ”Dere er jordens salt. … Dere er verdens lys” (Matt 5,13-14). Talen er tydelig. Den gjelder jorden og verden, og setningene som følger, viser at påvirkningen skjer gjennom konkrete innspill som kan observeres av verden, ”så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!”

Kraftløst salt

Slik har det vært gang på gang like fra det første århundre – men ikke alltid! Hva er det som skjer når afrikanere selv kan karakterisere resultatet av den fenomenale kirkeveksten med at den kristne tro mange steder er ”én mil vid og én tomme dyp”, eller når de samme ordene godt kan brukes på både nordamerikanske byer og latinamerikanske land – og kanskje på forhold langt nærmere oss selv enn vi liker å tenke på?

Jesus forutså at det kunne gå slik. Det er vanskelig å unngå hans advarsler når en skal svare på spørsmålene som reiser seg i møtet med virkeligheten. På en eller annen måte har saltet mistet sin kraft, og den tente lampen er skjult under et kar. Saltet kan verken hindre forråtnelse lenger eller sette smak på samfunnet. Lampen kan ikke lyse opp i verdens mørke. Lyset er innestengt. Den kristne menighet, stor eller liten, er der, men isolert. Egil Aarviks bok ”Vi gjemmer oss på bedehuset” har jeg ikke lest. Men kanskje tittelen hører hjemme i denne sammenhengen? La meg føye til at den isolerte menigheten kan være høyst synlig med bygninger, parader og gjennom fjernsyn og andre media. Den kan være stor i tall, men liten i positiv påvirkning.

Normal fødsel

Hvorfor har det gått slik (underforstått: hvordan kan det unngås)? Som jeg har prøvd å vise i tidligere artikler i DM, kan noe av grunnen være måten vi har evangelisert på. Noen av dem vi trodde var født på ny, var det kanskje ikke. Noen var premature, og ingen stod klar med kuvøse. Andre fikk en skvett åndelig melk og ble henvist til kafeteriaen med gullkors på for å forsyne seg selv. Kanskje det aldri gikk opp for en del av dem at det ikke var meningen at de skulle være på babystadiet inntil den store pappaen kommer og henter dem til den evige vugge i en høyere etasje?

Engelskmannen David Pawson har skrevet en grundig bok om det han kaller den normale kristne fødsel (The Normal Christian Birth, 1989). En bred gjennomgang av det nytestamentlige materialet fører til at han finner fire elementer som utgjør fødselen, ikke nødvendigvis i samme rekkefølge hver gang, noen ganger i løpet av kort tid, andre ganger over et lengre tidsrom: 1) omvendelse fra synd og til Gud, 2) tro på den Herre Jesus Kristus, 3) dåp og 4) mottakelse av Åndens gave. Pawsons hensikt er å hjelpe evangelister, ”jordmødre”, til å sikre flere kvalitetsfødsler. Hans egen åndelig fødsel var vanskelig, og det tok lang tid før den var fullført.

Pastor U. Obed i Nigeria hevder at grunnen til den svake åndelige veksten midt i den veldige kirkeveksten i Afrika, er at menighetene har glemt det Obed kaller det tredje ledd i misjonsbefalingen – ”lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere”. Diagnosen er sannsynligvis riktig, medisinen avgjort riktig. Mennesker blir disippelgjort ved dåp og opplæring. Helt fra første stund gjelder siste ledd ikke primært en mengde informasjon, men en holding, den samme holdning som den grunnleggende trosbekjennelse handler om. For jøder er det bekjennelsen til Jesus som Messias, for grekere (som oss) er det bekjennelsen av Jesus som Herre. Er han Messias, er han Herre, fortjener han ubetinget lydighet. Så har vi et liv for å høre alt det Jesus har befalt sine apostler, og vi går med glede inn i det med ønske om ”å holde alt”. ”Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet” (Rom 15,18).

Hele Guds råd

Dermed er vi langt inne i den prosessen som for de fleste begynte lenge før gjennombruddet og den nye fødsel, og som skal fortsette slik apostelen uttrykte sitt mål for alle og for den enkelte disippel: ”Det er ham (Kristus) vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus” (Kol 1,28).

Det som skjer i denne del av prosessen, er kanskje enda mer avgjørende om menigheten og den enkelte disippel skal fungere som jordens salt og verdens lys. For vi formes av det som forkynnes. ”Troen kommer av forkynnelsen”, og det gjelder ikke bare frelsen i snevreste mening av ordet, men alt i Guds rike. Det som ikke forkynnes, blir ikke virkelighet.

Igjen kommer apostelen oss til hjelp. I avskjedstalen til eldsterådet i Efesos gir han oss et ideal for forkynnelsen: ”Jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje” (Apg 20,27). ”Hele Guds råd” heter det i andre oversettelser. Det er et ideal som må holdes høyt både av menigheter og forkynnere. Ingen av oss når opp til det, men det betyr ikke et øyeblikk at vi kan avskrive det. Vi må våge stadig å spørre: Kan det være sider ved Guds råd vi har glemt eller mer eller mindre bevisst forsømt?

Alle kristengenerasjoner har hatt blinde felt. Men Guds Ånd pirker borti oss, ofte gjennom profetiske kristne, og driver oss tilbake til Bibelen – og jeg tror vi i disse dager føres til sider ved Guds råd som igjen vil gi saltet smak og kraft og lyset fritt rom i en mørk verden.

Trykt som kronikk i DagenMagazinet 13. august 2010

Denne artikkelen er sjette del av en serie. Les de fem første:
1. Én mil vid og én tomme dyp
2. Tallmessig og åndelig vekst
3. Bønn til frelse eller immunitet
4. Fri oss fra åndelig fast food
5. Prosess til frelse

Tags: , , , , , ,

This entry was posted on fredag, august 13th, 2010 at 08:33 and is filed under Foredrag/artikler, Kronikker i Dagen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

3 comments so far

Jørgen Berentsen-Deem
 1 

Skikkelig bra fokus, det er rart at kristne som har hele Guds fylde boende i seg, ved Den Hellige Ånd, har så lite påvirkning på verden i dag. Tror vi trenger å bli mer «seriøse» på Guds rike i verden enn verden selv, ikke minst tror jeg det trengs at vi kommer sammen og ber, i mye større grad enn vi gjør i dag…

august 15th, 2010 at 10:02
Gunnar Dalseth
 2 

Andre har bemerka ein viktig detalj i 3. leddet i misjonsbefalinga. Det står at vi skal lære kristne å halda alt det som Jesus har bode oss. Mange reduserer det til å undervise i det Jesus har bode oss – som berre blir eit enkelt pensum. Å lære andre (og seg sjølv) å HALDE det er ei endring på djupet som vi må hjelpe kvarandre med resten av livet..

august 21st, 2010 at 17:19
Øyvind Hansen
 3 

Kjære Reidar. Dette er meget bra! Jeg har nettopp kommet hjem fra Burundi der det faktisk falt seg naturlig i møte med pastorer og snakke om «en mil vid og en tomme dyp.» De var enige i at dette var en rett beskrivelse av mye av menighetslivet i Burundi og andre land i Afrika. Utfordringen de gav meg, var at jeg måtte komme tilbake og forkynne forsoning og enhet. Burundi har jo hatt borgerkrig i mange år, så det er ingen tvil om at de trenger mye hjelp til forsoning.
Du har så gode og rette perspektiver, kjære bror.

august 28th, 2010 at 20:52

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment