Basileia.no » Blog Archive » Prosess til frelse
30
jul

Prosess til frelse

   Posted by: reidar   in Foredrag/artikler, Kronikker i Dagen

18. mars 1998 startet Jesusrevolusjonen i Bergen. Noen hektiske kvelder fylte hundrevis av unge Teatergarasjen. ”It’s partytime,” proklamerte en sprudlende reportasje i Dagen. Høydepunktet var Stephan Christiansens forkynnelse. Kampanjen måtte forlenges, ”og da siste kampanjekveld var avholdt onsdag en uke senere, hadde over 300 ungdommer søkt frelse,” forteller Christiansen i ”Jesus Revolusjonær” (2003).

Jeg går ut fra at de 300, lik de tjue det sto om i Dagen fra første møtekvelden, ”bad om forbønn med ønske om å ta imot Jesus som sin frelser og Herre”, eller som det ble uttrykt i en senere reportasje, hadde ”gitt respons på frelsesinnbydelsen”. I Billy Graham-språk ville de blitt registrert som ”avgjørelser” (decisions). Noen ville kanskje sagt at over 300 ble frelst. Christiansen passer seg for det: ”Vi bruker for øvrig uttrykket ’søkte frelse’ helt bevisst. Dette er mennesker som offentlig tilkjennegir at de ønsker å ta imot Jesus Kristus som deres frelser, men hva som skjer i den enkeltes hjerte, vet bare Herren.”

Åndens vitnesbyrd

Avgjørelser er viktige. Ønsker – mer eller mindre flyktige – kan være viktige. Men ”hva som skjer i den enkeltes hjerte”, må være viktigst. Og selv om bare Herren vet hva, vil et ekte verk av Gud i et hjerte finne uttrykk i ord. De klassiske evangelistene i anglo-amerikansk sammenheng og hjelperne deres ventet på at Åndens indre vitnesbyrd skulle føre til et ytre vitnesbyrd. De kunne forkynne og veilede og be for, men ikke i stedet for. For frelsens suverene verk er virket av Herren, eller som Charles Spurgeon kunne uttrykke det: ”Mitt håp kommer fra den frie nåde og ikke fra den frie vilje.”

Christiansen insisterte på skikkelig etterarbeid etter Jesus Revolution. En av menighetene i byen stilte med mange veiledere til kampanjen. Men kanskje viktigere: Veilederne var beredt til å lede og drive Jesus-grupper i etterkant. De startet 14 slike for folk som hadde søkt frem på innbydelsene på kampanjen. Noen av dem brukte fem, seks kvelder i uken den første tiden for å følge opp de nye. Ungdomslederen i menigheten sto i spissen. I etterkant har han delt en viktig observasjon. Han tviler på om mange av dem som kom til gruppene, som altså hadde ”søkt frelse”, var født på ny. Men de ble det – i løpet av dagene og ukene i fellesskapet i gruppene. Jeg minner om at Graham regnet med at bare 1 av 4 som kom frem på innbydelsen til en avgjørelse, kom gjennom til liv i Gud – hvis alt fungerte godt – og at det like gjerne skjedde under oppfølgingen etter kampanjen (se ”Bønn til frelse eller immunitet” DM 28. juni).

Prosess til frelse

Denne observasjonen retter søkelyset på et forhold som er relevant, ikke bare for kampanjer, men for alt som handler om menneskers vei til livet i Gud. De fleste går gjennom en prosess, kortere eller lengre, før de opplever at Rom. 8,16, ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn”, er sant for dem, og at løftet i Rom. 10,9 er deres: ”For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.”

Prosessen burde ikke være ukjent for bibellesere. Som i Jesus-gruppene i dag fungerte den i fellesskapet rundt Jesus. Jesus har modellert det for oss: ”Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!” (Luk 15,1-2). Her er ikke en fjern predikant, men en som dyrker fellesskapet rundt bordet.

Kom og se!

Det sterkeste eksempel på prosessen er veien de tolv gikk før gjennombruddet kom. Første kallet Peter fikk, var enkelt: ”Kom og se!” Senere kom fortsettelsen: ”Følg meg!” Gjennombruddet til klar bekjennelse kom først to-tre år senere. ”Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds sønn.” Jesus sier at Peters bekjennelsen var et resultat av åpenbaring fra ”min Far i himmelen” (Matt 16,16-17). Den åpenbaringen kom nok ikke som lyn fra klar himmel. Mon den ikke hadde modnet seg frem gjennom vandringen med Jesus?

Tanken om en prosess åpner for spennende perspektiv. Det betyr vel ikke at vi skal slutte med kampanjer eller evangeliserende møter, heller ikke med gateevangelisering. Men vi må lære å regne med at de vi ønsker å vinne, er mennesker skapt av Gud og omfattet av budskapet om at han er den Gud som vil at alle mennesker skal bli frelst. På samme tid befinner hver enkelt av dem seg på en livsvandring der noen er Guds rike nær, andre langt borte. Men de skal alle møtes med den samme respekt, og ingen må manipuleres til en avgjørelse de ikke er klar til.

Kan det være at innbydelsen ved evangelisering burde være tilbud om en oppdagelsesreise med Bibelen som basis for å finne ut hvem Jesus er og hva det betyr å bli en kristen? Det vil kreve en kostbar innsats fra langt flere enn evangelisten, ikke i penger, men i nestekjærlighet, nærhet og tid og forbønn for dyrebare medmennesker som vi blir glad i, enten evangeliseringen ”lykkes” eller ikke.

Kostbar evangelisering

Det trenger ikke knyttes til kampanjer. Det krever ikke en spesiell form eller metode. Variasjonsmulighetene er ubegrenset. Alfa-kursene kan tjene som ett mønster. De rommer både forkynnelse, fellesskap rundt bordet, samtaler og rikt rom for spørsmål. Når de toppes med weekend med Den Hellige Ånd i fokus, legges alt til rette for et livgivende møte med den levende Gud. Det er som om Ånden setter fyr på bålet de har samlet gjennom kurset.

Jeg diskuterte nylig prosessen med et ektepar. ”Men det var jo det som skjedde med oss,” utbrøt hun. I studietiden var der en kristen som forsto de var interessert i Bibelen, og han våget å foreslå at de kunne lese den sammen. De begynte med Johannesevangeliet. Ektemannen forteller: ”Det gikk ikke så fort, for jeg hadde veldig mange spørsmål. Det fine var at jeg var trygg på ham og turde komme med mine ’dumme’ spørsmål. Og han forsto at her nyttet det ikke å prøve å presse noe fram.” Det tok to og et halvt år! Samme kveld tok begge imot evangeliet. Neste skritt var å bli med i en menighet – og ganske raskt startet de bibelgruppe selv.

Prosesskristne har en spennende egenskap. Fordi de har vært i en prosess før omvendelsen, er det en selvfølge at den skal fortsette! Siden bibellesning har vært viktig på veien, er den det fortsatt. Paulus sier han arbeider ”for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus” (Kol 1,28). Prosesskristne er alt i vekst mot det målet. Slike mennesker burde kunne bli samfunnsforvandlere.

Trykt som kronikk i DagenMagazinet 30. juli 2010

Denne artikkelen er den femte av en serie. Har du lest de fire første?
1.
Én mil vid og én tomme dyp
2. Tallmessig og åndelig vekst
3. Bønn til frelse eller immunitet
4. Fri oss fra åndelig fast food

Tags: , , , ,

This entry was posted on fredag, juli 30th, 2010 at 10:12 and is filed under Foredrag/artikler, Kronikker i Dagen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

5 comments so far

Thomas Dalsbø
 1 

Takk for det du poengterer, det du setter ord på og ikke minst de spørsmålene du stiller gjennom disse artiklene Reidar. Viktig!

juli 30th, 2010 at 16:18
Kristoffer Karlsen
 2 

Jeg henger meg på Thomas her. Dette er glitrende Reidar! Det vekkes en lengsel i meg etter å lede mennesker som enda ikke kjenner Jesus inn i en relasjon til Han!
Takk

juli 31st, 2010 at 10:46
 3 

Velskrevet og svært relevant (det siste er selvsagt viktigst, men det blir spennende å lese når man skriver så godt som du gjør).

juli 31st, 2010 at 16:24
Atle Yndesdal
 4 

Hei Reidar!
Igjen takk for det du har skrevet og satt på dagsorden. Opplever at det du beskriver som «prosesser» i menneskers liv er noe som vi kristne trenger å forstå og akseptere i vår iver etter å få be med mennesker til frelse. Veldig bra skrevet og inspirerende at en kan evangelisere med det for øye at «såkornet» vil spire og vokse under rette forhold. Takk for alle artiklene!

august 2nd, 2010 at 23:00
sissel Drange
 5 

Takker for det du setter ord på!.Når det tok Simon Peter 2-3 år før bekjennelse i prosess ,da må vi også forvente at det kan ta tid for mennesker i vår tid og.Så viktig i vår tid der alt skal skje fort .Liker og det du peker på med respekt for hvert menneskets stadium i møte med dem.Nettopp derfor kan en ikke regne med at ett fort ja til Gud vil si at de er kommet helt igjennom ,og da er det oppfølgingen er så viktig å planlegge og ha tid for.Takknemlig for alle dine artikler ! Du setter ord på mine tanker….

oktober 17th, 2010 at 16:24

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment