I to DM-kronikker i det siste har jeg prøvd å rette søkelyset på at mange kristne på et sted ikke automatisk fører til at samfunnet rundt dem blir sunnere. Stor kirkevekst fører ikke alltid til åndelig vekst. For å bruke bildet fra Afrika; kristendommen mange steder er ”én mil vid og én tomme dyp”.

Få dager etter at den første kronikken ble trykt, samlet DM på lederplass noe av mitt anliggende slik: ”Han spurte om vi har ’forkortet’ evangeliet og gjort det til en ’åndelig, indre størrelse som ikke berører verden rundt oss’. … For disippelgjøring og etterfølgelse var en helt sentral del av Jesu kall. Og vi har ikke anledning til å tro at helliggjørelsen er ferdig når frelsesbønnen er bedt.”

Pastor U. Obed i Nigeria ser at svakheten i deler av Afrika er at de nok har nådd ut, vunnet skarer for Jesus og døpt dem inn i menighetene, men har forsømt det Obed kaller tredje del av misjonsbefalingen – ”lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere”. Mangler det, gjør vi ikke mennesker til Jesu disipler. Og uten det kan vi ikke lyde befalingen om å disippelgjøre nasjonene.

Globalt problem

Obed har en mistanke om at misforholdet mellom tallmessig kirkevekst og åndelig vekst ikke er et problem for Afrika alene, men et globalt problem vestlige kirkeledere ikke har innsett er deres også – og at løsningen er den han fremhever, lydighet mot ”lærer dem” i misjonsbefalingen. Eller for å bruke DM-lederens ord: ”For disippelgjøring og etterfølgelse var en helt sentral del av Jesu kall.”

Uten å svekke Obeds og andres anliggende tror jeg det er viktig, i alle fall i Vesten, å gå et skritt lenger tilbake. DM-lederen snakker om det som ikke er ferdig ”når frelsesbønnen er bedt”. ”Frelsesbønnen” har blitt en standardbetegnelse for det mange betrakter som overgangen fra død til liv. Alle som er kurset i evangelisering eller har deltatt på vekkelsesmøter, kjenner den. Bruk en kveld foran TV og se på en kristen kanal, og du vil sannsynligvis ha hatt flere anledninger til å gjenta en slik bønn diktert bit for bit av den ene predikanten etter den andre.

Ordlyden i bønnen varierer noe, men den følger etter en kortere eller lengre presentasjon av sentrale bibelvers og en understrekning av at hver enkelt personlig må ta imot Jesus. Den brukes på store kampanjemøter med tusener. Der går den inn i en ramme av forkynnelse, innbydelse til å gi til kjenne at en vil ta imot ved for eksempel å komme frem til plattformkanten og der bli møtt av trenede veiledere.

Bønn til frelse

Bønnen brukes også i personlig evangelisering. Selv lærte jeg den i 70-årene som en del av ”De 4 åndelige lover”-metoden fra Campus Crusade, og jeg brukte hele pakken blant annet på gaten i Seoul (med presentasjonshefte på både engelsk og koreansk – ”offeret” måtte selv lese den på koreansk mens jeg fulgte med på engelsk). I Norge fikk Evangelism Explosion langt større utbredelse. Det er en omfattende presentasjon av budskapet med fengende (eller fangende) historier som illustrasjoner.

Problemet oppstår når evangeliseringsresultatet skal rapporteres. For da forteller vi at så og så mange ble frelst, mens det vi egentlig vet, er at de ble med på frelsesbønnen. Men ble de frelst, født på ny? Hvis de ikke ble det, bedrar vi både oss selv, dem det gjelder og alle ellers som tror på oss. Kan det være en liten tvil om at alle som ba ble frelst, som har fått noen til å bruke litt andre uttrykk og snakke om at så og så mange søkte frelse?

Billy Graham er med rette et forbilde for evangelister. Det er interessant å se kampanjerapportene fra hans organisasjon. De oppgir to tall, antall mennesker på møtene og antall avgjørelser. Avgjørelser er de som har tatt imot innbydelsen til frelse, gjentatt frelsesbønnen mens taleren ledet dem, og har latt seg registrere av veilederne og gitt dem opplysningene som trengs for etterarbeidet. I vår sammenheng ville vi kanskje brukt frelste der Graham-folkene snakker om avgjørelser?

Én av fire

I et intervju med David Frost i BBC for noen år siden viste Graham at han hadde en nyansert oppfatning av resultatene. Hvis både forkynnelsen, veiledningen av dem som søker frem på innbydelsen, og oppfølgingen fra både veilederne og de lokale menighetene er fremragende, slik at de søkende får en rekke anledninger til å høre evangeliet og vende om, vil det etter Grahams mening være en sjanse for at en fjerdedel av avgjørelsene kan ende med en ”født på ny”-opplevelse.

Selvsagt har mennesker blitt frelst ved å be en frelsesbønn og bli ledet til en slags bekjennelse. Men bortsett fra røveren på korset er der ikke eksempler i evangeliene på at mennesker ble frelst ved å be en bønn. Og før det tjuende århundre var det vi kaller frelsesbønnen, ukjent. Veilederne på vekkelsesmøtene brukte tid med de søkende og ventet på at disse selv opplevde Åndens indre vitnesbyrd, kanskje først gjennom den kontakten vedkommende hadde med veileder eller en pastor flere dager etterpå.

En så grundig oppfølging som Graham-organisasjonen bruker, er sjelden. Så hvis Graham under ideelle forhold regner med at 1 avgjørelse av 4 blir til frelse, hva da med de syttifem prosent eller oftest flere som ikke kommer gjennom til nytt liv? Patrick McIntyre (The Graham Formula) regner med at det relativt høye antall i USA som sier at de er blitt gjenfødt, ofte fordi de har tatt en avgjørelse, egentlig ikke er det de tror de er, og at de er på vei mot fortapelsen. Uansett om McIntyre har rett eller ikke – jeg håper han tar feil – har vi trolig å gjøre med en gruppe med kristennavnet, men som mangler et bibelsk verdisett og bidrar til ”én mil vid og én tomme dyp”.

Firehjulskristne

Hvor den tilsvarende gruppen i Norge befinner seg, vet vi lite om. Det tales noen ganger med stor varme om de mange anonyme troende. De har troen gjemt på innsiden og viser seg bare i kirke og bedehus ved spesielle begivenheter som berører familien. Det er danskenes ”firehjulskristne”; de bruker bare kirken til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. De kan neppe forventes å fungere som Gudsrikerepresentanter i lokal- og nasjonalsamfunnet.

Kanskje innbydelsen til frelse og frelsesbønnen som ikke fører til nytt liv i Gud, kan komme til å tjene som en vaksine, til immunitet som i neste omgang blir et vern mot en ekte kristen omvendelse?

Hvis det jeg har skrevet, er riktig, bør vi kanskje se om der er bedre måter å evangelisere på – og enda viktigere i lys av utgangspunktet for disse artiklene: drøfte hva det er vi innbyr folk til.

Trykt som kronikk i DagenMagazinet 28. juni 2010

Har du lest 1. og 2. del av denne kronikkserien? Se «Én mil vid og én tomme dyp» og «Tallmessig og åndelig vekst»

Tags: , , ,

This entry was posted on mandag, juni 28th, 2010 at 09:45 and is filed under Foredrag/artikler, Kronikker i Dagen. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

3 comments so far

 1 

Dette er årets viktigste – kanskje tiårets – kronikk. Den reiser særdeles viktige spørsmål og problemstillinger vi bare MÅ gripe tak i. Dette handler jo om noe så viktig som sjelers frelse.

juni 28th, 2010 at 13:12
Tor Erling Fagermoen
 2 

Takk for innsiktsfull artikkel. Vi takker Gud for Billy Graham, samtidig må vi vel erkjenne at kampanjer har store svakheter. Behovet for å kunne måle resultater i det samme kampanjen er over f. eks. Jeg vil gjerne be frelsesbønn, både etter en invitasjon i en tale, som f. eks etter undervisning Alphakurs, og mer enn gjerne i samtaler en til en (måtte det skje oftere). Men jeg vegrer meg mot å telle, i alle fall der og da.

juni 28th, 2010 at 21:32
Atle Yndesdal
 3 

Gode bror og venn, Reidar. Du setter søkelyset på noe som jeg tror vi gjør klokt i å samtale om. Har selv undret meg mange ganger over at de resultatene som jeg har hørt om ikke blir til beviste kristne som er sanne Jesu etterfølgere og er å finne i menighetsfellesskap i etterkant av kampanjen. Du peker på ansvaret med å ta tid med den som søker frelse noe jeg er er enig med deg i, tror at det er en viktig nøkkel for fostring og bevisstgjøring. Som forkynner ønsker en resultater og står da i fare for å hoppe over det du kaller «tredje del» av misjonsbefalingen.

juli 14th, 2010 at 10:41

2 Trackbacks/Pings

  1. Basileia.no » Blog Archive » Jordens salt – verdens lys    apr 08 2012 / 9am:

    […] av en serie. Les de fem første: 1. Én mil vid og én tomme dyp 2. Tallmessig og åndelig vekst 3. Bønn til frelse eller immunitet 4. Fri oss fra åndelig fast food 5. Prosess til […]

  2. Basileia.no » Blog Archive » Fri oss fra åndelig fast food    apr 08 2012 / 9am:

    […] Dette er 4. artikkel i en serie – har du fått med deg de tre første? 1. Én mil vid og én tomme dyp 2. Tallmessig og åndelig vekst 3. Bønn til frelse eller immunitet […]

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment