I januar i år var mange blant oss med på et ledermøte med pastor Bob McKenzie fra Grace Vineyard i Calgary i Canada. Han talte om enhet som en nøkkel til å innta byene for Gud. Mye av det han sa, fant gjenklang hos mange – åpenbart fordi de hadde tenkt det samme selv og bare fikk hjelp av McKenzie til å sette nye ord på det.

Det burde være lett for de fleste å følge McKenzie når han for eksempel sier: «Jeg er overbevist om at når Jesus ser på Bergen, så ser han bare én menighet. Hvor mange menigheter ser dere? Jesus ser én menighet»? Vi vet jo at det er riktig. Men er det like lett å følge ham når han sier: «så nå er det på tide å rive ned murene og innse at vår bror aldri er vår fiende»?

Kanskje det er relativt lett å skrive under på dette så lenge det bare er teori? Men det blir vanskeligere når det skal realiseres. La meg sitere fra en forfatter som både har skrevet en hel bok om emnet vårt, og som i praksis har satt mye av det ut i livet i Cedar Rapids i Iowa:

Det vil kreve en samlet menighet fra hele byen for å vinne krigen om byen. Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre. Det kan hende at du tviler på dette, men det var Jesus selv som sa: «Ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående.» (Matt. 12:25).

I universell betydning er enhver kristen delaktig i Guds evige hus. Men hvis vi ser på det fra den praktiske siden, er Herrens hus bare funksjonelt når vi blir «føyd sammen» og menigheten blir «en Guds bolig i Anden» (Ef. 2:19-22). Derfor har vi i denne boka tatt oss den friheten å definere Herrens hus som den levende, forenede og bedende byens menighet. Herrens hus vil bestå av evangelikaIe og pinsevenner, tradisjonelle menigheter og karismatikere. Den vil være fri for rasemessige og klassemessige fordommer. Den vil rett og slett bestå av kristne som kjenner Jesus som Herre, tror på sannheten i Skriften og er overgitt til hverandre som brødre. Selv om de fortsatt vil beholde sin nasjonale tilhørighet, vil de bli salvet med en unik salvelse for å føre helbredelse til sine byer.

Vi burde vokte oss for å tro at vår menighet er det eneste «hus» Gud har i et område.

– Francis Frangipane: Herrens Hus, Hermon forlag, Hovet, 1992, s. 8

Francis Frangipanes bok er viktig, og jeg anbefaler den. I dag vil jeg bare dele med dere noen av mine egne tanker om noen første skritt på veien mot mer manifestert enhet i byen vår. Men der er et par trekk fra Frangipanes bilde jeg tror kan være et godt utgangspunkt:

1. Han ser for seg en enhet av kristne som

a) kjenner Jesus som Herre,

b) tror på sannheten i Skriften, og

c) er overgitt til hverandre som brødre.

2. Han mener tydeligvis at denne enheten kan finnes selv om mange av de gamle skillelinjene fortsatt er der. Han regner med at Herrens hus i praksis vil bestå av evangelikaIe og pinsevenner, tradisjonelle menigheter og karismatikere, og at de fortsatt vil beholde sin nasjonale tilhørighet – altså at baptistene i Bergen fremdeles vil tilhøre Baptistsamfunnet, menigheten i Centralkirken Metodistkirken, Bergen Frikirke Den Evangelisk Lutherske Frikirke osv.

Vi kan selvsagt drømme om en enhet som går videre – slik mange har gjort. Der er de som ser for seg en enhet som omfatter hele byen med et felles eldsteråd for alle – selv om vi også da i praksis vil måtte samles på flere steder. I Det nye testamente er det mulig å ane at det var slik det fungerte. Litt senere ser det ut som vi finner vi noe av det samme i 1. Klemens brev – et felles eldsteråd ledet av en biskop for byen og nærmeste omegn.

Men vi kan ikke uten videre melde oss ut av 2000 års kirkehistorie. Jeg tror at en slik enhet kan være en del av Herrens plan for sluttfasen av det vi kaller historien. Men jeg tror ikke vi kan løpe foran Herren og lage eller fremtvinge denne enheten. Den må skapes av ham selv.

Men det burde ikke hindre oss i å søke veien videre når det gjelder å manifestere den enhet vi har. Jeg skal bare prøve å formulere en del kjøreregler for veien videre, og deretter nevne en del konkrete ting vi allerede gjør sammen, eller eventuelt kan gjøre sammen.

Nøkkelgruppen

Nøkkelgruppen for all videre utvikling er menighetenes ledere. Jeg tror Bob McKenzie hadde helt rett da han sa at det vi som ledere tillater, blir tillatt, og det vi ikke tillater, blir hindret. Men det går videre enn det: de holdninger vi har, og de handlinger vi foretar oss, vil på en eller annen måte gjenspeiles i menighetene våre. Våre tanker, holdninger og handlinger blir normative.

Jeg må begynne med tankelivet vårt. Vil vi sann enhet, må vi som Bob MCKenzie var inne på, avstå fra enhver tanke om at noen av de andre kristne er våre konkurrenter. Vi er, enten vi liker det eller ikke, på samme lag med alle «som kjenner Jesus som Herre» og «tror på sannheten i Skriften», for å bruke Frangipanes uttrykk.

Så sant vi erkjenner at de andre et kristne, er vi forpliktet av det nye bud (Joh 13,34-35) i vårt forhold til dem, og de er inkludert i den formaningen som Paulus gir oss om å være årvåkne «med all utholdenhet i bønn for alle de hellige» (Ef 6,18).

Tungen og ørene

Vår holdning til de andre, blir prøvd ved hjelp av to testinstrumenter: tungen og ørene. Primært her er tungen eller leppene. «Den som holder sine lepper i tømme, er klok» (Ord 10,16). Hvordan taler du om andre kristne? Hva sier du om oss når vi ikke hører det? Er det ord som bygger, eller ord som river ned? Er det ord som den det gjelder, gjerne kunne høre, eller er det ord som du helst ikke vil ha gjengitt så vedkommende hører det?

Og hvordan omtaler du din nestes teologi? Jeg sier ikke at der ikke er forskjeller i teologi, kanskje meget viktige forskjeller som vi blir nødt til å omtale. Men hvordan gjør vi det? Idealet burde være å gjengi dine medkristnes standpunkter så korrekt at de selv kunne høre det og si: «Ja, det er riktig. Det er akkurat det vi tror.»

Fristelsen til å synde mot andre kristne er størst i to situasjoner som er stikk motsatte: nemlig når vi hører at det går dårlig for noen, og når vi hører at det går godt: de andre vokser mer enn oss, de samler mer folk, det skjer under og tegn eller de opplever at Gud griper inn til frelse. Ofte testes dette på en skjult måte. For våre holdninger avspeiles i mer enn bare ord. Vi har noe som heter kroppsspråk, og det er i følge psykologene mer avslørende enn ordene våre.

Testinstrument nummer 2 er ørene. Det har selvsagt nøye sammenheng med det forrige. For det er ofte det vi hører som avgjør hva vi sier. Hører du på alt som sies om andre kristne? Eller hender det noen ganger at du sier: «Nei, det der vil jeg ikke høre mer om.» Paulus går så langt som å si vi «ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en … baktaler … Et slikt menneske skal dere ikke engang ete sammen med» (1 Kor 5,11).

Vi lutheranere har en utmerket liten bok som heter Luthers lille katekisme. I forklaringen til det åttende bud:

Du skal ikke si falsk vitnesbyrd mot din neste», heter det: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke er falske og lyver på vår neste, forråder ham, baktaler ham eller fører ondt rykte over ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.

Spesielt gjelder det å være nøye når det gjelder en annen kristen leder. En leder formanes: «Du skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten at den blir støttet av to eller tre vitner» (1 Tim 5,19). Praktiserer vi det når vedkommende eldste det klages på – eller sladres på, tilhører en annen menighet?

Men om det nå skulle være alvorlige anklager mot en annen kristen du mottar, og de synes vel begrunnede – hva da? Jeg er kommet til at vi ikke skal ta imot dem da heller, hvis ikke vedkommende klagere er villig til å bli med oss til den det gjelder og konfrontere ham med saken. Vil de ikke det, er der bare en ting igjen: å formane anklagerne til å tie still og ikke fortsette forgiftningsarbeidet.

I vår tid har vi fått en spesiell forsterkning av de problemene vi snakker om nå. Moderne massemedia har sine egne uskrevne lover. Skandaler og konflikter er bedre stoff enn solid og vederheftig arbeid. Dertil kommer presset om å uttale seg øyeblikkelig. Journalister er profesjonelle utspørrere som lett kan friste en til å felle umodne dommer. Og jeg må bare si at min erfaring etter hvert er at avisene sjeldent gir et korrekt bilde av en situasjon. Selv det som gis ut for direkte sitat er ikke alltid det. Og når det er det, kan det være tatt ut av sin sammenheng.

Mine råd er ganske enkle: Tro ikke på det som står i avisene om andre kristne eller hva de måtte ha sagt eller gjort. Før du tror det, og i alle tilfeller før du rykker ut mot det: Spør den det gjelder (vi har et redskap i vår tid som heter telefon): «Er du korrekt sitert? Var det slik du mente det? Hva var det egentlig som skjedde?» Og hvis du må uttale deg uten å kunne gjøre det, så si i alle fall: «Hvis NN skulle ha ment det slik, så ……….” For dessverre er det slik at en journalist kan lage et helt oppslag på at du nekter å uttale deg også.

Meningsforskjeller

Jeg har sagt at der er viktige teologiske og praktiske meningsforskjeller mellom oss. Det skulle være nok å nevne dåpsteologi og kanskje dåpspraksis. Men det er langt fra det eneste område. Skal vi for enhetens skyld fortie det? Nei, det kan vi ikke gjøre med god samvittighet. For vi er forpliktet på det vi ser i Guds ord og tror er sant, og vi må forkynne det. Men jeg tror at hvis vi skal kombinere denne forpliktelsen med forpliktelsen om å elske hverandre, kreves det en djerv varsomhet.

For det første er det en selvsagt ting at vi aldri, aldri latterliggjør eller karikerer andre kristnes overbevisninger. Men jeg tror vi burde strekke oss lenger. Idealet må være å kunne forkynne sitt eget syn på en så positiv bibelsk måte at det ikke er nødvendig å si noe som helst om et annet syn. Det er dette jeg kaller djervhet. Tror vi på det syn vi har, burde vi også ha mot til å la det stå der og stole på at sannheten er sterk nok til å leve uten polemikk mot andre, og vi burde stole på at våre tilhører kan foreta de nødvendige grenseoppganger.

Må vi gjengi andres syn, burde vi igjen kunne gjøre det slik at de kjenner seg igjen i det. Det er altfor vanlig, også blant kristne, at vi lager oss vårt eget fortegnede bilde av det andre står for, og polemiserer mot det. Må vi selv foreta grenseoppganger, bør vi gjøre det saklig og med solid bibelsk begrunnelse. «Saklig» betyr her at vi gjengir meningsmotstanderens synspunkt korrekt og med respekt. «Solid bibelsk begrunnelse» betyr at vi viser klart hvor og hvorfor det bryter med Skriften slik vi etter beste skjønn forstår den. Det burde være et alarmerende svakhetstegn hvis vi ikke kan fremme vårt eget syn uten å fortegne eller karikere andres. Å være «sannheten tro i kjærlighet» (Ef 4,15) er lett når vi taler om det alle er enige om. Det er når vi er uenige, vi prøves.

Det positive motstykket til det jeg har sagt til nå, må blant annet være det katekismen sier om å «tale vel om ham og ta alt i beste mening».  Hvis vi erkjenner at Herren har én menighet i Bergen og at vi hører sammen, skal «lemmene ha samme omsorg for hverandre. Om ett lem lider, da lider alle lemmene med. Og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene seg med» (1 Kor 12,25-26). Er vi i stand til å sørge når det går dårlig i en annen del av menigheten enn den vi tilhører? Er vi i stand til å glede oss når det går godt for de andre?

Selvsagt er der mye mer å si om den positive siden. Tenk om vi kunne komme der hen at det kunne sies om oss, i dette tilfelle som menigheter: «Og ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles» (Apg 4,32). Poenget var ikke at de ikke eide, men de betraktet ikke det de eide som sitt eget, men forvaltet det til felles beste.

Jeg har brukt så mye plass på dette som noen av dere kanskje synes er overflødig å si, fordi jeg tror at alt annet vi måtte finne på av felles tiltak, blir slag i luften hvis ikke dette fungerer. «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre,» sa Jesus (Joh 13,35), og han ba «at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg» (Joh 17,21). Den kristne enhet er ikke først og fremst organisatorisk. Vi kan organisere fellestiltak for å nå byen med evangeliet. Men det blir haltende hvis vi samtidig synder mot enheten i det daglige liv og virke.

For å konkludere denne delen: Jeg tror ikke enheten først og fremst fremmes ved hjelp av storslåtte planer om felles fremstøt. Det begynner i det daglige med våre tanker, med hva vi sier, og hva vi er villige til å høre på. Det fortsetter med hvordan vi opptrer offentlig på prekestol og i massemedia. Og nøkkelpersonene er menighetslederne og forkynnerne.

Det har slått meg når jeg leser vekkelseshistorie, at ofte er noe av det første som skjer når Gud griper inn med kraft, at kristne ledere må gjennom et smertefullt oppgjør på grunn av sine holdninger til andre ledere. Jeg sier ikke at det vil skje med noen av oss her. Men om vi skulle trenge til en omvendelse, var kanskje bedre å ta den nå enn å vente til Gud må gjøre det på en smertefull og dramatisk måte? Jeg har selv måtte ta en del slike oppgjør med Gud de siste årene, og jeg tror ikke han er ferdig med meg.

Det praktiske plan

Så til det praktiske plan. Vi har alt i gang en rekke tiltak i Bergen. Jeg vet ikke om jeg får med meg alle, og jeg håper ingen blir fornærmet om jeg glemmer det som de er opptatt av.

For å begynne med noe av det som skjer på det kirkelige plan. Det finnes noe som heter Kirkelig Samarbeidsråd for Bergen. Mer eller indre knyttet til det finner vi den økumeniske bønneuken hvert år. Det eldste samarbeidstiltaket er kanskje det felles arbeid som skjer i Bibelselskapets regi.

I en litt annen sammenheng har vi Predikantringen og de årlige fellesmøtene. La meg også nevne «Ja til livet»-arrangementene. I det siste har vi også fått en del andre tiltak – kafeprosjektet og herberge for kvinnelige uteliggere. På luthersk hold har vi Kirkens SOS. En spesiell form for samarbeid er den bønnelisten for Bergen som Osvald Instebø laget og som ble sendt til alle menigheter i byen.

I tillegg kommer en del andre mindre omfattende tiltak. Bergen Indremisjon og Salem (NLM) har flere ganger hatt felles evangeliseringskampanjer. Grupper i Den norske kirke og delvis Frikirken holder OASE-møter. En del frimenigheter har hatt felles ungdomsmøter. Ledere fra Den norske kirke, Metodistkirken, Baptistkirken og Frikirken har en noe som helt uoffisielt kalles Vineyardkomiteen og som arrangerer inspirasjonskonferanser, oftest med talere fra andre land.

La meg også nevne det fullstendig spontane og ikkeorganiserte samarbeid som skjer på byen når evangeliseringsgrupper fra forskjellige menigheter støter på hverandre. Da ser det ut til å være en selvfølge at de støtter hverandre. Og sist, men ikke minst: Fra og med 1992 har vi hatt Marsj for Jesus i Bergen. Den forutsetter jeg kommer til å bli en årlig foreteelse nær samordnet med det internasjonale initiativ.

Hva er det som er typisk for alle disse tiltakene? Ingen av dem omfatter alle menigheter eller kirker – og selvsagt slett ikke alle kristne. Skulle vi prøve å lage et bilde av det, kunne vi tenke oss en rekke sirkler som mer eller mindre overlapper hverandre på kryss og tvers. Den sirkelen som antakeligvis omfatter flest, er Marsj for Jesus. Den sirkelen som pa en annen måte er videst, er Kirkelig Samarbeidsråd som inkluderer både adventister og katolikker. Skulle jeg tippe, ville jeg tro at metodistene er den gruppen vi vil finne igjen i flest sirkler. Noen få menigheter og forsamlinger vil vi antakeligvis ikke finne i noen av sirklene.

Etter min mening er der ikke noe galt i dette. Jeg tror det er naturlig at det blir slik, i alle fall på det stadium vi befinner oss nå. For det er bare på den måten vi kan ivareta det jeg vil kalle «tros-prinsippet». Det innebærer at en aldri skal gjøre annet enn det en har fått tro for. Og ingen må settes under press til å handle mot sin tro eller på andres tro.

I praksis vil det si at alle som har tro for et eller annet tiltak, må være fri til å ta initiativ – og gjerne invitere så mange som mulig ellers til å være med. De som har tro for å være med, blir med. De som ikke har tro for det, må kunne si nei takk (og «Gud velsigne dere»), og bli fullt ut respektert og ikke mistenkeliggjort fordi de ikke vil være med. Det vil kreve noe av den som har en visjon de tror er Gudgitt. For de må ha respekt for at andre kan være like gode kristne uten at Gud har gitt dem samme visjon. Det vil kreve trygghet og modenhet mellom oss så vi kan våge å si nei til gode brødre og en annen gang akseptere et nei fra gode brødre.

Der er praktisk aspekt ved dette også. For store og omfattende komiteer blir ofte tungrodde og unødig tidkrevende. Men i prinsippet burde alle våre tiltak være åpne for alle som selv kan identifisere seg med dem. Men det er ikke sikkert alle skulle gjøre jobben hver gang.

For meg ville det være fristende å si at en del av disse tiltakene burde alle menigheter og forsamlinger støtte opp om. Det gjelder f.eks. «Ja til livet»-dagen 24. april og Marsj for Jesus 12. juni. (Det er flott at vi samler flere tusen til å marsjere for Jesus, men trist at vi ikke samler mer enn noen hundre som vil marsjere for det ufødte liv). Men straks jeg sier at alle burde delta, bryter jeg med tros-prinsippet.

Egentlig har vi altså en vrimmel av fellestiltak allerede. Det paradoksale er at noen av dem kan bli en hindring for å gå videre mot mer manifestert enhet, ganske enkelt fordi alle krever tid og krefter og mange ganger penger. Kanskje de som er involvert i tiltakene, burde sette seg ned og vurdere dem: Hva er målet for det vi gjør? Fører det vi gjør til målet? Er dette den beste måten a nå målet på – eller kan der være andre som vil fungere bedre? «Det er ingen skam å snu,» heter det i fjellvettreglene. I kristen sammenheng burde det være en æresak å legge ned tiltak som ikke fungerer – eller ikke fungerer på beste måte.

Jeg sier dette fordi jeg skal lansere noen få nye tiltak. Og jeg vet at de også vil koste tid og krefter. Vi har fått et begrenset mål av krefter, og ingen av oss har mer enn 24 timer i døgnet og 7 dager i uken.

Bønn for byen

Med stor nølen lanserer jeg første tanke. Jeg nøler fordi det vil kreve noe av meg selv, og jeg forstår ikke hvordan jeg skal presse det inn i min uke- eller månedsplan.

1. En av Bob McKenzies nøkler til å innta byen, var ledere forenet i bønn for byen. Kaller Gud oss til å møtes en gang i måneden – eller kanskje en gang i uken – for å be sammen for Bergen?

I den siste tiden har jeg blitt mer og mer overbevist om at den kristne menighet bestemmer hva slags by dette skal bli. Se mer om det i Frangipanes bok. La meg skissere et enkelt bønneprogram for Bergen:

  • Jeremia 29,7: «Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til og be for den til Herren. For når det går den vel, så går det dere vel.» «Vi har vårt hjemland i himmelen» (Fil 3,20), men vi er her. Tør vi tro at Gud har plassert oss i Bergen for at vi skal søke byens vel og be for den til Herren? Finnes der noe som bedre tjener Bergens velferd en gjennomgripende vekkelse?
  • 1 Timoteus 2,1-2: «Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner … for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet.» Betyr ikke dette at vi har et spesielt ansvar for alle i høy stilling i byen vår (ordfører, formannskap, bystyre, administrasjon, rettsvesen, politi) og for den gjerning de er satt til å utføre til byens beste (Se Rom 13,1ff)?
  • Efeserne 6,18-19: «Be til enhver tid i Ånden med bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all bønn for alle de hellige» – må ikke det begynne med alle de troende i alle menigheter i byen vår? – «og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet» – er ikke det en oppfordring til spesiell bønn for forkynnere og ledere?

Selvfølgelig kan dette programmet utvides med en rekke andre emner, og det bør gi rom for konkrete behov som melder seg etterhvert.

DAWN-undersøkelse

2. Det neste tiltaket jeg mener bør drøftes, vil kreve store ressurser, men antakeligvis gi stort utbytte. Jeg tror vi ville ha nytte av et lokalt DAWN-prosjekt. «Dawn» betyr morgenrøde eller morgendemring, men er en engelsk forkortelse for Discipling A Whole Nation – å gjøre en hel nasjon til disipler.

I praksis er det et samarbeidsprogram for å foreta en skikkelig undersøkelse av hvor vi står som menighet, hvor mange når vi, hvor er der størst behov for ny innsats, hvilke ressurser har vi, hvor kan den enkelte menighet gjøre sin innsats, evt. hva kan og bør vi samarbeide om. Målet er levende kristne celler, fellesskap eller menigheter innen nær rekkevidde for alle.

Egentlig er DAWN beregnet, som navnet sier, på en hel nasjon. Danmark har alt sitt DAWN-prosjekt og har en samlet målsetting på 2000 nye fellesskap eller menigheter innen år 2000. Deltakerne kommer fra nesten alle kirkesamfunn. Og hvert av dem «eier» sin del av målsettingen. I England ble dette først prøvd ut på et mer begrenset område, en by som heter st Helens. Målet er altså evangelisering og menighetsplanting, men et biprodukt har vært en helt ny atmosfære av enhet og kjærlighet mellom de kristne i byen.

Hvis dette er en ide som er verd å undersøke nærmere, ville det beste være å få Bob Hopkins til Bergen en tur for å orientere om det. Han ledet prosjektet i st Helens.

Til slutt: Det kunne være fristende å nevne flere muligheter. Men jeg lar det være med dette nå. Noen av dere ser sikkert andre prosjekter som ligger dere nærmere. De får dere eventuelt lansere i samtalen.

Tags: , , , ,

This entry was posted on mandag, mai 24th, 2010 at 20:00 and is filed under Foredrag/artikler. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

2 comments so far

Vidar Hovden
 1 

Når ble dette foredraget holdt? Det er et kjempebra foredrag!

juni 11th, 2010 at 09:45
Reidar
 2 

Predikantringen i Bergen 14. mars 1993. Det var kort tid etter Levende Ord Bibelsenter ble etablert i byen – men før Kristkirken, før Norkirken, før Pionerkirken og DELK-menigheten ble til. Det var før Pastoralnettet og inspirasjonen fra Ed Silvoso. Den etterlyste DAWN-rapporten kom i 1995.
Er det mulig at et sytten år gammel innlegg fremdeles kan bety noe for de troende i byen?

juni 11th, 2010 at 10:26

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment