Basileia.no » Blog Archive » No livnar det i lundar
15
apr

No livnar det i lundar

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

No livnar det i lundar,
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder
når våren kjem her nord
og atter som eit under
nytt liv av daude gror.

Vet dere hvem som har skrevet denne sangen? Navnet er Elias Blix, samme forfatter som står bak teksten til fedrelandsalmen, ”Gud signe vårt dyre fedreland”. Blix ble født i Gildeskål i Nordland i 1836 og døde i Oslo i 1902. Han var ingen hvem som helst, han ble professor i teologi, kirkestatsråd, nynorskforkjemper og salmedikter.

Jeg tenkte jeg skulle samarbeide med Elias Blix og Anna Melkeråen og dere alle i dagens preken. Jeg skal tale, og så skal vi synge resten av prekenen sammen med kirkestatsråd Blix og Anna. Så får vi kanskje tro at Blix er i den store ”sky av vitner omkring oss” som Hebreerbrevet forteller om, og at han følger spent med på gudstjenesten vår.

Hva slags sang var det Blix skrev? En glad vårsang? Ja, uten tvil. Der er noe av nordlendingens intense naturopplevelse når mørketiden definitivt er over og sommeren nærmer seg.

Men der er noe mer her. Første gang sangen ble gitt ut, kalte dikteren den for ”Gudleg Vaarsong”. Han har et budskap som sprenger den kriblende vårgleden. Skaperverket har sine årstider – etter vinter kommer vår, etter vår kommer sommer, etter sommer kommer høst, etter høst kommer vinter. Gud har sagt: ”Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt” (1 Mos 8,22).

Men på samme tid er der noe som er permanent. Slik sang de i den gamle pakt: ”Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike – ja, fra evighet til evighet er du, Gud” (Sal 90,2). Og slik vitnes det i den nye pakt: Hos Gud ”er ingen forandring eller skiftende skygge” (Jak 1,17). ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr 13,8). Og Jesus har selv sagt at ”jeg [vil] bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den” (Matt 16,18). Apostelen Peter vitner: ”Herrens ord blir til evig tid” (1 Pet 1,25). Derfor kan vi synge med Blix:

Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad.

Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Slik skulle det alltid være – med sumar utan kulde og utan solarglad – men slik er det ikke alltid. Kulden kom. Da profeten Samuel var gutt, heter det: ”Herrens ord var dyrt i de dager, av syner var det få” (1 Sam 3,1). Det var som om Gud gjemte seg. Paktens ark, tegnet på Herrens nærvær, havnet hos Gudsfolkets fiender.

Der er ingen tvil om at den viktigste årsaken var folkets svik og likegyldighet for det som hører Gud til. I nytestamentlig tid advares vi mot å gjøre Guds Hellige Ånd sorg (Ef 4,30). Det tales om menigheter som har forlatt sin første kjærlighet (Åp 2,4), som gir vranglæren rom (Åp 2,14), som har navn av å leve, men er døde (Åp 3,1), som er lunkne (Åp 3,16).

Blix synger:

Men stundom kom det kulde
på Herrens kyrkjemark.
Det var som Gud seg dulde,
og borte var Guds ark.

Det var dei mørke dagar
Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.

Slike mørke tider har ikke bare vært noe det gamle Gudsfolket eller menighetene i nytestamentlig tid har opplevd. Europa ble kristnet. Norge ble kristnet. Blix har også lært oss å synge: ”Du sende ditt ord til Noregs fjell, Og ljos over landet strøymde.”

Men Europa har ikke bare opplevd lys. ”Stundom kom det kulde på Herrens kyrkjemark.” Vi har ikke tid til å drøfte årsakene i de forskjellige epokene i Europas eller vår egen historie. Men det er påfallende hvordan teologisk forfall i fremgangens tegn følges av moralsk og samfunnsmessig forfall. Vår gjest før pinse, Jeff Fountain, viste med all tydelighet hvordan Bibelen hadde vært den viktigste faktor i dannelsen av hele den europeiske kultur. Men der Bibelens autoritet bestrides, der avhumaniseres samfunnet, ofte i humanismens tegn.

Er det ikke en slik situasjon vi befinner oss i? Om en måned skal vi markere trettiårsdagen for den loven som tok rettsvernet fra de svakeste svake, fostrene i mors liv. Om noen uker håper regjeringen å få vedtatt en lov som bryter med Guds skaperordninger – ”til mann og kvinne skapte han dem”. Og mellom de to lovene ligger en serie av akselererende angrep på vår kristne arv – den betraktes som et onde og en tvangstrøye! Oppløsningen får støtte langt inn i det som kalles kirke og menighet. De som enda hevder at Bibelen har rett, marginaliseres som ekstreme og fundamentalistiske.

Og ja, jeg vet om Islam. Og jeg vet om flommen av nyåndelighet inspirert av eldgammel orientalsk åndelighet.

Jeff Fountain har studert historie. Han minnet oss også om at om enn sekulariseringen i Europa er kommet langt, var det verre på John Wesleys tid (1703-1791).

Dermed fikk han minnet oss om noe annet. Den Gud vi kjenner fra Bibelen og fra historien, har en tendens til å gripe inn når alt er på det mørkeste og kaldeste. John Wesley fikk være et hovedredskap til en gjennomgripende vekkelse som feide massene inn i Guds rike og etter en tid snudde opp-ned på det engelske samfunnet. Ikke bare det, den spredde seg videre i Nord-Amerika og andre steder. Den ble springbrettet for misjon til mange folkeslag og til velsignelse og nytt liv i menigheter og kirker og samfunn.

Ja, det begynte ofte med at Gud reiste opp en liten flokk midt i tidens mørke og kalte den til trofast bønn. Kanskje ba de slik de første kristne gjorde i den første krisen de hadde? ”Og nå, Herre! Hold øye med deres (myndighetenes, motstandernes) trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn” (Apg 4,29-30).

Svaret på denne bønnen – den gang og mange ganger opp gjennom historien? Det kan vi synge med Blix:

Så sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord.
Då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.

Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier,
då livnar det i lund.

Da ljosner det i landet
fra fjell og ned til fjord.
Då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.

Då skin det over strender
som sol ein sumarkveld.
Då gløder kring i grender
ein heilag altareld.

Gud har svart. Gud har grepet inn. Gud har intervenert. Gud har steget ned. ”Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød … Jeg har hørt deres klagerop … og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for å utfri dem …” (2 Mos 3,7-8).

Tror vi Gud vil gjøre det igjen – også i vårt avkristnede hjørne av kloden? Eller holder han oss for narr når han vekker så mange til bønn for land og folk, bønn om en gjennomgripende besøkelsestid?

Resten av verden opplever en besøkelsestid uten sidestykke i historien. Fountain minnet oss gang på gang at der er flere kristne i verden i dag enn der har vært kristne til sammen de siste 2000 årene. ”Høsten er stor,” sa Jesus (Matt 9,38). Og selv om det høstes inn i Europa, er ikke den europeiske høsten pr. i dag stor – men den skal bli det!

Den skal bli det, for den er en del av forberedelsen til det store klimaks for Guds vei med verden. Bibelen taler om den fullstendige fornyelse – en ny himmel og en ny jord. Den taler om en lovprisningsgudstjeneste som ikke kan holdes uten bergensere og alle slags striler og europeere fra hver minste lille folkegruppe og språkminoritet.

Johannes fikk et glimt på forhånd: ”Deretter så jeg – og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet” (Åp 7,9-10).

Når Blix ser vårlivet som sprenger seg frem i naturen, ser han et tegn på det som skal komme i den Guds store finale for frelseshistorien. Så nå kan vi juble med ham:

Du vår med ljose dagar,
med lengting, liv og song,
du spår at Gud oss lagar
ein betre vår ein gong.

Då me med vigsla tunge,
med kjærleik heil og klår,
alt utan brest og sprunge
skal lova Herren vår!

Det skjer noe underlig med moderne kristne når de skal synge Elias Blix gudelige vårsang. Tolv korte vers er for mye. (Da er det lettere å synge samme moderne vers femten ganger). Så derfor synger vi to vers og kommer aldri lenger enn til lauvsprett om våren. Eller vi synger de to første versene og hopper elegant over til de to siste.

Kanskje er det noe slikt som lett skjer med troende mennesker? Denne verden er så ille at det er bedre vi trekker oss tilbake for oss selv og venter på Jesu gjenkomst. Nei, nei, nei. Det er her vi er plassert for å representere Guds rike. Jeff Fountain talte om å være tredimensjonale disipler – med røttene i fortiden, perspektivet på fremtiden og aktive i nåtiden.

18.05.08 i Kristkirken i Bergen

Tags: , ,

This entry was posted on torsdag, april 15th, 2010 at 12:38 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment