2
des

Et levende håp – en uforgjengelig arv

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Min påstand: Det kristne håp er ikke som andre håp!
(Inspirert av Norsk Tipping: ”Lotto-millionærer er ikke som andre millionærer.”

Andre håp (denne verdens visdom):

  • Det er håp i hengende snøre
  • Den som lever på håp, vil dø sultende
  • Den får mager mat som skal leve av håp
  • Frykt det verste, håp det beste, og ta det som kommer
  • Man skal håpe på det beste, det verste kommer av seg selv

Optimistisk? Fylt av glede og jubel? Fremtidstro og forventning?

Det kristne håp:

  • Det salige håp (Tit 2,13)
  • Et bedre håp (Hebr 7,19)
  • Et levende håp (1 Pet 1,3)

I tillegg til både disse uttrykkene printet jeg ut 2 tettskrevne A-4-sider med NT-vers som handler om det kristne håp!

Men før vi leser dagens tekst, så la oss be en Efeserbrevs-bønn sammen:

Vi ber om at du, vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la oss få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så vi lærer deg, Gud, å kjenne. Må du gi oss lys til hjertets øyne, så vi får innsikt i det håp du har kalt oss til, hvor rik og herlig din arv er for oss hellige (Ef 1,17-18).

Og vi hører videre Guds ord fra Peters første brev, 1,3-5:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere, dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen. Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende.

Peters første brev er et underlig brev. Det er tydelig skrevet til kristne som opplever vanskelige tider på grunn av sin kristne bekjennelse. Men på samme tid er det preget av en jublende glede. Like etter teksten vi leste og begrunnet av den, fortsetter Peter: ”Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid, om så må være, har det tungt i mange slags prøvelser.” ”Juble av glede” midt ”i mange slags prøvelser”! Den kombinasjonen opplevde jeg sterkt for noen år siden i møte med en rekke av lederne for undergrunnsmenighetene i Kina.

Jubelen er bestemt av et ”derfor”: ”Derfor kan dere juble av glede.” Hvorfor? Svaret begynner med årsaken til årsaken for jubelen: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.” Han har handlet i troskap mot seg selv, sitt vesen, den han er. For han ”er rik på miskunn” (Luk 1,78). Noen oversetter ordet med barmhjertighet, andre med medlidenhet, medfølelse.

Jubelens årsak er at han ”i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp”. Det handler om et fullstendig nytt liv. Det minner oss om apostelen Paulus sterke utsagn: ”Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!” (2 Kor 5,17).

Til et levende håp

Men her hos Peter er det nye livet, kall det kristenlivet eller Kristuslivet, innholdsbestemt: Vi er gjenfødt ”til et levende håp”! Der er to slike ”til” i teksten vår. Det andre utdyper en viktig del av det første. Men la oss ta dem i rett rekkefølge:

Et håp må ha noe med fremtid og kanskje noe med nåtid å gjøre. Et levende håp må være noe langt mer enn håp i hengende snøre. Det må være noe mer enn vage tanker om at ”det vil vel kanskje, hvis vi er heldige, hvis lykken smiler til oss, gå bra”.

Jeg sa at det kristne håp er annerledes enn andre håp. Er der noe som er typisk for andre håp, er det usikkerhet – vi vet egentlig ikke hvordan det går eller hvor vi går.

På samme tid er der et rop i verden etter håp. For et par dager siden hørte jeg biskop Desmond Tutu si at president Barak Obama fortjener Nobels fredspris fordi han har gitt verden håp. Men er det noe mer enn håp i hengende snøre?

Så, hva er det som skiller det levende håp ut fra andre håp? Det første har jeg alt sagt: Det er Gud som har gjenfødt oss til det drevet av sin egen rike miskunn! Men nøkkelen ligger i en historisk begivenhet med evig betyding. Gud ”har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde”. Vi har et levende håp fordi vi har en levende Gud. Og enn mer: Vi har et levende håp fordi vi har en frelser som døde, men som er oppstanden fra de døde. Peter forkynte det allerede i den første kristne preken på pinsedagen i Jerusalem: ”Med Guds vitende og vilje ble han utlevert til dere, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast” (Apg 2,23-24).

Vi forkynner med glede ”ordet om korset”, om soning og seier for vår skyld. Men som Paulus måtte minne sine lesere i Korint om: ”Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom” (1 Kor 15,14). Eller positivt, frelsesløftet er knyttet til Jesu oppstandelse: ”Hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst” (Rom 10,9). Det ser ikke ut som Peter trengte å minne sine lesere om den sak.

Men både Paulus og Peter knytter sine lesere personlig til Jesu oppstandelse fordi de er døpt. ”For i dåpen ble dere begravet med ham,” sier Paulus, men ikke bare det: ”I den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde” (Kol 2,12). ”Dåpen er ikke å vaske kroppen ren,” sier Peter, ”men en god samvittighets pakt med Gud i kraft av Jesu Kristi oppstandelse” (1 Pet 3,21).

Vi har et levende håp, sa jeg, fordi vi har en levende Gud. Vi har et levende håp fordi vi har en levende frelser, en som er oppstanden fra de døde. Og føy til: Vi har et levende håp fordi vi er forent med ham; vi har her og nå del i Jesu Kristi oppstandelse.

Til en arv

Men håp må ha et eller annet med fremtid å gjøre. Ja, og nå beveger vi oss over på ”til” nummer to. Det er ikke noe helt annet enn nummer 1, men en utdypning av det første. La oss få med sammenhengen:

Gud har født oss på ny 1) ”til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,” 2) ”til en arv”. For Jesu Kristi oppstandelse fra de døde har vidtrekkende konsekvenser. Her kalles det ”en arv”. Peter skriver først om tre egenskaper ved den arven. Det er ”en arv som aldri forgår”; bakgrunnen er at alt det skapte, inkludert deg og meg, er underlagt forgjengelighet fordi alt er smittet av menneskeslektens synd. For det annet er arven noe som ”aldri skitnes til”; den skal for alltid være uberørt av synd og urett. For det tredje er arven noe som ”aldri visner”; den er udødelig.

Hva er det som har slike egenskaper i dag? Vårt levende håp er knyttet til Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! De tre arveegenskapene passer på ham. Han er beviset på at det finnes en oppstandelse fra de døde. Men han er noe mer. Guds ord gjør ham til noe mer. ”Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.” Han kalles førstegrøden, tegnet på at det kommer noe etter – en stor innhøstning. ”Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til” (1 Kor 15,21+23). Kristi oppstandelse er beviset, men den er noe mer; den er tegnet, garantien for vår oppstandelse på den siste dag.

Dette er langt fra alt, men det er kjernen i det levende håp. Det handler om oppstandelse. Jesu oppstandelse er beviset, tegnet og garantien. Og kanskje vi våger å si: mønsteret. Jesus var den samme etter oppstandelsen som før. Men han var helt annerledes. Emmaus-vandrerne kjente ham ikke igjen før han brøt brødet. ”Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (Luk 24,31-32). Selv Maria Magdalena skjønte ikke hvem det var da Jesus åpenbarte seg for henne, ikke før han sa: ”Maria”, men selv da fikk hun beskjed: ”Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far” (Joh 20,16-17). Den samme – han viser dem sine hender og sin side (Joh 20,20), men samtidig kommer han til dem gjennom stengte dører.

Det er et mysterium. Men det er likevel noe av mønsteret, det Paulus senere i sitt store oppstandelseskapittel skildrer om den del av arven vi studerer nå. Det handler om sammenheng og fullstendig forvandling. ”Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp” (1 Kor 15,42-44). Er det ikke som er ekko av Peters ord, ”en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner”?

Dette er det håpet de første kristne hadde grepet fast tak i, og det håp de var villige til å dø for. Peter formaner: ”Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier” (1 Pet 3,15). Det var det løftet Gud hadde gitt Israels fedre. Det er det håp jøden Paulus fikk i oppdrag å dele med hedningfolkene. Dette er det håp vi bekjenner sammen nesten hver søndag når vi sier at vi tror på ”legemets oppstandelse og det evige liv”.

Men arven omfatter mer. I den gamle pakt ble arven mer og mer oppfattet som det lovede land, Kanaan. I den nye pakt blir den mer og mer det fullstendig forvandlede skaperverket. Det levende håp omfatter hele universet. ”For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten” (Rom 8,19-21).

Igjen hører vi ekkoet av Peters ord, ”en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner”. I et neste brev skildrer han universets begravelse og oppstandelse i fullstendig fornyet utgave – parallelt med det som skal skje med Guds barn: ”Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor” (2 Pet 3,12-13).

Dette får vi snakke mer om en annen gang. Men nettopp sammenhengen mellom det som forgår og det som oppstår, er et sterkt motiv for at håpets barn skal involvere seg i både samfunn og natur. Vi hører sammen i Guds store plan. Men det har og skal vi nok også snakke sammen om mange ganger.

Gjemt i himmelen

Men vi er ikke ferdige med tekstens beskrivelse av arven. For det levende håp handler om fremtid. Arven ”er gjemt i himmelen for dere, dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når fram til frelsen”. Dere er ikke fremme. ”Er vi ikke frelst?” Jo, men her er det tydelig tale om frelse som det samme som oppstandelsen og en ny himmel og en ny jord. Når får vi del i den?

Den er altså ”gjemt i himmelen”! Ikke bare det: ”Den ligger alt ferdig” – enten ”den” her betyr arven eller frelsen. Himmelen er Guds domene. ”Himmelen er Herrens himmel, men jorden gav han til menneskene” (Sal 115,16). Vi er her. Den er der!

Og vi spør igjen: Når får vi arven og den endelige frelse? Peter svarer: ”Den ligger alt ferdig til å bli åpenbart ved tidens ende.” Tidens ende – det må være når Jesus kommer igjen; det må være den store oppstandelsesdagen, det må være når han som sitter på tronen sier: ”Se, jeg gjør alle ting nye” (Åp 21,5). Det er tidspunktet. Dette var Peters lesere opptatt av. Det levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde er det salige håp – ikke om å komme til himmelen, men at himmelen kommer til jorden.

Jeg kan ikke unngå å sitere igjen det Johannes så:

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» (Åp 21,1-4).

Men hva om jeg dør i troen på Jesus før den store dagen kommer? For å si det barnslig så tror jeg at da blir jeg oppbevart i himmelen før vi skal tilbake til den nyskapte jorden. De uttrykkene Bibelen gir oss for dette, er positive. ”Om vi lever,” sa Paulus, ”så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til” (Rom 14,8). Til den angrende røveren på korset sa Jesus: ” Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis” (Luk 23,43). Paulus fører noen ganger en slags debatt med seg selv: ”Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve” (Fil 1,21-24).

Et annet sted (2 Kor 5) har han et underlig avsnitt som kan tyde på at han helst ville ha hoppet like fra å leve her og til den store oppstandelsens morgen. Men det får ligge nå.

Det kristne håp er ikke som andre håp! Har vi ikke grunn til å si enda en gang:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.

Gudstjeneste i Kristkirken i Bergen 29. november 2009

Tags: , , ,

This entry was posted on onsdag, desember 2nd, 2009 at 16:34 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment