4
nov

På jorden slik som i himmelen – 7

   Posted by: reidar   in Ukategorisert

”… for å utruste de hellige til tjeneste ” Efeserbrevet 4,12

Overalt der jeg reiser, ser jeg ”nobodies” (spesielt ungdom) reise seg og gjøre Guds gjerning med samme kraft og resultater som Jesus – Che Ahn

Skal vi se Jesu vilje for folkeslagene realisert, er vi fullstendig avhengige av Guds suverene inngrep, at han ”stiger ned” slik han sa det til Moses og viste det ved å føre Israelsfolket ut av faraos jerngrep. Men når Gud intervenerer, bruker han mennesker, som bokstavelig talt kalles inn i det ufattelige som skal skje.

På Horeb-fjellet var det en skjelvende åttiåring, Moses, som fikk beskjed om at Herren hadde steget ned for å befri sitt folk, og som motstrebende ble kalt inn i befrielsesverket lenge før noen ante at nå var det i ferd med å skje, og lenge før noen kunne forestille seg dimensjonene. ”Nå er jeg steget ned!”

Gang på gang ser vi i Bibelen hvordan Gud kaller mennesker inn i sitt verk i verden. Han varsler og kaller og bruker det som lite er i egne øyne. Da den avgjørende intervensjonen skulle skje, det som varslet den endegyldige seier over Satan, synd og død, var det den ugifte tenåringen Maria som fikk både budskap og oppdrag, som ble kalt inn i det ufattelige. Engelen Gabriel ble sendt fra Gud til ”Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: ’Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!’” (Luk 1,26-28).

Dette er historien om Abraham, Moses, Josva, Jefta, David, Jesaja, Jeremia, Maria – og et stykke på vei apostlene. Det er historien om Jan Hus, Martin Luther, John Wesley, Hans Nielsen Hauge, Evan Roberts, William Joseph Seymour. Det er historien som talløse kvinner og menn som Gud har tatt tak i fordi det er hans vis å kalle mennesker inn i sitt suverene verk.

Profetisk presteskap

Men det skjer noe med mønsteret fra pinsefestens dag av. Moses sukket i sin tid og sa: ”Gid alt Herrens folk var profeter!” Men det var de ikke! ”Gid Herren ville legge sin Ånd på dem!” fortsatte han (4 Mos 11,29). Det Moses lengtet etter, skulle bli virkelighet. Profetiene om en ny tid ble oppfylt. ”En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord; de gamle blant dere skal ha drømmer, og de unge skal se syner. Selv over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd i de dager” (Joel 3,1-2). På pinsefestens dag henviste Peter til denne profetien og hevdet: ”Her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel” (Apg 2,16).

Men det er ikke bare det profetiske som blir allment. Et mer omfattende ideal for Guds folk blir virkeliggjort. Guds vilje var at hele folket skulle være prester, slike som hadde adgang like inn i det aller helligste. Ved Jesu offer på Golgata ble det muliggjort. ”Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen” (Hebr 10,19). Slik skulle Moses forkynne Guds vilje for folket: ”Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg” (2 Mos 19,6). Men det ble ikke virkelighet før Jesus ble det fullkomne offer. Peter forkynte resultatet av det: ”Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. det” (1 Pet 2,9).

Både det allmenne profetiske og det allmenne prestedømmet signaliserer at alle troende på en eller annen måte er involvert i å ”forkynne hans storverk”. Det samme er talen om Kristi kropp, lemmene og nådegavene. ”Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde” (1 Pet 4,10).

En rett forståelse av menigheten og dens oppdrag og dens utrustning fører til at mange kunstige skiller mellom ”prest og lekfolk”, eventuelt pastor og menighetslemmer, fra en side sett fjernes, på en annen side snus på hodet!

Alle kalt som forvaltere av Guds nåde

Efeserbrevet opphever ikke lederfunksjonene, men viser oss et tjenende lederskap. Det mange kaller det femfoldige embete, er primært satt til å betjene alle de hellige, utruste dem til det som er deres tjeneste. ”Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp” (4,11-12).

Det har i lange tider vært vanlig å tenke på pastorer, evangelister, misjonærer osv. som det primært er de som har en ”åndelig” eller ”kristen” tjeneste (på engelsk: ministry). Mest av alt gjelder det dem som har en såkalt ”fulltidstjeneste”. Men Paulus skriver altså om de helliges tjeneste, og det må gjelde alle de troende! Forståelsen for dette har hatt et gjennombrudd mange steder i senere år.

Rich Warren fremhever det i besteselgeren sin om det målrettede livet:

Mange misforstår ordet tjeneste og tror det bare gjelder pastorer, prester og profesjonelle forkynnere, men Gud sier at hvert eneste medlem i familien hans er en tjener. Er du kristen, er du en tjener. …

Du er kalt til å tjene Gud. I oppveksten tenkte du kanskje at det å bli ”kalt” av Gud var noe enkelte mennesker opplevde, misjonærer, pastorer, nonner og andre ”fulltidsarbeidere” i menigheten. Men Bibelen sier at alle kristne er kalt til tjeneste. Kallet til frelse inkluderte kallet til tjeneste. Det er to sider av samme sak. Uansett jobb eller karriere er du kalt til fulltids kristen tjeneste. En ”ikke-tjenende” kristen er en selvmotsigelse. (2003: 188-189).

Dette er viktige tanker. I den samme boken er der en rekke gode råd for hvordan den enkelte skal finne sin tjeneste. Men horisonten snevres ganske kraftig inn når Warren beskriver hva denne måten å tenke om de helliges tjeneste på har ført til i den menigheten han leder:

Når dette skrives, er det nesten 7000 mennesker i Saddleback Church som bruker evnene sine i menighetens tjeneste. De utfører alle de tjenestene du kan tenke deg: Reparerer biler vi har fått for å gi til de fattige, finner de beste prosjektene når menigheten skal kjøpe noe, lager parkanlegg, gjør kontorarbeid, tegner plakater, programmer og bygninger, sørger for helsetjenester, lager mat, komponerer sanger, underviser i musikk, leder team, gjør bakgrunnsarbeid for prekener eller oversetter slikt stoff og hundrevis av andre, spesialiserte oppgaver. Nye medlemmer får høre: ”Vi vil at du skal gjøre det du er god til for menigheten!” (2003: 201).

Det er lett å følge Warren når han understreker at alle troende er kalt til tjeneste. Men det er vanskeligere å følge ham når det konkretiseres og alt, selv med den store variasjonsbredden, blir tjenester i og for menigheten. De helliges tjeneste blir da en slags forlengelse av pastorens tjeneste eller visjon. Og den er pastoral og tenker lettere på å bygge menighet enn å forkynne Guds rike. For å sette det på spissen: Jesus sa ikke at ”dere er menighetens salt; dere er kirkens lys”, men omtalte sine disipler som jordens salt og verdens lys.

Jordens salt og verdens lys

Ja, de hellige, de som utgjør minst 95 prosent av menighetenes medlemmer, har en åndelig tjeneste. Og denne deres primære tjeneste skjer ikke innenfor et eller annet såkalt åndelig område, men der de bruker mesteparten av sin tid. Skal vi influere samfunnet og disippelgjøre folket, må vi se at det først og fremst skjer der menigheten toucher verden 24 timer i døgnet. Du kan ha viktige verv i menigheten, verv som legger beslag på noen timer hver uke. Men din primære innflytelsessfære og dermed åndelige tjeneste er noe annet.

I et dokument som sirkulerer i menigheten vår heter det blant annet:

Denne tjenesten er for de flestes vedkommende primært en tjeneste i familien, i nabolag, på arbeidsplass, på skole, i alle tenkelig fasetter av samfunnslivet. … Uansett hvor den enkelte er plassert i det daglige liv, er hun eller han en av de hellige, en bolig for Ånden, en kanal for Åndens åpenbaringer, en bærer av en eller flere nådegaver, kalt til å representere Guds rike i ord og gjerning med kraft fra det høye. (KiB 2008).

I noen år nå har jeg, slik jeg lærte for noen år siden av Rich Marshall, talt om de 95 prosentene og deres tjeneste. Derfor var det morsomt da jeg fant Sunday Adelajas bok og så at han bruke samme tallet om samme sak. Han sier mye bra om dette:

Det er skammelig at noen menigheter fremdeles forkynner at virkelig tjeneste er den som skjer fra prekestolen. Det er tøys. Prekestoltjenestene skal hjelpe folk med å oppdage og bli effektive innen deres egne innflytelsessfærer. Men den store majoriteten av folk skal tjene utenom prekestol og de femfoldige tjenestene. … Når du begrenser sann tjeneste til de femfoldige tjenestene, gjør du 95 prosent av menigheten irrelevant. (2008: 33).

Adelaja lærer at hver eneste troende har sitt eget ”lovede land”, sin sfære der han eller hun skal representere Guds rike – slik at vi til sammen kan bidra til å oppfylle misjonsbefalingen. Men der altfor mange som har mistet gløden for samfunnet rundt dem:

Fordi de har vært låst inne bak menighetens fire vegger, er deres mest brennende ønske å bli predikant, evangelist, lovsangsleder, ungdomspastor osv. Det er husarbeid som bør gjøres eksellent, men det må ikke forveksles med det egentlige arbeidet den store majoriteten er kalt til, den som skjer i verden. Ikke forveksle den oppgaven du utfører i Guds hus, med det lovede land han gir deg utenfor huset. (2008: 33-34).

Wagner sier at det greske ordet ekklesía i Efeserbrevet alltid viser til Guds folk hvor enn de måtte befinne seg.

Vår tradisjonelle tankegang har vært at menigheten møtes én dag i uken, på søndag. Det er selvfølgelig riktig fordi det er den sanne menighet som samles på søndager. Men det er imidlertid ikke hele historien. Er det slik at det Guds folk som feirer gudstjeneste på søndag, slutter å være menighet de andre seks dagene i uken? Åpenbart ikke, for fra mandag til lørdag er de fremdeles Guds folk. Rent logisk er de like mye den sanne menighet da som de var det på søndag, bortsett fra at de er menigheten spredd rundt omkring på arbeidsplassen. (2008: 140).

Eller som vi har sagt det i fremtidsdokumentet for Kristkirken:

Vi tror vi er kalt til – sammen med alle de hellige i Jesu ene menigheten i Bergen – å påvirke byen og verden. Dette skal være en menighet som ønsker å se medmennesker berørt av Den Hellige Ånd til frelse, helbredelse og befrielse. Men det er også en menighet som ønsker å proklamere Guds rike i alle deler av samfunnets liv. Det skjer primært ved at den enkelte troende er seg bevisst at hun eller han representerer menighetens Herre og hans rike ”overalt” (Mark 16,20).

Tags: , , , ,

This entry was posted on onsdag, november 4th, 2009 at 21:43 and is filed under Ukategorisert. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment