”Nå er jeg steget ned” 2 Mosebok 3,8

Kom, Hellig Ånd med skapermakt, opprett hva synd har ødelagt – latinsk salme

Hvordan forvandles en by eller en nasjon?  Det enkleste svaret som mange griper til, er at det skjer som resultat hvis mange nok blir gjenfødte kristne.  Men det er ikke vanskelig å se at det slett ikke alltid fungerer slik i praksis.  Det er ikke alltid det må en majoritet til for å forvandle en kultur.  De siste årene har vi i den vestlige verden sett hvordan en bevisst minoritet som består av langt færre mennesker enn kristenfolket, har maktet å få vedtatt lover som bryter med kristen tro og moral, og etter hvert gjort det nesten umulig å hevde et bibelsk syn uten å bli latterliggjort eller marginalisert.

Men å disippelgjøre en by eller en nasjon er uansett en formidabel oppgave.  I møte med den utfordringen er det enkle og naive spørsmålet troende mennesker må stille seg: Hvis Jesus har befalt at hans menighet skal disippelgjøre folkeslag – er det da mulig at han har gitt en umulig befaling, en befaling som ikke kan oppfylles?  Eller: Er det ikke misjonens Herre som har lært oss å be om at Guds navn skal holdes hellig, hans rike komme og hans vilje skje – på jorden slik som i himmelen?  Selv om det bare oppfylles fullt ut når han som sitter på tronen sier: ”Se, jeg gjør alle ting nye!”, så sikter bønnen opplagt også på noe som kan skje før den store nyskapelsens dag kommer.  George Otis jr. har laget en serie Transformation-videoer som har gitt oss glimt av hva som kan skje både med mennesker, samfunn og natur(!) der Guds rike driver syndens domene tilbake.  For mer enn en av oss har de rusket opp i vår teologi.

Ingen forstår vel fullt ut hvor grensen måtte gå for hvor mye av den Gudsrikevirkeligheten som skildres i Bibelens to siste kapitler, som kan erfares her og nå før Gud gjør alle ting nye.  Men det er vanskelig å be Herrens bønn uten å drømme om noe langt mer en det vi ser rundt oss i dag.

Har Jesus befalt oss noe som er umulig?  La oss minne oss selv om at misjonsbefalingene er vevet sammen med løfter.

• Han som ”har fått all makt i himmelen og på jorden”, sier: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende” (Matt 28,18+20).
• Det er han som sier: ”Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene.  Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske” (Mark 16,17-18).  En serie av umuligheter gjort mulig!
• Den samme oppdragsgiveren lover at hans sendebud skal bli ”utrustet med kraft fra det høye” (Luk 24,49) eller at de ”skal få kraft når Den hellige ånd kommer over” dem (Apg 1,8).

Det er løfter som skal følge menigheten i misjon inntil oppdraget er fullført.  Det er mer enn et tilbud om kraft og gaver.  De som først fikk løftene, hadde møtt den oppstandne frelser og Herre, og de hadde gjennom førti dager fått misjonsoppdraget gjentatt med forskjellige ord.  Likevel var de ikke klar for å utføre oppdraget.  De manglet en avgjørende forutsetning for å begynne.  Derfor sier Jesus at ”dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye” (Luk 24,49) fordi ”dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd” (Apg 1,5).
Men fra og med pinsefestens dag er kraften operativ og tilgjengelig.  Uten den vil det ikke skje en forvandling av by og land.

Den Gud som griper inn

Men der er en faktor som er mer fascinerende enn løftene om kraft og gaveutrustning.  Vi har å gjøre med en levende Gud.  Ofte og med rette er vi opptatt av at Gud er den som er fra evighet til evighet.  ”Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike – ja, fra evighet til evighet er du, Gud,” sang allerede Moses (Sal 90,2).  Jakob sier at ”hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge” (1,17).  Og om Sønnen heter det i Hebreerbrevet: ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (13,8).

Det gir oss et bilde av Gud som den uforanderlige, hvilende, noe som fortsetter og fortsetter og fortsetter.  Er han evig, er hans kjærlighet evig.  Det navnet – selve det hellige navnet på den sanne Gud – han presenterte seg med for Moses, kan også i første omgang for våre ører formidle noe av det samme, det varige, det uforanderlige.  ”Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er.  Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere” (2 Mos 3,14).

Men nettopp møtet mellom Gud og Moses viser oss at den evige Gud er en aktiv Gud som intervenerer i denne verden.  Herren åpenbarte seg i den brennende busken.  ”Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider.  Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd.  Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. … Israels barns skrik har nå nådd opp til meg” (2 Mos 3,7-9).

Gud har selvsagt ikke vært fraværende fra sitt folk.  Tvert imot!  Han er allestedsnærværende, og han har sett, og han har hørt.  Men det avgjørende som skjer her, er at den alltid nærværende Gud stiger ned og blir nærværende på en annen måte for å gripe rett inn i folkets nød og utfri det. ”Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd.”

Det som skjedde i møtet mellom Gud og Moses og deretter i utfrielsen av folket fra Egypts undertrykkelse, var i høyeste grad ekstraordinert.  Det repeteres ikke.  Men det er samtidig prototypen på det som stadig gjentas både i bibelhistorien og i kirkehistorien.  Gud griper inn – noen ganger med overveldende kraftmanifestasjoner, noen ganger i den stille susen!  Men han kommer!  Han stiger ned.  Høydepunktet er selvsagt Jesusbegivenhetene fra unnfangelse til himmelfart og utgytelsen av Den hellige ånd.  Men Gud er fremdeles den som intervenerer.

Sagt på en annen måte: Det hører med til den uforanderlige Guds evige vesen at han stadig gjør noe nytt!  ”Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det?” (Jes 43,19).

Bønn, forventning, vekkelse

”Jeg har hørt deres klagerop,” sa Gud til Moses. ”Israels barns skrik har nå nådd opp til meg.”  Guds suverene inngrep knyttes ofte tett til nøden, til ropet, til bønnen.  Profetene kunne be om det: ”Gid du ville sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, som når ilden setter tørre kvister i brann og får vannet til å koke – for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene skalv for ditt åsyn” (Jes 64,1).

Urmenigheten kunne være like frimodig: ”Og nå, Herre!  Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn” (Apg 4,29-30).  Svaret ble en større ”vekkelse” enn selve pinsefestens dag.

Jesus lærte sine disipler: ”For uten meg kan dere ingen ting gjøre” (Joh 15,5).  En menighet som ønsker å følge misjonsbefalingen, gripes av en radikal bevissthet om at ”dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves” (Sal 127,1).  Derfor må det bli en menighet som prioriterer bønn, ja, som roper etter stadig mer av Herrens manifesterte nærvær – i menigheten, i byen, i landet, i vår verden.”

Midt i dette er det en menighet som løfter hodet.  For den vet at både Bibelen og vekkelseshistorien har tallrike vitnesbyrd om at dette er en bønn i pakt med Guds vilje.  Det er bønner som Gud har vist at han svarer på.  Er det ikke igjen de samme bønnene som Herren selv lærte oss da han lærte oss å be at Guds navn skulle helligholdes, hans rike komme og hans vilje skje?

Det blir påstått at lengselen etter og profetier om en kommende vekkelse skaper passive kristne.  Det kan jeg ikke forstå.  Men skulle det være tilfelle, er det på tide at en får se at lengselen etter vekkelse og transformasjon vekker bønn – men ikke bare det.  Som vi skal se, skaper det menigheter som ikke bare er aktive søndag formiddag, men på heltid.

Tags: bønn, forvandling, Guds rike, misjonsbefalingen, vekkelse