”Dette er det som er sagt!”

Stemmer det med Bibelen?  Hvor i Bibelen står det om å le uhemmet, om å falle på gulvet, om å riste og skjelve, om å klappe og trampe i gulvet?  Hvor står det om å oppføre seg som en er beruset?  Slik spør mange når de hører om de fenomenene som følger den fornyelsen mange menigheter opplever i dag.  I denne artikkelen hevder Reidar Paulsen at det er et feilgrep å søke å bevise eller motbevise de enkelte ”manifestasjonene” ved hjelp av bibelsteder.  Vi må heller søke å forstå noe av hva som skjer når Gud manifesterer sitt nærvær i vår verden.

I forfatningen for den menigheten jeg tilhører, har vi sitert fra Konkordieformelen, et av bekjennelsesskriftene fra reformasjonstiden: ”Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente.”  De aller fleste evangeliske kirker har lignende formuleringer.  Fra reformasjonstiden har Skriften alene vært et grunnleggende prinsipp.  Det må bety at alt vi sier og gjør eller ønsker og ber om i menigheten, må på en eller annen måte stemme med Bibelen.  Jeg sier bevisst ”på en eller annen måte”.  For det er ikke likegyldig på hvilken måte vi prøver tingene på Skriften.

I den siste tiden er det mange som har stilt spørsmål ved de uvante fenomenene som skjer blant oss i forbindelse med det mange har kalt ”Toronto-velsignelsen”.  De spør: ”Stemmer det med Bibelen?”  Eller de spør mer konkret: ”Hvor i Bibelen står det om å le uhemmet, om å falle på gulvet, om å riste og skjelve, om å klappe og trampe i gulvet?  Hvor står det om å oppføre seg som om en er beruset?”

Flere har prøvd å bevise eller motbevise at disse fenomenene eller manifestasjonene som de ofte kalles, er beskrevet i Bibelen.  Jeg har etter hvert en serie slike artikler liggende.  Et stykke på vei lykkes det for forsvarerne av fenomenene å finne bibelsk belegg for dem.  Men de blir litt hjelpeløst noen ganger.  Jeg er enig med pastorene Mike Bickle og Michael Sullivant i Metro Vineyard i Kansas City som i et notat sier: ”Noen ganger strekker en del mennesker Skriften for å prøve å bevise gyldigheten av manifestasjoner som ikke er omtalt i Skriften.”

Ikke-bibelsk, men ikke ubibelsk

Engelskmannen Gerald Coates forsvarer fenomenene.  Han sier at Bibelen ikke er gitt oss for å forsyne oss med ”bevis-tekster” for alle ting, men som en ”test-bok” for å prøve alle ting.  Det er viktig, mener han, å skille mellom 1) de ting Gud godkjenner i Bibelen, ting som derfor er bibelske, 2) de ting som Gud ikke godkjenner i Bibelen og som derfor er ubibelske, og 3) de mange ting som ganske enkelt ikke er omtalt i Bibelen.  Coates kaller disse siste for ikke-bibelske (men ikke ubibelske).  De må prøves på en annen måte.  Det skal jeg komme tilbake til.

Men la meg prøve å illustrere Coates’ tredeling på en forhåpentligvis forståelig måte.  Det er bibelsk å drive misjon for Jesus har uttrykkelig befalt oss å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler (Matt 28,19).  Det er ubibelsk å gjøre disipler under trussel om tortur og dødsstraff slik det delvis skjedde ved kristningen av Norge, for Guds ord lærer oss at vi ikke skal slå i hjel (2 Mos 20,13).  Å ta i bruk fly og radio og fjernsyn og datamaskiner i misjonens tjeneste, er ikke-bibelsk, men ikke ubibelsk.

Eller: Det er bibelsk når mann og kvinne gifter seg og starter sitt eget hjem.  For Gud har sagt at mannen skal ”forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød” (1 Mos 2,24).  Det er i pakt med Guds ord når de to ligger sammen og får barn.  For Gud har sagt: ”Vær fruktbare og bli mange” (1 Mos 1,28).  Men det er ubibelsk når to av samme kjønn ligger sammen.  For Gud har sagt at ”de som lar seg bruke til unaturlig utukt eller menn som øver utukt med menn – ikke skal arve Guds rike” (1 Kor 6,9).  En sann kirke kan aldri godkjenne eller velsigne homoseksuelt samliv.  På samme tid er det et ikke-bibelsk spørsmål hvordan ektevigselen foregår, om den finner sted hos en statlig vigselsmann eller i kirken, om vi bruker Mendelsohns bryllupsmarsj eller bruremarsj fra Valdres.

Det er bibelsk å komme sammen til gudstjeneste.  ”De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene” (Apg 2,42).  Det er ubibelsk å holde seg borte.  ”La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane” (Heb 10,25).  Det er et ikke-bibelsk spørsmål om vi skal samles søndag kl. 11 eller på et annet tidspunkt.

Vi har en menighet her i byen som ikke bruker noen musikkinstrumenter på gudstjenestene sine fordi det ikke står noe i Det nye testamente om at de første kristne brukte det.  Vi bruker med frimodighet orgel og flygel som er omtrent de eneste instrumentene som ikke er omtalt verken i Det gamle eller Det nye testamente.  For vi tror det er et ikke-bibelsk spørsmål hvor Herren har gitt oss frihet til å gjøre det så lenge det er i pakt med det bilde Skriften gir oss av Gud og tilbedelsen av ham.

Herrens manifesterte nærvær

Men tilbake til de såkalte manifestasjonene.  Hvordan skal vi bedømme dem når vi ikke finner dem uttrykkelig beskrevet i Bibelen?  Bickle og Sullivant har en viktig uttalelse som lyder slik: ”Bibelen gjengir ikke alle mulige, legitime overnaturlige erfaringer.  Den gjengir heller eksempler på legitime overnaturlige erfaringer som faller innenfor bredere kategorier som er typiske for hvordan Den Hellige Ånd virker.”  De hevder at det er nærmest et bibelsk prinsipp som gjelder på en rekke områder, at det gis eksempler og ikke uttømmende oversikter.  Johannes har sagt at det for eksempel gjelder Bibelens beskrivelse av Jesu’ gjerninger.  ”Men det er også mye annet som Jesus har gjort.  Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives” (Joh 21,25).

Spørsmålet er altså: Hvordan beskriver Bibelen Den Hellige Ånds gjerning?  Eller jeg vil heller si: Hva sier Bibelen om Guds måte å virke på?  Hva skjer når Gud manifesterer sitt nærvær midt i denne verden? Eller for å bruke et bibelsk uttrykk: Hva skjer når Gud åpenbarer sin herlighet blant oss – i alle fall noe av den?  Hvilken virkning har det på det skapte – og på oss dødelige mennesker?

Både Det gamle og Det nye testamente vrimler av beskrivelser av hva som kan skje når Gud kommer nær.  Når han åpenbarer seg, er det merkbart, noen ganger uhyre sterkt og andre ganger på en stillferdig måte.  Noen ganger skjelver jorden (Apg 4,31).  Andre ganger ”stakk det dem i hjertet” (Apg 2,37).  Guds nærvær skaper noe som kan observeres, merkes, registreres.  Det vi kaller manifestasjoner, kunne ofte like godt kalles reaksjoner på Guds nærvær.  Noen ganger reagerer hele naturen, andre ganger reagerer mennesker.  Noen ganger stikker det dem i hjertet, andre ganger berøres både sjel og legeme.

Vi må altså finne ut hva det er som er det typiske for hvordan Gud virker.  Der er viktigere enn å kunne finne skriftsteder som gir et slags bevis for at den enkelte reaksjon eller opplevelse er bibelsk.  Teologien, læren om Gud, er viktigere enn en slags fenomenologi, lære om fenomenene.  ”Så la oss lære å kjenne Herren!  La oss søke med iver å lære ham å kjenne!” (Hos 6,3).

Jeg er dypt overbevist om at hver eneste en av oss trenger å få korrigert og utvidet vårt bilde av den hellige Gud.  Han er større enn noen av oss fatter eller noen gang kommer til å fatte.  Men det betyr ikke at vi ikke skal trenge inn i Skriftens bilde av ham for å se mer av den Gud ”som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår” (Ef 3,20).

Grensesprengende opplevelser

La meg illustrere dette ved en del episoder fra Peters liv.  Broren, Andreas, møtte Jesus først.  Han førte Peter til Jesus (Joh 1,43).  Peters videre gang med Jesus ble en serie med opplevelser av en Messias som gang på gang sprengte Peters erfaringsgrenser.  Blader vi gjennom evangeliene, finner vi den ene grensesprengende opplevelsen etter den andre.  Alt første dagen etter at Peter hadde forlatt alt for å følge Jesus, fikk han se at Jesus drev ut en uren ånd, helbredet hans egen febersyke og sengeliggende svigermor og ”mange som led av forskjellige slags sykdommer” pluss at han ”drev ut mange onde ånder” (Mark1,2-34).  Og slik fortsetter det gjennom hele evangeliet.

Jesus mettet tusenvis av mennesker på underfullt vis.  Peter var med.  Jesus gikk på vannet.  Peter var med – og ikke bare det: På Herrens ord gikk han selv på vannet (Matt 14,29) – som den eneste av de tolv!  Et høydepunkt, en ny erfaring som var overveldende, fikk han sammen med Jakob og Johannes på forklarelsens berg (Matt 17,1ff).  Peter, den første av de tolv som gikk inn i Jesu tomme grav (Joh 20,6).  Etterpå fikk kan et nytt møte med Jesus ved sjøen (Joh 21,3-14).  Til tross for at Peter hadde opplevd et lignende under før (Luk 5,4-7), kjente han ikke Jesus igjen før Johannes sa: ”Det er Herren!” (Joh 21,7).

Tenk om noen skulle sagt: ”Peter, er du sikker på at dette du opplever, er av Gud?  Hvor omtaler Skriften det dere opplevde på forklarelsens berg?  Hvor finner du skriftbelegg for å gå på vannet?  Hvor finner du bibelvers som gir deg grunn til å tro at Gud sørger for en fiskefangst – eller to – som overvelder deg fullstendig?”

Hva skulle Peter ha svart?  Han kunne ikke ha gitt klare bibelord for hver enkelt åpenbaring av Guds herlighet han fikk i Jesu følge.  Men i Apostlenes gjerninger finner vi en Peter som hele tiden henviser til Skriften i alt han har å si om Jesus.  Jesus selv forsvarte sine gjerninger med å si: ”Skriften kan ikke gjøres ugyldig” (Joh 10,35).  Poenget kan ikke være at hver enkelt detalj av manifestasjonene var beskrevet i detalj på forhånd, men at Skriften viser oss hva slags Gud vi har å gjøre med.  Den åpenbarer hva som er typisk for Guds åpenbaring, for det som skjer når Gud kommer nær.  Den er gitt oss for at vi skal lære Gud å kjenne.

I en forstand må det være rett å si at Peter aldri ble ferdig med å lære Herren å kjenne.  Vandringen med ham, først i hans jordelivs dager, senere i Den Hellige Ånd, ble en serie med nye glimt av hvem Gud er, hvem hans sønn er, og hva Den Hellige Ånd virker.

”Dette er det!”

På pinsedag sto Peter i sentrum for begivenhetene.  Trenger jeg å minne dere om de voldsomme manifestasjonene som skjedde da?  ”Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et velsig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.  Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål, alt etter som Ånden gav dem å tale” (Apg 2,2-4).  La oss nøye oss med det nå.  Vi kunne lest videre.

Vi bare spør:  ”Peter, hvor står det om disse fenomenene?”  Peter svarer frimodig:  ”Dette er det som er sagt ved profeten Joel:  Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød” (Apg 2,16-17).  Men der står ikke noe om ”en lyd som av et veldig stormvær” eller om ”tunger likesom av ild” eller om ”å tale i andre tunger” i Joelsprofetien!

Nei, men det står om Åndsutgytelsen, og Peter vet at når Guds Ånd utgytes, da handler Gud.  Og når Gud handler, skjer det underlige ting som sprenger vår erfaring.  Det var en slik Gud han møtte i Jesus fra Nasaret.  Det er en slik allmektig Gud han finner i Det gamle testamente.  De ytre manifestasjonene skifter.  De kan ikke katalogiseres.  Men det som skjer, er ikke annet enn at Gud ”har utøst dette, som dere nå både ser og hører …. Den Hellige Ånd” (Apg 2,33).  Og når Guds Ånd øses ut, blir det ikke en hovedsak å analysere de ofte merkelige reaksjonene som mange ganger vil følge når hans kraft berører et skaperverk som er forgjengelig, eller fylles i skrøpelige mennesker.

Peter føler åpenbart ikke noe behov for å forsvare og forklare detaljene i pinsebegivenhetene med skriftord eller ”bevis”.  Han vet at det som skjer, stemmer med Skriften – for han har lært noe om Skriftens Gud, og han forkynner det frimodig.  Joelsprofetien er alt det skriftbevis han trenger.

Ny forståelse av Skriften

Peter skulle få oppleve mer opprørende ting.  På pinsedag ser det ut som øyeblikkelig var klar med svaret.  På taket til garveren Simons hus i Joppe ble det vanskeligere (Apg 10,9-17).  Det første som skjedde med ham der, var ikke uten forbilder i Skriften.  ”Mens de nå laget i stand, kom det en henrykkelse over ham.”  Det greske ordet for henrykkelse er direkte uttalt på norsk ekstase.  Ekstase betyr ”ute av status”, ute av sin vanlige tilstand.  (Den engelske kristne legen Patrick Dixon bruker et lignende begrep hentet fra psykiateren Arnold Ludwig for å forklare det som mennesker som Den Hellige Ånd faller på.  Han taler om ”altered state of consciousness”, forandret bevissthetstilstand).  Syner var heller ikke noe nytt.  Det har solide bibelske forbilder.

Det opprørende for Peter var heller innholdet av synet han fikk, og den beskjeden som ble gitt.  ”Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned.  Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene.  På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler.  Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et!” (Apg 10,11-13).

Hvordan stemmer det med Skriften?  For Peter stemte det overhode ikke!  Hadde han ikke fra barndommen lært og levd etter Skriftens ord om ren og uren mat, rene og urene dyr?  Peter visste, ser det ut til, at det var Herren selv som sa at han skulle slakte og ete.  Likevel protesterte han: ”På ingen måte, Herre!  Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent.”  Men Herren ga seg ikke: ”Og en røst kom igjen til ham, for annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent.  Dette hendte tre ganger, og så ble duken straks tatt opp til himmelen igjen” (Apg 10,14-16).

Det ser ikke ut til at Peter bokstavelig talt fikk anledning til å slakte og ete av dyrene i synet.  Etterpå var han ”i villrede med seg selv om hva dette synet som han hadde sett, skulle bety” (Apg 10,17).  Han trengte en korreksjon av sitt syn på Gud.  Og han trengte en korreksjon av sin bibeltolkning.  Først når Den Hellige Ånd har overrasket ham en gang til ved å føre ham til Kornelius’ hus, begynner det å lysne for Peter.  ”Peter begynte å tale, og han sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk” (Apg 10,34).  Etter enda et sjokk – ”mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet” (Apg 10,44) – skjønte han det for alvor.

Var det som skjedde på taket i Joppe og hos Kornelius i Cesarea i strid med Skriften?  Nei, etterpå forsto Peter at det var det slett ikke.  Det gamle testamente har en rekke ord om frelse for folkeslagene, og ikke minst burde Peter ha husket den profetien han selv hadde brukt på pinsedag om at Ånden skulle utgytes over alt kjød.  Men det var i strid med Peters forståelse av Skriften og hans bilde av Gud.  Gud måtte gå foran og bryte ned Peters begrensede forståelse.

”Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå Skriftene”

”Gud er alltid og for evig fri til å gjøre enestående ting som er i overensstemmelse med hans karakter og Skriftens prinsipper,” sier Mike Bickle og Michael Sullivant.  Det hører med til Skriftens bilde av Gud.  ”Se, jeg gjør noe nytt!  Nå skal det spire fram.  Skal dere ikke kjenne det?” (Jes 43,19).  Visst skal vi prøve det på Skriften!  Men det kan hende vi trenger at Herren gjør med oss som med apostlene.  ”Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå Skriftene” (Luk 24,45).  Kanskje noen av oss kunne trenge en liten henrykkelse så Herren fikk bryte ned noen av fordommene våre og vise oss mer av hvem han er?

Trykt i Visjon nummer 4 i 1995.

Tags: , , ,

This entry was posted on fredag, september 11th, 2009 at 12:47 and is filed under Foredrag/artikler. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

2 comments so far

 1 

Hei igjen Reidar
Takk for kjempebra artikkel, og en forøvrig flott nettside med mye interessant og lærerikt stoff!
Blessings

oktober 8th, 2009 at 12:04
Håvard
 2 

Tusen takk for at du deler så mye god, sentral og viktig åpenbaring, Reidar!! SÅ bra og lærerik artikkel.

Bibelen åpenbarer/ avdekker/ synliggjør Gud for oss – men den rommer ham ikke. Guds Ord leder oss til Ordets Gud. Boken leder oss til forfatteren – men forfatteren er mer enn boken han står bak.. Gjennom Ordet blir vi kjent med den Gud ER, men vi kommer ikke i kontakt med alt han GJØR! Kan vi si at vi blir kjent med snekkerens hjerte, men ikke alt hans håndverk..? ☺

Kom til å tenke på det klassiske eksempelet med «nådegave-listen» i 1.Kor.. Den listen må vel anses å være et uttrykk for gaver Den Hellige Ånd virker ved/ gjennom – men den fungerer ikke som et rammeverk for ham! Listen fungerer som en ÅPENBARING av hans vesen og virke, ikke som en AVGRENSNING! Han har gjerne flere gaver på lager! (Iallefall ikke færre) 🙂

Tenker bare da at det er så viktig at vi – som Peter – er i dyp kontakt med BÅDE hans Ord og hans Ånd. Peter kjente igjen (og refererer til) begge deler på pinsedag. Om vi blir stående i dette terrenget uten begge deler, så blir det vanskelig å navigere i møte med nye åndelige inntrykk/ strømninger. Det er mange ting som bærer falske merkelapper med seg – som gir seg ut for å være «av/ fra Gud», men som ikke er det, jf. ”Lysets engel”. Om da ikke Jesu lys skinner klart for våre øyne, er det lett å bli blendet.

Mye viktig, spennende og lærerikt her, Reidar! Takk! Gleder meg til neste gjensyn med deg!

oktober 14th, 2011 at 17:03

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment