”Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden” Matt 24,14

Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike. Dets herlighet er òg så stor at det har ingen like – N.F.S. Grundtvig 1829

Misjonsbefalingen i Markusevangeliet er en befaling om at evangeliet skal forkynnes for hele skapningen. Vi har sett at det er langt mer omfattende enn et budskap om enkeltmenneskers frelse. Men løftet som følger befalingen, handler om frelse for den som tror og blir døpt, og det viser at budskapet om frelse for syndere står helt sentralt i evangeliet. Parallellen i Lukasevangeliet viser at hele Det gamle testamente forkynner at ”i hans (Messias’) navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag” (Luk 24,47).

Men det bindes altså på samme tid opp til Messias-løftene. ”Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dagen, og at i hans navn …” (v. 46). Messias betyr den salvede og er en kongetittel i Israel. I Det gamle testamente brukes det om den frelseskongen Gud har lovet (Sal 2; 110; Jes 9,6f; 11,1ff).

Dermed er vi midt inne i Jesu forkynnelse. Han forkynner omvendelse, men knytter det til den radikalt nye virkelighet han bringer med seg. ”Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» (Matt 4,17). Himmelriket eller Guds rike var det sentrale begrep i Jesu forkynnelse. ”Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage” (Matt 9,35). Og det var det samme riket som skulle forkynnes også etter hans død og oppstandelse og himmelfart og like til han kommer igjen. ”Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme” (Matt 24,14).

Det som i våre oversettelser heter ”rike”, er et hovedbegrep i Bibelen. Det greske ordet er basileía som betyr kongedømme, kongerike, herrevelde, suverenitet. Et slikt rike forutsetter en konge. Konge heter på gresk basilevs, og det er enkelt å se av selve ordene at riket Jesus forkynner ikke kan tenkes uten en konge. På engelsk har vi noe av samme ordmessige sammenheng: kingdom og king hører sammen.

Når evangelisten Johannes skildrer samtalen mellom Jesus og Pilatus, knyttes riket og kongen direkte sammen. ”Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden. Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst” (Joh 18,36-37).

Det riket Jesus forkynte, er et kongedømme som skal fullendes med en ny himmel og en ny jord der Gud skal herske uten begrensninger. Det skal vi selvsagt forkynne! ”Etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor” (2 Pet 3,13).[1]

”Guds rike er kommet nær!”

Men det radikalt nye er altså at dette Gudsriket, dette himmelske rike, er kommet nær. Det er virksomt her og nå – i evangeliene der hvor kongen, Jesus, var – og der de han ga myndighet, var og virket. De fikk oppdraget. ”Han kalte sammen de tolv og ga dem myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer. Så sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke” (Luk 9,1-2). ”Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. …Helbred de syke der og si: ‘Guds rike er kommet nær til dere!’” (Luk 10,1-9).

Det er som om Jesus som den salvede frelseskongen og de han utpeker, alt før hans død og oppstandelse og himmelfart, trekker på den autoritetskontoen som Gud Fader vet skal fullt ut innbetales når Jesus nagles til korset.

Jesus fortsatte å undervise om Guds rike etter sin oppstandelse: ”I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til” (Apg 1,3). Evangelistene forkynte det: ”Men da de fikk tiltro til Filip, som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner” (Apg 8,12). Det samme gjorde apostlene: ”Uhindret og med stor frimodighet forkynte han (Paulus) Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus” (Apg 28,31).

Guds rikes vekst

Mye av Jesu undervisning om Guds rike er gitt i form av lignelser. En hel gruppe av dem kalles ofte vekstlignelser. La meg bare nevne én av dem nå. I alle de tre synoptiske evangeliene finner vi lignelsen om sennepskornet (i to av dem tett knyttet sammen med en annen vekstlignelsen: om surdeigen). ”Himmelriket er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i åkeren sin. Det er mindre enn noe annet frø, men når det har vokst opp, er det større enn andre hagevekster, så det blir til et tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i grenene på det.” (Matt 13,31-32).

En kommentator sier at lignelsen er et svar til dem som forakter den ringe begynnelse og en åpenbaring av den tro Jesus hadde på det han hadde startet. ”Det er lite, men det er levende, og det vil vokse. En gang skal sennepsfrøet frembringe et tre og en tilflukt for mennesker av alle nasjoner. Der er ikke mye tvil om himmelens fugler i lignelsen symboliserer hedningnasjonene …”[2] Sammenlign også med Daniels tydning av kong Nebukadnesars drøm (Dan 2,27-45).

Ja, det finnes advarsler om frafall fra troen og fare for kulde der kjærlighet skulle råde. Men det er vanskelig å bruke dem på en måte som gjør de mange sterke ordene og bildene om vekst og seier ugyldige. En enda sterkere tone er de mange varslene om motstand og forfølgelse. Men både kirkehistorien og vår egen tid har lært oss at forfølgelse og fremgang for Guds rike ikke trenger å utelukke hverandre. Den kristne menighet vokser raskere der forfølgelsen raser enn der menigheten verken gleder eller forarger omgivelsene.

La meg derfor avslutte dette avsnittet med et sitat fra Harold Eberles bok om det han kaller progressiv eskatologi uten at jeg dermed å gå god for alle hans konklusjoner:

Det er bare et spørsmål om tid før Jesu menighet blir den mest innflytelsesrike enhet på jorden. Sannheten er jo at den allerede er den mest dominerende religion på verdensbasis. Kristendommen skal fortsette å vokse inntil den er ”større enn andre …tre, og himmelens fugler kommer og bygger rede i grenene på det” (Matt 13,31-32). Der vil bli en kamp mellom rettferdighet og urettferdighet inntil Herren kommer igjen; men menigheten vil fortsette å gå frem, å skinne stadig klarere som et lys for nasjonene. …

La meg summere dette optimistiske, bibelske verdensbilde med å proklamere: ”Jesus er Herre.” Det er ikke nok å tolke disse kjente ordene som om de betyr at en gang i fremtiden skal han bli Herre, eller at han bare er Herre i himmelen nå. Jesus er Herre over himmel og jord. Han sitter på en trone, og der vil han fortsette å sitte til alle hans fiender er lagt under hans føtter. Jordens riker skal bli vår Guds riker. En progressiv overtakelse er i gang. Så sant som Gud lever, skal hans herlighet fylle jorden. Ja, det er sant: Jesus er Herre![3]

---

[1] ”Ny” her i 2 Peter 3,13 er det greske ordet kainós.  Det samme gjelder i Åp 21,1+2+5.  Ordet ”står i første rekke for det som er nytt i kvalitativ mening, det som er bedre enn det gamle, i motsetning til néos (…), det som ikke har eksistert før, nytt i tid” (Studiebibelen, bind V) 526.  Der er sammenheng, identitet mellom det gamle og det nye.  Sammenlign Paulus spennende sammenheng mellom den kroppen vi har nå, og den vi skal ha på oppstandelsen dag (1 Kor 15,35-49).

[2] Hugh Martin: The Parables of the Gospels and Their Meaning for To-day (London: SCM Press, 1937, reprint 1962) 89-90.

[3] Harold R. Eberle: Bringing the Future Into Focus: An Introduction To the Progressiv Christian Worldview (Yakima, WA: Winepress, 2002) 201-202.

Tags: basileia, Guds rike, misjonsbefalingen, sennepsfrø