”Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!” Markus 16,15

Skaperverket gleder seg til at det forbannelsesåket som er lagt over det, skal løftes bort. Og det gleder seg til å få nye, gode forvaltere – Erling Utnem

Jeg velger å la misjonsbefalingen i Markus-versjonen bli utgangspunkt for neste betraktning. Bibelselskapets nyeste oversettelse lyder: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt.” Norsk Bibel 88 sier: ”Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!” Bibelen Guds ord sier nesten det samme: ”Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele skapningen.”

Bibelselskapets oversettelse høres ikke urimelig ut. Men det greske ordet som er brukt om befalingens rekkevidde er ktísis. Det betyr skapning, det skapte, skapelse (i følge Studiebibelen). Det brukes en rekke ganger i Det nye testamente, alltid i entall. Det blir oversatt ”(Guds) skaperverk” (Åp 3,14), ”denne skapte verden” (Heb 9,11) og en rekke liknende uttrykk.

Mest spennende av alt er at ordet brukes flittig i Romerbrevet 8,19-22: ”For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier.”

Burde ikke det indikere at de har rett, de som oversetter med at evangeliet skal forkynnes for all skapningen? Evangeliet angår hele skaperverket. Visst står menneskers frelse sentralt i løftet om frelse som følger befalingen. Og den står sentralt i skaperverkets lengsel, en lengsel som knytter til ”at Guds barn skal åpenbares i herlighet”.

Mennesket

La oss sette dette inn i den store sammenhengen. ”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden” (1 Mos 1,1). ”Og Gud så at det var godt” (1,10). Gang på gang understrekes det både at Gud har skapt vår verden, og at han eier den. ”Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til”. (Sal 24,1).

Like fra skapelsen av har Gud gitt mennesket en spesiell plass i skaperverket. Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden!»” (1 Mos 1,26-28).

I en av salmene undres dikteren over Guds hensikt med mennesket: ”Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter” (Sal 8,6-7). Mennesket er skapt til å være forvalter av verden på Guds vegne. Dette oppdraget kalles av noen for kulturoppdraget eller -befalingen. De skal ”råde”. De er Guds kongeveldes guvernører eller ambassadører som på hans vegne råder over hans eiendom.

Men noe gikk forferdelig galt ved syndefallet. Adam ga fra seg den gudgitte autoritet. På samme tid lovte Gud en frelser, han som vi kjenner som Messias Jesus. Gud sa til slangen: ”Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen” (1 Mos 3,15). Løftet om en Messias ble gjentatt gang på gang, stadig tydeligere.

Så kom Jesus. Fristelsen han opplever ved begynnelsen av sin offentlige virksomhet, avslører både den autoritet djevelen fikk ved Adams fall, og hvorfor Guds Messias kom. I fristelse nummer to hører vi at ”så førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa til ham: «Jeg vil gi deg makten (autoriteten) over alle disse rikene med all deres herlighet. For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt» (Luk 4,5-7).

Det er et spill om autoritet. Djevelen vet hva som står på spill. Han vet hva Jesus er ute etter. Så han frister ham med en lettere vei til autoritet over alle verdens riker, et ord som ikke ligger så langt fra nasjoner eller folk i betydning. Adam fikk autoritet under Gud. Satan tilbyr Jesus samme autoritet, men vil selv være på topp og tilbes. Og Jesus avslår tilbudet. Hans vei er en annen.

På korset tilintetgjør han Satans maktgrunnlag, menneskes synd. ”Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset.” Hva betyr det? ”Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som deres seierherre på korset” (Kol 2,14-15).

Dermed er vi midt i Matteus-versjonen av misjonsbefalingen igjen. ”Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt (autoritet) i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler!” (Matt 28,18-19). Han har tatt tilbake det Adam mistet. Og igjen oppstår en autoritetsrekke med disipler som går ut med guddommelig avledet autoritet slik Adam gjorde det før fallet. På den måten blir misjonsbefalingen ikke noe helt annet enn kulturoppdraget i skapelsesberetningen. Skal nasjonene blir disippelgjort, må disippelgjørerne ha for øye det Gud har for øye – mennesket, nasjonene, verden. Alt i Det gamle testamente lyder løftet: ”For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havbunnen” (Hab 2,14).

Frelse det fortapte

Ed Silvoso bruker Lukas 19,10 som utgangspunkt for å besvare spørsmålet om hva i all verden Jesus kom for å gjøre: ”Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.” Poenget for ham er at evangelisten taler om ”det som var fortapt”, ikke ”de som var fortapt”. I denne setningen peker ordet ”det” til noe utover mennesker eller sjeler. For å finne ut hva det er, trenger vi å overveie hva som gikk tapt i Edens hage da synden første gang kom inn i verden (se 1 Mos 3).

Silvoso finner tre ting som gikk tapt. For det første: vårt direkte og nære fellesskap med Gud, for det andre: det harmoniske fellesskapet mellom menn og kvinner, for det tredje: markedsplassen (Silvosos stikkord for samfunnet).[1]

C. Peter Wagner henger seg på Silvosos utleggelse av Lukas 19,10:

Vår tradisjonelle pastorale forståelse av dette utsagnet har vært at Jesus kom for å frelse ”dem” som var fortapt, ikke ”det” som var fortapt. Selvsagt kom han for å frelse individuelle sjeler, som jeg har sagt, men dette spesielle verset viser ikke til individer; det viser til den råderetten over skaperverket som Adam mistet i Edens hage.

Og Wagner siterer en artikkel av Silvoso i Charisma:

Mange kristne har ingen vansker med å tro at djevelen – en skapt skikkelse med begrenset makt – smittet hele skaperverket med en enkelt synd. Men de finner det vanskelig å tro at Jesus Kristus – som er Gud – gjennom et perfekt offer har sørget for det som skal til for å vinne tilbake ”det som var tapt”.[2]

Gud vil vinne tilbake det som var tapt. Som vi så i Romerbrevet 8, lengter hele skaperverket etter forløsningen. For alt ble merket av fallet. En dag skal hele universet fornyes. ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte” (Åp 21,1). Der proklameres det om den frelste menighet: ”Du har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden” (Åp 5,10).

Men fornyelsen og gjenopprettelsen har begynt. Himmelen har brutt inn i syndefallets verden. Jesus ropte det ut: ”Vend om, for himmelriket er kommet nær!” (Matt 4,17). Hans død og oppstandelse har åpnet vei for proklamasjon av budskapet til hele verden.

Joseph Mattera skriver om korsets hensikt:

Hvis du spurte hundre forskjellige kristne her og nå om hvorfor Herren Jesus døde på et kors, vil sannsynligvis 99,9 prosent av dem si at det var for at de skulle kunne komme til himmelen.

Dette springer ut av en selvsentrert, individualistisk kultur som har hjernevasket menigheten. Hovedhensikten med Jesu død på korset var ikke at du skulle kunne komme til himmelen. Hovedhensikten med hans død var at hans rike skal kunne etableres i deg slik at, som et resultat av det, kan du utøve Gudsrikeautoritet på jorden (Lukas 17,21) og forlike verden med ham (2 Korinterbrev 5,19).

Gud bød oss klart i Matteus 6,33 å søke først hans rike (der kongen regjerer) og hans rettferdighet (resultatet av å underlegge oss hans styre). Sier jeg at forsoningen ikke åpnet en vei slik at jeg kan komme til himmelen? Selvfølgelig ikke! Jeg sier ganske enkelt at vår adgang til himmelen ikke var hovedfokus for korset, men ganske enkelt et biprodukt av hovedhensikten – etableringen av Guds rike på jorden. Hvis himlenes rike kommer inn i deg, kommer du til himmelen i alle tilfeller! Hvis ditt eneste mål er å komme til himmelen, er du selvsentrert og ignorerer den store hensikten: Kristi herrevelde over hele jorden.[3]

Mattera understreker og konkretiserer:

Da Jesus ble kronet som Herre over alle ting, var det over hele Guds myndighetsområde – ikke bare menigheten – og dette inkluderer ”alle ting”. Alle ”ting” inkluderer landet, miljøet, politikk, undervisning, vitenskap, medisin, helsestell, kunst, rommet, økonomi, sosial rettferdighet og alle humaniora.[4]

Sunday Adelaja kan konkludere for oss:

Gud forventer nå av oss at vi skal bevege oss i den autoritet og kraft Adam opprinnelig ble gitt. Vi trenger ikke lenger å se på oss selv som om vi enda ikke var forløst. Nei, vi er tilbake i Eden. Jesus sa: ”All autoritet i himmel og på jord er gitt meg” (Matt 28,18). Enhver som kommer til Jesus og omvender seg fra sine synder, mottar Jesu Kristi hellighet, rettferdighet, kraft og autoritet. Han har overført til oss, hans disipler, denne kraften han vant tilbake. Det er derfor Gud kaller oss konger og prester på jorden – fordi vi er kalt til å sette denne planeten fri fra det onde (Åp 5,10).[5]

[2] Wagner: Dominion! 69.

[3] Joseph Mattera: Ruling in the Gates: Preparing the Church to Tranform Cities (Lake Mary, FL.: Creation House, 2003) 5.

[4] Ibid.. 49.

[5] Adelaja: ChurchShift. 22.

Tags: autoritet, det fortapte, mennesket, misjonsbefalingen, skaperverket