”Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”

Den siste boken vi har i Bibelen, er skrevet ”til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea”.  Men ingen er i tvil om at boken har adresse til mer enn de konkrete menighetene i provinsen Asia.  Til og med under hvert av de spesifikke brevene til hver enkelt menighet gjentas oppfordringen om å høre hva Ånden sier til menighetene – flertall.

Jeg tror vi finner et mønster her.  Vi våger å tro at Ånden taler til hver enkelt menighet også i dag, gjennom profetiske bilder og ord, gjennom mange former for åpenbaring.  Men på samme tid har vi lært noe om Åndens tale til menighetene, eller om dere vil, til store deler av eller hele den universelle menighet.  Noe av lærdommen er at når Ånden ønsker å sette noe nytt på menighetens agenda, taler han om det samme til mange på mange steder på en gang.  La meg skynde mer å si at det nye alltid har sitt feste i Skriften.  Det kan snu opp-ned på tankemønstrene våre fordi der stadig er deler av Guds råd vi har glemt eller ikke sett.  Så setter Ånden sitt lys på det slik det skjedde, ikke bare med Martin Luther, men med reformatorer like før eller samtidig med ham.

C. Peter Wagner skriver om ”apostoliske ører” og at han i det siste har hørt fra så mange av dem som har det.  ”De sier at en av de øverste sakene på Guds nåværende agenda for hans menighet er sosial transformasjon.  Jeg tviler overhode ikke på at dette er det Ånden sier til menighetene i dag.”[1] Jeg skal komme tilbake til sosial transformasjon, men poenget mitt nå er at vi gang på gang kan finne dette mønsteret – at Ånden taler om samme sak, noen ganger med litt forskjellige ord, til mange, tilsynelatende uavhengige av hverandre, men etter hvert synlig for den som har øye å se med eller ører å høre med.  Det som skjer når vi tar imot budskapet, er det vi ofte vil kalle et paradigmeskifte.

Den karismatiske vekkelsen betydde et viktig paradigmeskifte for mange i de bestående kirkesamfunnene i 1960-70-årene når det gjelder en del av nådegavene og Åndens dåp.  Sammen med det fikk vi et gjennombrudd for lovsang, ikke minst lovsangen hvor Gud ikke bare er den grammatikalske tredje person, men andrepersonen.  John Wimber og Vineyard-bevegelsen ble på 80-tallet for mange redskapet til et radikalt nytt paradigme når det gjelder kraftevangelisering og helbredelsestjeneste.[2] Sentrale ledere i Toronto-fornyelsen mener den primært førte til en ny erfaring for den enkelte av Guds farskjærlighet.[3] Alle disse trendene er fremdeles i utvikling.

I det følgende vil jeg gjerne lytte sammen med dere til noen av dem som har lyttet til det de mener er Åndens tale til menighetene i dag.  Jeg har ikke full oversikt, og innen det jeg har oversikt over, må jeg gjøre et utvalg.  Men jeg tror dere vil merke hvordan de signalene jeg har valgt ut, peker samme retning.

[2] Wimber ble en pioner på disse områdene ved at han ”demokratiserte” disse tjenestene og løste dem fra idéen om at det var spesielt utrustede som kunne være redskap for helbredelse, tegn og under (se John Wimber: Helbredelse ved kraft (Kvinesdal: Logos forlag 1988) og Evangelisering i Ånd og kraft: Tegn og under i dag (Kvinesdal: Logos forlag). Denne linjen utvikles videre i dag bl.a. gjennom Randy Clarks (Global Awakening) og Bill Johnsons (Bethel Church, Redding, CA) tjenester.

[3] Se f.eks. Fred & Sharon Wright: The World’s Greatest Revivals (Shippensburg, PA: Destiny Image, 2007), spesielt kapitlene 16 og 17.