”Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler!” Matteus 28,19

En sann overgivelse til det store budet og den store misjonsbefalingen vil føre til en stor menighet – Rick Warren

Misjonsbefalingen – the Great Commision som den kalles på engelskspråklig grunn, kanskje for at den skal kunne stå side om side med the Great Commandment – det store budet om kjærlighet til Gud og nesten – har fulgt meg mer eller mindre gjennom hele livet. Innholdet i den har hatt avgjørende innflytelse på både tenkning og liv. Jeg vet at Det nye testamente har flere beskrivelser av misjonsoppdraget, men misjonsbefalingen i bestemt form entall har alltid vært sluttversene i Matteus-evangeliet (28,18-20).

Der har vært tider i den kristne kirkes historie der misjonsbefalingen ikke har kunnet høres som annet enn en påminnelse om en fjern fortid. Den ble gitt til apostlene som var med på fjellet. Og de oppfylte befalingen, så oppdraget er fullført, ble det hevdet. Apostelen Paulus blir sitert: ”Har de ikke hørt, spør jeg så. Jo, sannelig: Til hele jorden er deres røst nådd ut, og deres ord til verdens ytterste grenser” (Rom 10,18). Andre hevdet at hvis hedningene skulle blir frelst, ville det skje ved Jesu gjenkomst, og ingen kunne gjøre noe for å fremskynde den.

Der var likevel grupper og retninger som sendte ut misjonærer på samme tid som de fleste evangeliske samfunn hadde lite sans for saken. Mange har hørt om en episode i livet til et av redskapene som banet veien for det som skulle bli en sterk bølge av protestantisk misjon. Den handler om noe av den motstand den engelske skomakeren og baptistpredikanten William Carey møtte, han som i ettertid skulle ble kjent som den moderne misjonsbevegelsen far. På et predikantmøte i 1786 reiste han spørsmålet om det var en plikt for kristne å spre evangeliet i hele verden. En leder blant dem som var til stede, skal ha svart: ”Unge mann, sitt ned. Når det behager Gud å omvende hedningene, vil han gjøre det uten din eller min hjelp.”

I nyere tid har alltid misjonsbefalingen vært viktig for evangeliske kristne. I dag har den og et sett av bibelske tanker som er beslektet med den, gitt oss et nytt moteord: vi snakker om å være misjonal og om misjonale menigheter.

Drømmen om å bli misjonær

Misjon har alltid vært en del av mitt liv. Jeg vet ikke hvordan det begynte. For jeg vokste opp i en troende familie og en aktiv menighet. Mine første minner fra kirken handler om søndagsskolen for oss små som enda ikke hadde begynt på skolen. To varmhjertede, eldre (eller var det bare i småbarns øyne de var eldre?) kvinner hadde ansvaret for oss. De visste, og jeg visste, at jeg skulle bli misjonær. Andre kloke mennesker i menigheten visste det også. Jeg må vel ha fortalt dem det?

Der kom vel tider da misjonærkallet bleknet. Men det ble fornyet da jeg traff henne som skulle bli min ektefelle. Jeg havnet på misjonsskole i Stavanger, midt i et miljø der nesten alt handlet om det som gang på gang i den tids forkynnelse ble betegnet som ”Jesu siste vilje, hans testamente til oss” – og et testamente fra ham vi kaller frelser og Herre, må det være brennende viktig å lyde. Jeg oppdaget at misjonsfolket har sin egen nasjonalsang, Karl Ludvig Reichelts ”Din rikssak, Jesus, være skal min største herlighet”. Straks den lød, reiste alltid forsamlingen seg og sang den stående. Og fremdeles er jeg på vei opp av stolen straks første strofen lyder, og du fornærmer meg om du ikke tror jeg kan teksten på alle versene.

Vi ble ikke misjonærer på den måten de fleste tenker på det, slike som reiser ut til andre folk og andre kulturer. Men misjon ble en viktig del av vårt liv likevel. For meg betydde det blant annet seks år i styret for ytremisjon i Frikirken og flere besøk i Asia.

Så, midt i syttiårene, havnet jeg i et internasjonalt miljø hvor alt dreiet seg om Matteus 28,18-20! Stedet var Fuller teologiske seminar i Pasadena i California, og hovedfaget var kirkevekst. Pioneren var blitt pensjonist. Men Donald Anderson McGavran var innom fremdeles. Etterfølgeren hans og kona, C. Peter Wagner og hans Doris, kjørte rundt med henvisninger til hvert sitt vers av misjonsbefalingen som registreringsnummer på bilene sine!

Gå – døp – lær dem å holde

I mange menigheter brukes ofte et annet navn på det vi oftest kaller misjonsbefalingen. Det kalles dåpsbefalingen, og det er ved dåp menigheten oftest får høre versene fra slutten av Matteus-evangeliet. For oss som er døpt som små, er det fint å kunne minnes om at dette antakeligvis er et av de første skriftordene som ble forkynt over oss. Vi ble døpt til misjon!

På festdag på en kristen høyskole hørte jeg en betegnelse til. En av skolens folk talte om opplæringsbefalingen. Det passet fint på en skole som er opptatt av å utruste troende mennesker til gode lærere.

Men vi bør nok se nærmere på befalingen for å gripe fatt i hva befalingen i befalingen er. Der er fire viktige verb i Matteus 28,19-20 – og la oss for oversiktens skyld sette opp verbene i rekkefølge og føye til den bokstavelige (og selvsagt herlig klossete) oversettelsen slik den er gitt oss i Studiebibelen:

• GÅ UT – ”Værende gått ut …”
• GJØR DISIPLER – ”… da ’disiple’ alle folkene, …”
• DØP – ”… døpende dem i navnet Faderens og Sønnens og Den hellige ånds. …”
• LÆR – ”… Lærende dem å holde alt som jeg befalte dere.”

Selve de grammatikalske formene på de fire verbene viser oss at vi bare har å gjøre med én befaling, én imperativ: gjør disipler! De tre andre er partisipper som kanskje riktigst gjengis som her med endelsen ”-ende”. De to siste viser hvordan disipler ”gjøres” – ved kristen dåp og ved å lære, ikke alt Jesus har befalt sine disipler, men en holdning: etter hvert som vi forstår mer og mer av det Jesus har befalt sine disipler, skal vi lyde det. Den grunnleggende bekjennelsen i den første misjonstiden var nettopp: ”Jesus er Herre!” (Rom 10,9; 1 Kor 12,3).

”Gå ut i hele verden”

Selv om ”gå” eller ”gå ut” ikke står i imperativ, kan det være verd å stoppe litt ved denne innledningen som vi også finner i det vi kunne kalle Markus-evangeliets misjonsbefaling: ”Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet …” (16,15 – fortsettelsen av verset skal vi komme tilbake til).

Det greske ordet som brukes, er et interessant verb. Det brukes om Jesu egne vandringer de tre årene han dro fra sted til sted i Galilea, Judea og Samaria, og om apostlene som skulle gjøre som mesteren gjorde. En oversettelse av ordet er ”å fortsette en påbegynt reise”. Det kaster lys over ”gå” i misjonsbefalingene. Mottakerne av ordet er allerede mennesker på vandring. De har vært det mer eller mindre i to-tre år. Nå skal de vandre videre under Jesu autoritet (”i himmelen og på jorden”), og mens de gjør det, skal de følge ordren og gjøre disipler.

Nei, det er ikke en befaling om å gå ut. Den menighet Jesus taler til i misjonsbefalingen, er en gående menighet. I utgangspunktet er det en vesentlig del av en bibelsk menighets identitet at den er på vei ut, den er utadvendt. Hvor mange moderne menigheter kan det sies om? Noen har karakterisert mange av vår tids menigheter, kanskje det store flertallet i den vestlige verden, som ”kom til oss”-menigheter.

Kanskje burde vi for en tid lytte til Jesu ”gående ut” som en befaling – inntil vi nærmer oss et bibelsk normalmønster: ”Gå til dem”-menigheter som i Guds navn ikke bare sier: ”Kom til kirke!”, men mye sterkere: ”Kom til Jesus!”

”Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt «kristne»”

Jeg lærte for lenge siden at den egentlige befalingen i befalingen, var ett ord: disiple! gjør disipler. Disipler er etterfølgere av Jesus, lærlinger. Misjonsbefalingen viser oss, som vi alt har sett, at mennesker gjøres til disipler ved dåp og ved å lære at Jesus er Herre, og det han har lært sine første disipler, det skal også vi holde.  I den første tiden var disippel hovedbetegnelsen på det som senere ble kalt kristne. Se Apg 11,26.

For de fleste dreier da misjonsbefalingen seg stort sett om å hente mennesker ut av alle folkeslag og gjøre disse menneskene til disipler av Jesus. Dette er en hovedsak for evangelikale kristne. Et godt eksempel på hvordan dette kan formuleres, finner vi i Saddleback-menigheten i California. Den er kjent som menigheten med de fem hensiktene utledet av det store kjærlighetsbudet og misjonsbefalingen. Hensikt nummer 3 er: ”Gå ut og gjør disipler.”

Dette kalles evangelisering. Menigheten er til for å formidle Guds ord. Vi er Kristi ambassadører, og vår misjon er å evangelisere verden. … Det er enhver kristens ansvar å dele den gode nyheten der han går. Vi skal fortelle hele verden om Kristi komme, hans død på korset, hans oppstandelse og at han har lovt å komme igjen. En dag skal vi alle stilles til regnskap for hvor alvorlig vi tok dette ansvaret.

… Vi innbys til å være med i den store oppgaven å føre folk inn i Guds evige familie.1

Det er vanskelig å kritisere en slik skildring av oppgaven. Den er dekkende for mange evangeliske kristnes misjons- og evangeliseringsforståelse.

Men sett i lys av misjonsbefalingen mangler den både noe om disippel-begrepet og ikke minst – noe om det som opptar mange i dag – hva ”alle folkeslag” betyr for oppdraget!

Tags: disippelgjøring, evangelisering, folkeslag, misjonsbefalingen