Ingen kan gå gjennom livet i denne verden uten å oppleve onde ting eller erfare noe som gjør vondt. Jeg vil anta at der er få bibelvers de fleste troende da tyr til så ofte som Romerbrevet 8,28: ”Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.” Noe ganger tyr vi kanskje for lett til det – særlig når det gjelder andres ulykke! Det kan brukes som en utvei for å slippe å ”gråte med de gråtende”. Når alt butter imot i vårt eget liv, fordi vi selv har rotet det til – eller fordi andre mer eller mindre bevisst har skadet oss eller våre eller vår situasjon, er det vanskeligere å gripe og holde fast det samme verset som vi så villig anvender på vår sårede neste.

La oss først fastholde at dette verset inneholder et ufattelig (bokstavelig talt: ”ikke til å fatte”!) løfte til alle ”dem som elsker Gud”. Og det gjelder ”alle ting” som møter oss i denne verden. De ”tjener til det gode” for oss; de ”samvirker til gode”; de ”virker sammen til det gode”; de ”tener til gagn” (velg den oversettelsen som passer deg best!) Lenger ute i samme avsnitt taler apostelen om mange av de lidelser som kan komme over oss evangeliets skyld. Men i vårt temavers tales det om ”alle ting”, så det må vel omfatte også de lidelser vi lider for egen dumhets eller synds skyld?

Det er den allmektige Gud som står bak løftet. Det gode og gagnlige svaret på løftet kan vel variere etter person og situasjon. Men jeg er overbevist om at det dreier seg om en guddommelig velsignelse. For å røpe det jeg regner meg frem til ved hjelp av andre skriftavsnitt, tror jeg en hovedsak er at Gud vil gjøre deg til et bedre menneske! For Gud er i forbedrelses- businessen, det som ellers kalles helliggjørelse. Ja, det kan godt være at Gud har mer på skisseblokken for din velsignelse – fornyede relasjoner til andre og forandrede ytre forhold.

Uansett hvordan Gud ønsker å oppfylle løftet i ditt liv, vil oppfyllelsen ikke stå på Gud. Han har for vane å holde sine løfter. Men livet har lært meg at det går an å gå glipp av den Guds velsignelse løftet i Romerbrevet 8,28 taler om. Det er ikke sikkert at ditt sammenstøt med den onde eller det som gjør vondt, blir til forbedring av deg selv eller omgivelsene. De er minst to sikre metoder for å gå glipp av velsignelsen Gud har lovt.

1. Den ene måten er å gå inn i rollen som offer. Objektivt kan det vel være at du er offer for urett eller overgrep. Men i det øyeblikket du begynner å tenke på deg selv som et stakkars offer, utleverer du deg til selvmedlidenhet og før eller siden til bitterhet. ”Stakkars meg!” Og i den hagen vokser det ingen roser; der hersker tistlene.

Det tragiske er at venner som vel skulle gråte med den gråtende, ikke nøyer seg med det, men puster til selvmedlidenhetens ild og forsterker offerrollen. I en misforstått snillhet er de med og stjeler velsignelsen Gud hadde klar for deg. Ja, det fristende å lytte på de gode menneskene som klapper deg på kinnet og synes så synd på deg.

2. Den andre metoden ligger snublende nær den første. Det er den du velger når du går til kamp mot de mennesker som har såret deg eller som du synes har behandlet deg urettferdig. Der kan være tider for konfrontasjon i en del saker. Men der er aldri en tid som er den rette for baktalelse eller terping på andres urett. Da legger du egen urett til andres eventuelle urett. Kanskje gjør du fiender av andre som ikke er det. Og du glemmer den serien av Herrens ord som handler om sannhet, tilgivelse og forsoning.

”Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.” Kast ikke bort velsignelsen!

Tags: bitterhet, helliggjørelse, motgang, selvmedlidenhet, tilgivelse