25
jul

Longing for His Glory

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

Talen som ikke ble holdt

Johannes’ åpenbaring 1,4-8:
Johannes hilser de sju menighetene i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de sju åndene som står foran hans trone, og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger. Han elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod og har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham tilhører æren og makten i all evighet. Amen.

Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham.

Ja, amen! Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige.

I mange år avsluttet jeg alle søndagsprekener med noe som kalles ”lille gloria”: ”Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.” (Alterboken for Dnk).

Ypperlig! Å ære den treenige Gud. Å ære ham som den som er fra evighet til evighet. Sal 90,2: ”Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike – ja, fra evighet til evighet er du, Gud,” sang allerede Moses.

Det formidler et sant bilde av Gud. Jakob 1,17b sier at ”hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge”. Og om Sønnen heter det i Hebreerne 13,8: ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.”

Uforanderlig – hvilende – noe som fortsetter og fortsetter – jeg skal si mer om Guds møte med Moses senere. Men det navnet han presenterte seg med den gangen, kan i første omgang for våre ører formidle noe av det samme. 2 Mosebok 3,14 forteller: ”Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.”

Han … som kommer

Men hvis dette er det eneste vi sier, går vi glipp av noe. To ganger i teksten vår er der et uttrykk som går igjen:  Gud er ”han som er og som var og som kommer”! Mange er med rette opptatt av Jesu gjenkomst. ”Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham.” Det skulle være en dynamisk del av alle kristnes bevissthet. Men jeg ser noe mer i det som sies om Gud her i Åpenbaringen: Den uforanderlige, evige Gud er en Gud som kommer – og kommer – og kommer – og kommer igjen! Jeg har sagt det noen ganger slik: ”Det hører med til Guds uforanderlige vesen at han stadig gjøre noe nytt” (Jes 43,19: ”Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. Merker dere det ikke?”) – kanskje like godt: han som stadig kommer! Han er den Gud som griper inn, som intervenerer!

Gud er aldri langt borte. Apg 17,27-28: Han er ikke ”langt borte fra en eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til,” sa Paulus i Aten. Og da talte han ikke om de troende, men alle mennesker. Men den Gud som alltid er nær, griper noen ganger inn på en annen måte. Herren kommer!

Moses fikk et møte med Gud ute i ødemarken. Gud åpenbarte seg gjennom en brennende tornebusk. 2 Mos 3,6-9: ”Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud. Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. … Israels barns skrik har nå nådd opp til meg. Jeg har også sett hvordan egypterne mishandler dem.”

Han var der hele tiden. Han hørte folkets bønnerop og klager. Men ”nå er jeg steget ned”. Herren kommer. Hendelsen ved Horeb er for meg selve prototypen for Guds intervensjoner.

Frelse og kamp

Nå kunne vi tatt en vandring sammen gjennom store deler av bibelhistorien, både i Det gamle og Det nye testamente, og sett hvordan det stadig dreier seg om en Gud som kommer – noen ganger bokstavelig talt med bulder og brak, andre ganger i den stille susen. Men der er noen trekk som har blitt så mye tydeligere for meg etter hvert. Ett er at i alle fall i de fleste skildringene av Herren som kommer, er der to motiv som hører sammen.

1. ”Nå er jeg steget ned for å utfri dem.” Han kommer som en frelser, en befrier, en redningsmann. Intervensjonen er en redningsaksjon. Budskapet om at han er steget ned, er et evangelium.

2. Men på samme tid – og det hører sammen med evangeliet – er det et krigsrop. ”Derfor vil jeg rekke ut min hånd og slå Egypt med alle mine under, som jeg vil gjøre midt iblant dem” (2 Mos 3,20).

Evangeliet forbinder vi med rette med fred. Men det er på samme tid noe mer. Herren skulle fri folket fra slavekåret i Egypt, men det skjedde sannelig ikke uten kamp. Det topper seg når Herren fører folket gjennom havet og hele faraos hær ødelegges.

2 Mos 15,1-6: ”Da sang Moses og Israels barn denne lovsang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet. Hest og rytter styrtet han i havet. Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. Faraos vogner og hans hær kastet han i havet. Hans utvalgte stridsmenn sank i Rødehavet. Avgrunner skjulte dem, de sank som stein i dype vann. Din høyre hånd, Herre, er herlig i sin kraft. Din høyre hånd, Herre, knuser fiender.”

Den altavgjørende intervensjonen

Befrielsen fra slaveriet i Egypt er prototypen og på samme tid forbildet for Herrens avgjørende komme. For opp gjennom hele Israels historie hadde Gud lovt at han igjen skulle gripe inn – ikke bare for Israels skyld, men for verdens. Dette er Guds ord til hans salvede tjener, frelseskongen som skal komme. Jes 49,6: ”Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.”

Det dreier seg om frelse. Englebudskapet for hyrdene på marken dreier seg om glede, om en frelser, om fred på jorden! Men ikke lenge etter søker kong Herodes å drepe barnet. Og Jesus selv må etter hvert lære sine disipler: Matt 10,34: ”Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.”

Jesu feltrop er en krigserklæring rettet mot Satan og alt hans velde: Matt 4,17: ”Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!” Nå bryter et nytt kongedømme inn i verden. Nå begynner kongen å befri det som var tapt. Matt 12,28: ”Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.”

I synagogen i Nasaret anvender han uten blygsel profetiene om Messias på seg selv og skildrer sitt oppdrag som befrieren og krigeren som bryter slaveriets bånd. Luk 4,18-19: ”Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.”

På korset bryter han Satan og de onde makters våpen. Kol 2,14-15: ”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.”

Og den seieren bekreftet Faderen ved å reise ham opp fra de døde.

Mønsteret fortsetter i urkirken og kirkens historie. Gud intervener på pinsedagen i Jerusalem til frelse for tusener (Apg 2), og det fortsetter med frelse, forfølgelse, ny bønn, ny intervensjon fra Gud, ny bølge av vekkelse, ny forfølgelse, etter kort tid den første martyr. For når Gud griper inn på nytt, når Herren kommer, blir det kamp mot alt som krenker og undertrykker.

Test teorien på det du vet om kirkehistorie. Test den på det som skjer i Kina, i India og land etter land. Vi har en Gud som kommer, og kommer, og kommer igjen. Og gang på gang har han kommet når situasjonen har vært aller mørkest. Han er vårt håp. Han er landets håp. Men befrielsen skjer ikke uten kamp.

Men det er ikke alt. Og vi er tilbake i teksten igjen. ”Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham.” 1 Tess 4,16: ”For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun.” Så begynner det store og endelige oppgjøret.

Åp 20,14-15: ”Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.” Den siste fiende er overvunnet. ”Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.”

Åp 21,1-4: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.”

Kalt inn i Guds inngrep

Jeg har i mange år vært opptatt av å forkynne Guds suverene inngrep. Men der er et annet trekk som hører med. Når Gud intervenerer, er der noen som får beskjed før andre. Og som bokstavelig talt kalles inn i det ufattelige som skal skje.

På Horeb-fjellet var det en skjelvende åttiåring, Moses, som fikk beskjed om at Herren hadde steget ned for å befri sitt folk, og som motstrebende ble kalt inn i befrielsesverket lenge før noen ante at nå var det i ferd med å skje, og lenge før noen kunne forestille seg dimensjonene. ”Nå er jeg steget ned!”

Gang på gang ser vi i Bibelen hvordan Gud kaller mennesker inn i sitt verk i verden. Han varsler og kaller og bruker det som lite er i egne øyne.

Da den avgjørende intervensjonen skulle skje, den som varslet den endegyldige seier over Satan, synd og død, var det den ugifte tenåringen Maria som fikk både budskap og oppdrag, som ble kalt inn i det ufattelige.

Lukas 1,26-38: Engelen Gabriel ble sendt fra Gud til ”Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!»”

”Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.”

Moses protesterte. 2 Mos 3,11: ”Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til Farao, og at jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt?” Gud overøste ham med løfter og bekreftelser. Dere husker serien av innvendinger. 2 Mos 4,1: Men ”Moses svarte: De vil visst ikke tro meg og ikke høre på meg! De vil si: Herren har ikke åpenbaret seg for deg.” 2 Mos 4,10: ”Men Moses sa til Herren: Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener. Jeg er tung i mæle og tung i tale.” 2 Mos 4,13: ”Men han sa: Å Herre, send bud med hvem du ellers vil!” Og dere husker hvordan det utviklet seg. Hvem andre blir det sagt om som ble sagt om Moses? 2 Mos 33,11: ”Herren talte til Moses ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste.”

”Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.”

”Da sa Maria: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.»

Tjenere for Herren

Dette er historien om Abraham, Moses, Josva, Jefta, David, Jesaja, Jeremia, Maria og apostlene. Det er historien om Jan Hus, Martin Luther, John Wesley, Hans Nielsen Hauge, Evan Roberts, William Joseph Seymour. Det er historien om tallløse kvinner og menn som Gud har tatt tak i fordi det er hans vis å kalle vanlige mennesker inn i sitt suverene verk.

Men han er altså den Gud som stadig sier: Jes 43,19: ”Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det?” Siden pinsedag i Jerusalem ligger løftet fra Joelsboken over menigheten. Visst vil der være som der har vært, ledere. Ef 4,11: ”Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere”, men kanskje vi har glemt at hensikten er Ef 4,12: ”for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.”

Joel 3,1-2: ”Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner. Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager.”

Hvis jeg fatter riktig det Ånden sier til menigheten mange steder på kloden i dag, så handler det om mer enn høvdinger. Det handler om en hær av mennesker som kalles inn i det Herren vil gjøre. Ja, han kan ordne opp med en gjenstridig Moses. Men jeg tror idealet er Maria. ”Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.”

Tags: , ,

This entry was posted on lørdag, juli 25th, 2009 at 21:52 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

One comment

rp@kristkirken.no
 1 

Trivelig å møte deg på Laberget……
Her var det mye utfordrende. Jeg kjenner på at noen kristne burde reise til vår statsminister og advare han. Abraham og Lot står for meg. Lot var flyttet inn i Sodoma. Mennene der drev med synd som var så stor at Gud ville utslette byene. Denne synden har våre myndigheter akseptert som noe normalt. Norge er i stor fare med slike lover og et Kr.F. som ikke ser det som sin oppgave å peke på hva Guds ord sier. Sender disse tankene til deg. Bør noen reise til Oslo?
Min mail adresse er: olav.j.mork@c2i.net

november 9th, 2009 at 21:50

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment