2
jul

Hodejegerne ble forvandlet til vitner

   Posted by: reidar   in Reportasjer/intervjuer

Bakalalan – der alle er kristne

Borneo – verdens tredje største øy – hjemsted for noe slikt som 14 millioner mennesker fordelt på hele 400 forskjellige folkegrupper – leser jeg i informasjon fra Asian Outreach.

Borneo – jungel, villdyr og edle eks-hodejegere og tapre engelske flygere i krig mot nådeløse japanere – slik husker jeg mine første bilder av øya – formidlet av ”Biggles på Borneo”, en av de mange bøkene i den en gang så populære guttebokserien om den engelske flygerhelten.

På kirkevei langs rismarkene i Bakalalan

På kirkevei langs rismarkene i Bakalalan

Twin Otter’en fra Malaysia Airlines er fullastet, bokstavelig talt. Både reisegods, håndbagasje og passasjerer har vært på vekten. Vi er på vei inn fra kysten mot fjellene på grensen mellom Sarawak og Kalimantan. Vi nærmer oss småbyen Lawas. Under oss strekker den brune Lawaselven seg gjennom frodiggrønn jungel. Kalip Basar, visepresident i Borneos Evangeliske Kirke, bøyer seg over meg og peker.

– Der er femti-seksti lun bawang-landsbyer langs elven – og alle er kristne.

Kalip Basar er selv lun bawang – og det er de fleste pastorene og heltidsansatte i kirken. Lun bawang er en av de mange stammene på Borneo. Det er en liten stamme, men den representerer et interessant kapittel i øyas kirkehistorie. Kalip Basar har lovt å ta oss med til en av de levende illustrasjonene på evangeliets forvandlende makt – ikke bare i enkeltmenneskers liv, men i folkenes. Vi skal til Bakalalan, en veiløs dal med fem landsbyer.

Småflyet kommer over åsene, følger dalen, tar en sving og snor seg ned på den lille flystripen i Buduk Nur. Langs stripen beveger en man med en vannbøffel seg, mens vi takser forbi og inn mot bygninger og vertskap som venter.

Det er ikke sikkert at fremmede alltid har fått en så hjertelig mottakelse i Bakalalan. Lun bawang-folket var en gang kjent som stridbare hodejegere, stadig involvert i stammekriger. I begynnelsen av vårt århundre satte myndighetene en stopper for hovedjakten. Det fikk en underlig sideeffekt for lun bawangene. Tradisjonen var at kvinnene tok seg av rismarkene og det daglige arbeidet i bygda, mennene var krigerne og beskytterne. Plutselig mistet mennene sine sosiale roller. De hadde ikke lenger mulighet for å dra ut og komme hjem med sitt forferdelige bytte, hodene til slagne fiender.

Resultatet ble at mennene gjorde det som før hadde vært en fritidsbeskjeftigelse, til det som fylte livet: De drakk sin borak (risvin). Og resten av befolkningen fulgte etter. I følge beskrivelser fra de første tiårene av vårt århundre var lun bawang ”det mest foraktede folket på Borneo, og det var i ferd med å dø ut”. De var ofte ”beruset hundre dager av 365”, og i følge en avis, tok selv små barn del i den stadige fyllefesten – ”bare hundene var edru”.

På kort tid var hele stammesamfunnet i ferd med å bryte sammen i skitt og sykdom.

Kirken i Buduk Nur er stor slik den er det i alle de fem landsbyene i Bakalalan

Kirken i Buduk Nur er stor slik den er det i alle de fem landsbyene i Bakalalan

Buduk Nur: I god tid før klokken seks søndag morgen går pastor Luther Balang ut på en liten veranda og begynner å slå på en slags gongong som gir en intens lyd. Øyeblikkelig får han assistanse av et dusin jakthunder som setter i gang å hyle og gjø. Lyden er intens, og jeg har mistanke om at alle bygdas hunder – og det er ikke få – tar del. Det er på tide å komme seg opp.

Nærmere seks gjentas signalet, og vi gir oss på vei til kirken. Fra alle kanter av bygda kommer folk på kirkevei. Det er tid for bønnemøte. Det er forresten bønnemøte klokken seks hver morgen hele uken. Det synges. Det legges frem bønneemner. Og det bes – intenst og vedvarende. Menigheten i Buduk Nur har tatt på seg et spesielt bønneansvar for Nepal. Det har Gud pålagt dem gjennom et profetisk budskap.

Gudstjeneste i Buduk Nur

Gudstjeneste i Buduk Nur

Søndagens neste møte er klokken 10. Diakon Mika Sigar leder møtet med verdighet og mykhet. Det blir sunget lovsanger. Et ungdomskor deltar. Mika leser fra Skriften og leder i bønn. Det blir bedt fra salen. En eldre kvinne avlegger sitt vitnesbyrd om Guds inngrep til helbredelse. En ung mann synger solo. Under ny lovsang blir offeret samlet inn. Mika gjentar bønneemnene fra morgenmøte, bønneemner for Norge. Ny lovsang, og så preken.

Søndagens tredje møte er klokken to – eller rettere sagt: der er to møter klokken to – et ungdomsmøte og et for ektepar. Klokken fire kommer så søndagens hovedgudstjeneste. Hver gang varsles møtene tre ganger av gongongen og hundene. Og avstandene er ikke lenger enn at folk er hjemom mellom møtene. Ingen har hast. Til folk utenfra sies det: ”Dere har klokken, vi har tiden.” Riktignok henger det en klokke på ene kirkeveggen. Men jeg så aldri at viserne beveget seg de dagene vi var der!

Hvem er det som kommer i kirken i Buduk Nur og de fire andre menighetene i Bakalalan? Det er alle som bor i dalen. Alle er kristne. Og det virker ikke som dette bare er en ytre form eller vane. Det går vel ikke an å hykle en slik åpenhet og ydmykhet og glede og frihet?

De første spirene til noe nytt ble sådd gjennom sporadiske besøk fra stammefrender fra Indonesia-siden av grensen. Der hadde evangeliet begynt å slå rot. De første misjonærene, tre unge menn fra Australia, nådde lun bawang-folket i Sarawak i 1930-årene. De ble overrasket over hvor mottakelige de var. På kort tid forandret de fullstendig sin gamle livsstil. ”Fra en sykdomsherjet og beruset rest, ble hele stammen forvandlet til et rent, oppreist og modig folk som ikke lenger var bundet av frykten for åndene.” Alt i 1938 rapporterte folk fra myndighetene om hvor forbauset de var over den fullstendige forvandlingen som hadde skjedd. I stedet for å drikke ”bruker de sin fritid til å be”. Og ikke bare det: Evangeliet begynte å spre seg fra dem til andre stammer, noen av dem lun bawangs gamle dødsfiender.

I 1940 besøkte den hvite rajah Brooke Lawas. Han kunne nesten ikke tro hva han så og skal ha sagt til en misjonær: ”Jeg er forundret over forandringene blant murutene (et annet navn for lun bawang). Jeg tror dere har gjort mer godt på noen få år enn regjeringen på førti. Men det som likevel forbauser meg mest, er at misjonærene gjør dette med tro som metode og med åndelige midler.”

Pastor Luther Balang leder menigheten i Buduk Nur

Pastor Luther Balang leder menigheten i Buduk Nur

De daglige bønnemøtene klokken seks om morgenen stammer fra den første tiden. Misjonærene mente at de nye kristne måtte ha en morgenstund med Bibel og bønn. Men siden de ikke kunne lese, måtte de samle dem. Skikken har fortsatt å leve – selv om de fleste i dag kan lese.

I 1940 invaderte Japan Borneo. Misjonærene gjemte seg lenge blant vennene i lun bawang, men måtte gi det opp i 1942 fordi de satte folket i fare. De ble internert av japanerne, og mange av dem mistet all kontakt med sine venner i høylandet på Borneo. De som kom tilbake etter krigen, fant av lun bawang-menigheten besto, og at nabofloket, kelabitene, hadde omvendt seg som resultat av vitnesbyrdet fra lun bawang’ene.

Luther Balang og Kalip Basar tar oss med på en kveldstur opp til en av åsene over Buduk Nur. De vil vise oss bønnehuset, et enkelt hus med en åpen sal og noen mindre bønnerom. Fremme i salen henger et enkelt bilde av Jakobs himmelstige med engler på vei opp og ned mellom himmel og jord.

Huset er ikke så gammelt. Men det var her kvinnene brukte å samles til bønn for bygdene – for folket der. For den første iveren etter kristningene varte ikke ved. Etter som årene gikk, skjedde det frafall og forfall. Men Gud hadde grepet fatt i en gruppe kvinner som gjorde denne åsen til sitt bønnefjell.

Christopher Chao har skrevet en avhandling om det som skjedde i 70- og 80-årene.

– I 1973 var det et sårt behov for en vekkelse mot tidebølgen av nominalisme. Visjon ble gitt til Pa Agung Bangau, en tidligere pastor i Borneo Evangeliske Kirke, som så fikk bli spydspissen for vekkelsen i Bakalalan gjennom sin profetiske tjeneste. Han delte sin visjon med en gruppe av kvinnelige bønnekrigere som senere ble hans trofaste støtter.

Beretningene om Agungs tjeneste er fylt av tegn og under. Noen av dem var så oppsiktsvekkende at avisene sendte journalister til Bakalalan for å rapportere om dem. Agung fikk etter hvert ikke bare en lokal tjeneste, men ble brukt av Gud i flere land.

Trykt i Visjon nr. 6 i 1997

PS i 2009.
Kalip Basir omkom i en helikopterulykke i Lawas i 2003. På det tidspunktet var han president i kirkesamfunnet

Tags: , , ,

This entry was posted on torsdag, juli 2nd, 2009 at 12:56 and is filed under Reportasjer/intervjuer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment