HELE GUDS RÅD

Biskop Bertil Gårtner sa for noen år siden:

Det vil aldri skje noen fornyelse av en kirke, et sogn eller et enkeltmenneske uten at Bibelen settes i sentrum. Hvis jeg ser på kirkens historie, kan jeg ikke finne et eneste eksempel på fornyelse av en kirke eller en gruppe av kristne som ikke vokste ut av et intenst studium av Bibelen og en godtakelse av den som sannheten. Det må sies igjen og igjen til alle kirkeledere, ja, til alle kristne: Hvis du ber Gud om fornyelse, hvis du virkelig vil inn på fornyelsens vei: ta din Bibel og les den, gjør teksten til en bønn, stol på at det Gud sier der, er sannheten.

Sann fornyelse har alltid noe å gjøre med Bibelen. I en artikkel i første nummer av Visjon definerte jeg fornyelse omtrent slik:

Det som skjer hver gang en mer eller mindre glemt eller forsømt side av «hele Guds råd» løftes frem og blir en del av menighetens tro, bevissthet og praksis.

Uttrykket «hele Guds råd» er hentet fra apostelen Paulus’ avskjedstale til eldsterådet i Efesus-menigheten. Det er tydelig at Paulus bruker det for å fange inn hele bredden av Guds åpenbarte ord. Han kan gå så langt at han sier: «Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod. For jeg har ikke holdt noe tilbake» (Apg 20,26¬27).

«Forkynnelsen som en hører»

Hva mener Paulus med at han ikke har holdt noe tilbake? «Jeg har forkynt dere hele Guds råd,» fortsetter han. Det er ikke nok at en menighet har hele Bibelen. Den må forkynnes. For alt som skal bli virkelighet i en menighet, må skje ved tro. «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord» (Rom 10,17).

Det gjelder ikke bare forkynnelsen til omvendelse. Det gjelder hele det kristne liv. ”For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse» (2 Kor 5,7).

Når en menighet opplever fornyelse, reises det ofte spørsmål om hva årsaken er. Svarene kan være mange, og jeg skal ikke forenkle saken. For der er mange faktorer involvert. Men jeg er dypt overbevist om at det gis ingen ekte og vedvarende fornyelse eller vekst uten at forkynnelsen spiller en avgjørende rolle.

Forkynnelsen var en viktig del av den fornyelsen vi kaller reformasjonen. Slik skildret Johannes Smemo i sin tid Luthers syn på den:

Det er ved forkynnelsen troen kommer; og hvordan kan de tro som ikke får høre, og hvordan kan de høre uten at det blir forkynt? Forkynnelsen og forkynnerembedet hører altså med til selve Guds frelsesåpenbaring. Det avsluttende ledd i åpenbaringen består nettop i at Kristi frelsesverk blir bragt hver ny slekt og hvert enkelt menneske nær gjennem prekenens 1evende røst». For kirken som den stadige åpenbaringsformidler gjelder det derfor at det å preke er det ene nødvendige. …
Det muntlig forkynte ord er det som fra pinsedag og alltid siden har vært stormakten i kirken. Det «bryter og river og spruter stener omkring seg».

Det er nødvendig å si dette i dag Forkynnelsen er i vanry mange steder Selv der det fremdeles prekes, blir ofte menighetene avspist med småprekener, sermonetter som noen har kalt dem. Vi trenger frimodige forkynnere som vet hva Guds ord sier og som våger å si Ordet etter. Luther kunne si at «prekeembedet er det fornemste embede ikke bare i kirken, men i hele verden!»

«Som Guds ord”

Gårtner sa om Skriften: «Stol på at det Gud sier der, er sannheten.» Peter skrev for lenge siden: «Om noen taler, han tale som Guds ord» (1 Pet 4,1 l). En forkynnelse som skal skape tro, må springe ut av tillit til Bibelens ord.

Det er sagt at kirkens kamp i de første århundrene sto om kristologien. Et av de viktigste resultatene av den kampen, er de oldkirkelige bekjennelser. Kirkens kamp i reformasjonstiden sto om soteriologien læren om frelsen.

Kampen i oldkirken kunne lykkes fordi fedrene hadde en kilde til sikker kunnskap, de hellige skrifter. For Luther og for de andre reformatorene ble også kampen for frelseslæren ført ved å rope kirken tilbake til Skriften. Ikke så at Skriften ikke hadde autoritet. Men menneskelige tradisjoner hadde fått autoritet ved siden av den og hadde delvis overskygget den. «Skriften alene» ble en av reformasjonens faner.

I dag står kampen nettopp om Skriftens autoritet. Gud har åpenbart seg han har talt. Hans tale finner vi i de bibelske skrifter. Det er ikke lenger en kamp om Skriften alene, men om hele Skriften skal gjelde, eller bare et eller annet utvalg av den. Hva er det i Skriften som har bindende autoritet for oss? For å si det forenklet: Hvordan skal en enkel kristen vite hva som er sant når Jesus spilles ut mot Paulus? Eller som det vel så ofte skjer: At Paulus brukes mot Paulus?

I siste instans er dette kanskje likevel en kamp om Skriften alene som norm for tro, lære og liv. For kriteriene for å skille mellom bibelord og vrake ett og velge et annet, må være hentet fra et annet sted enn Bibelen selv. Der heter det at hele Skriften er innåndet av Gud. Godtar vi ikke det, blir det til slutt den herskende filosofi eller den moteriktige tanke som blir endelig autoritet. Vi er blitt Skriftens dommere, mens det er den som skulle være vår dommer.

Svikter vi Skriftens fundament, har vi til slutt ikke noe annet å forkynne enn mer eller mindre fromme mennesketanker. All erfaring viser at der skriftautoriteten svikter, går før eller senere resultatet av oldkirkens og reformatorenes kamp tapt med den. Vi kan ikke søke fornyelse ved å forkaste det Gud har gitt i tidligere tiders fornyelse!

Det finnes snart ikke en eneste såkalt ledende teolog i europeisk sammenheng som forkynner Jesus Kristus som sann Gud født av Faderen fra evighet. Mennesket Jesus kan de tale om med beundring. Frelsen er ikke lenger en frelse fra fortapelse og dom ved troen på Jesus alene. Den er byttet ut med en eksistensiell avgjørelse eller moralsk opprustning eller politisk aksjon. Hva skal vi forresten med frelse når fortapelsen er avskaffet?

«Hele Guds råd»

Vil vi en fornyelse som ikke er begrenset, men som er en vedvarende prosess, trenger vi et ambisiøst mål for forkynnelsen. Vi må hente det fra apostlene, selv om vi ikke når til hoften på dem, og vel aldri kommer derhen at vi kan vitne som Paulus at han hadde dekket det hele. Det ideelle mål for forkynnelsen i en menighet må være:

Over tid holde frem hele Guds råd tilfrelse på en slik måte at det blir en del av menighetens tro, bevissthet og praksis.

”Jeg forkynte dere hele Guds råd sa altså Paulus. Det gjaldt ikke bare utvalgte biter og brokker. Ser vi på brevene, oppdager vi snart at det omfatter både Guds lov og evangeliet. Det har med seg sider som er omstridt i dag, f.eks. Guds gode ordninger. «Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere.»

Likevel hadde denne forkynnelsen et sentrum: «Jeg vitnet … om omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus» (Apg 20,21). Alt er viktig, men noe er viktigst.

Denne sammenhengen mellom sentrum og hele sirkelen, hele Guds råd, finner vi illustrert mange steder i Det nye testamente. I 2. Timoteus brev sies det til den unge pastoren som får så stort ansvar, at han kjenner «de Hellige Skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Jesus Kristus». Her er sentrum. Men der er mer å si: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning» (2 Tim 3,15 17). Det første Skriften skal gjøre, er å gjøre vis til frelse. Men den har relevans til hele den kristnes liv. Da må den også forkynnes i hele sin bredde.

«Ordet om korset»

1. Korinterbrev gir oss en annen illustrasjon av hvordan apostelen Paulus selv brukte sine prinsipper for Skriftforståelse. Med pasjon understreker han ”jeg ville ikke vite av noen annet blant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet» (2,2). «Vi forkynner Kristus korsfestet” (1,23). Han kan kalle sitt budskap «ordet om korset» (1, 18).

Men leser vi hele brevet, ser vi for det første at han ser på korset og oppstandelsen som en helhet. Og han tar opp en rekke sider ved det kristne liv. Han skriver om splittelse, om kjødelige og åndelige kristne, om sin apostoliske autoritet, om å unngå rettssaker mellom kristne, om hor og utukt, ekteskap og skilsmisse, om å spise kjøtt, offermåltider, om nattverden, om forholdet mellom de troende når de samles, om mann og kvinne og underordning, om nådegavene, spesielt om profeti og tungetale, om gudstjenesteordning, om de dødes oppstandelse, om pengeinnsamling og om sine egne planer.

Er det ikke en eneste stor utlegning av det han sa i Milet? Her er både sentrum og «hele Guds råd». Hør hva Smemo sier om Luthers forkynnelse:

Luthers preken var central og samlet i enestående grad. Han var bare optatt av de virkelige store kristelige sannheter: nåden, troen, rettferdiggjørelsen, syndenes forlatelse, lydigheten. Til sist var det jo alltid bare det ene hovedtema: Kristus.

Men her må vi straks vise tilbake den misopfatning at dette skulle gjøre hans forkynnelse snever og enstonig. To ting er det som frelser ham fra det. For det første hans fenomenale evne til å variere, si det samme på en stadig ny måte. Og for det annet dette at om han vel alltid er central, så beveger han sig ikke bare i en trang krets omkring midtpunktet, men i sin preken trekker han radier fra centrum og ut til alle cirkelens kanter så langt som livet og verden rekker. Derved skjer det frem¬for alt at kravet om det lydige liv aldri blir fortrengt bak forkynnelsen av den uforskyldte frelse.

Sentrum og periferi

Bildet Smemo bruker, er nyttig. «Hele Guds råd» sammenlignes med en sirkel. Sentrum i sirkelen er «ordet om korset».

En del moderne prekener tar utgangspunkt i aktualiteter og det predikanten finner interessant. De blir stående utenfor hele sirkelen eller tangerer den bare. Tilknytningen til den gjør at prekenene kan høres «kristelige» ut. Men det er bare tilsynelatende.

Andre forkynnere befinner seg innen sirkelen. Men deres forkynnelse blir segmenter. De bruker Bibelens tekster. Det kan være vanskelig å peke på at de ikke utlegger de bibelske tekstene. De kan produsere resultater. Men for troens folk blir det etterhvert vanskelig å kjenne igjen «den gode hyrdes røst» (Joh 10,4). Den som er vant til å tenke teologisk, merker at her blir det det naturlige menneskes loviskhet som oppmuntres.

Atter andre plasserer prekenen sin godt inne i sentrum, men kommer aldri ut over en snever sirkel innen sirkelen. De beveger seg «bare i en trang krets omkring midtpunktet». For mange predikanter er det et program å være der. Og det er godt så langt det rekker. Men vi kan ikke bygge menigheter med det. Guds ord har noe å si for hele livet.

Det reformatoriske ideal må være å holde sektorprekener. Det vil si prekener som etterhvert dekker hele sirkelen, men slik at de hele tiden har med seg sentrum. Vi må trekke «radier fra centrum og ut til alle cirkelens kanter så langt som livet og verden rekker».

Det betyr ikke at «ordet om korset” må høres i enhver preken. Men på en eller annen måte må det være der. Noen ganger er det bare til stede i bakgrunnen, men der er det fordi predikanten har hatt det med under hele sin forberedelse.

Der er mye mer å si om dette emnet. La meg slutte denne gangen med nok et sitat fra Smemos artikkel om Luther:

Det er, det levende forkynte ord som er det skapende. Men da må forkynneren selv være i kontakt med og ledet av Ånden. Gjennem bønn, fordypelse og åndelig erfaring oratio, rneditatio, tentatio! må han stadig være i Guds skole.

Trykt i Visjon i 1991

Tags: ,

This entry was posted on mandag, juni 22nd, 2009 at 11:08 and is filed under Foredrag/artikler. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment