BEKREFTENDE OG EROBRENDE FORKYNNELSE

Vi taler ofte om fornyelse uten å gjøre klart verken for oss selv eller andre hva vi mener. I forrige artikkel ga jeg en definisjon av fornyelse som lyder slik:

Det som skjer hver gang en mer etter mindre glemt eller forsømt side av «hele Guds råd” løftes frem og blir en del av menighetens tro, bevissthet og praksis.

Jeg prøvde også å vise at siden alt i Guds menighet skjer ved tro, og siden troen kommer av forkynnelsen, vil forkynnelsen alltid være en avgjørende faktor hvis vi ønsker en vedvarende og dyp fornyelse. Derfor utformet jeg det ideelle målet for menighetsforkynnelsen slik:

Over tid holde frem hele Guds råd til frelse på en slik måte at det blir en del av menighetens tro, bevissthet og praksis.

Jeg har vært forkynner i to tre tiår. Hvor mange bøker jeg har lest om forkynnelse, vet jeg ikke. Men der er flere av dem jeg med utbytte har lest flere ganger. Jeg tror ikke jeg kan tilføre mine lesere så mye når det gjelder homiletikk. Likevel vil jeg prøve å si litt mer om forkynnelse til fornyelse.

I det siste har jeg inndelt forkynnelsen i to typer. Begge typer er nødvendige for en menighets liv. Den første typen har jeg kalt

Bekreftende forkynnelse

La meg prøve å definere hva jeg mener med bekreftende forkynnelse.

Forkynnelse som befester den del av Guds råd menigheten alt kjenner, i dens tro og bevissthet.

Det nye testamente har en rekke eksempler på det. «Kom derfor i hu, kom i hu,» sier Paulus (Ef 2,11 og 12), og så minner han sine lesere om noe de alt vet. De sentrale sannhetene i Guds ord blir vi ikke ferdige med. De må stadig løftes frem på nytt på prekestolen. Det er nødvendig. Vi synger i en gammel sang: «Fortell det gamle budskap. … Fortell meg det rett ofte, jeg glemmer lett igjen!»

Det er nødvendig fordi det anfektes og angripes. Det sentrale i evangeliet må aldri være langt borte fra predikanten. Loviskheten truer stadig evangeliets plass i hjertet. Paulus klaget over en gruppe kristne som hadde ”fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet”, men som likevel hadde vendt seg til andre lærere. «Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! om det da virkelig er forgjeves» (Gal 3,1 4). Forkynnelsens oppgave er altså å «befeste den del av Guds råd menigheten alt kjenner, i dens tro og bevissthet.»

Men når det er sagt, må det også sies at en menighet som vil fornyelse og vekst, aldri kan klare seg med bekreftende forkynnelse alene. Det ligger alt i det jeg har sagt om at hele Guds råd vil opp på prekestolen. Vi trenger derfor også

Erobrende forkynnelse

Kanskje ikke betegnelsen er den beste. Men inntil jeg har noe bedre navn, bruker jeg den. Slik definerer jeg den:

Forkynnelse som løfter frem de deler av Guds råd menigheten ikke har grepet, og gjøre det til en del av dens tro, bevissthet og praksis.

Da Josva skulle lede folket inn i det lovede land, fikk han et løfte av Herren: «Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere» (Jos 1,3). Jeg vet at dette ordet har blitt anvendt på mange måter som ikke er sunne. Men la oss bruke det om den erobrende forkynnelsen. Forkynnelsens andre oppgave er altså å være med å lede menigheten til å erobre nye områder av Guds hele råd.

For lenge siden oppdaget jeg en viktig sannhet: Det som ikke forkynnes, blir ikke virkelighet i menigheten. Dette er for meg en grunntese for menighetens liv. Alt i Guds menighet skjer ved tro. Som vi alt har sett, kommer troen av forkynnelsen. Forkynnelsen oppgave er med andre ord å forandre virkeligheten, tilføre vår virkelighet noe som ikke er der fra før.

Skal jeg prøve å si det på en annen måte? Vi skal fortsette å bekrefte det menigheten alt vet, det som alt er en del av dens tro, bevissthet og praksis. Men på samme tid skal vi utvide registeret, strekke troen slik at den griper en større del av det Gud vil gjøre i og for og gjennom menigheten.

For menigheten skal erobre nytt land. Den setter ikke sin fot på nytt land rent fysisk, men i tro. Hvis det ikke er en tro som er skapt ved forkynnelsen, vil det ofte være en tro vi har laget oss selv, og det blir ikke en virkelig og varig erobring.

Forkynneren er i en merkelig dobbeltstilling. Han er selv en del av menigheten og samtidig en av tilhørerne. Men på samme tid skal han i forkynnelsen gå foran, være, den som lytter til Herrens stemme og formidler budskapet videre til folket.

Tør vi bruke Josvaboken igjen? «Da Herrens tjener Moses var død, sa Herren til Josva. …Josva gav da folkets tilsynsmenn denne befalingen. … Da sa Josva til folket» (1,1+10 og 3,5). Først må du høre Herrens tale. Så bør du kanskje dele det med tilsynsmennene eldstebrødrene, og deretter forkynne det for menigheten.

I denne oppgaven står enhver forkynner overfor en del formidable barrierer.

”Tidsånden”

For det første er han sammen med menigheten fanget av sin tid, av det de gamle kalte «tidsånden». Tidsånden er en åndsmakt som får et helt folk eller en hel kultur til å tenke likt om en rekke saker på en gitt tid. Med ett tenker f.eks. hele den vestlige verden på en og samme måte om et eller flere områder av livet. Det tidsånden dikterer, er så sterkt og for de fleste så innlysende riktig, at der skal stor frimodighet til å gå imot det. Å gå imot tidsånden er å ta risikoen på å bli betraktet som outsider eller dum.

Der skal altså stor Åndskraft til å tenke annerledes. Men det er nødvendig for en forkynner. For tidsåndens tanker er oftest i utakt med Guds tanker. Den hindrer oss i å se hva Guds ord sier og i å høre Guds stemme. For alle kristne, men spesielt for forkynnere gjelder ordene om å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Det er verd å minne om de versene det uttrykket er hentet fra:

«For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet de river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke tilfange under lydigheten mot Kristus» (2. Kor 10,4 5).

Her er det tale om å øve seg i å tenke bibelsk. Det gjelder en holdning til Guds ord som jeg hørte John Wimber nylig uttrykke på sin enkle måte. Han talte om de gangene vi synes at Gud taler på en måte som er vanskelig å godta, pekte på Bibelen, smilte og sa: «He is right, you are wrong» «Han har rett, du tar feil.»

Erfaringen

Den neste formidable barrierer for en erobrende forkynnelse er erfaringen, forkynnerens erfaring og menighetens. Det har for en del forkynnelse vært noe av et dogme at en ikke skal forkynne annet enn det en har opplevd. Men det er et livsfarlig dogme. Det må nødvendigvis føre til en utarmet forkynnelse. Vi er ikke satt til å forkynne vår erfaring. Det kan ha sin plass i vitnesbyrdet. Men vi er satt til å forkynne Guds ord.

Der er så mange sider av Guds ord som er vanskelig å forkynne fordi vi synes ikke vi har ryggdekning i det vi har sett og opplevd. Men igjen: Guds ord har rett, erfaringen er feil.

Det jeg sier nå er selvsagt en variant av hovedtemaet: Forkynnelse som forandrer virkeligheten. Vikan ikke gjøre vår erfaring eller virkelighet til norm. Det er nettopp gjennom forkynnelse av Guds ord vi skal skape grunnlag for en ny erfaring.

Skal det skje, må alltid forkynnelse ha innebygd et element som sier at det ordet vi hører, vil vi lyde. Det er ikke for ingenting at Paulus stadig taler om «troens lydighet». «For jeg våger ikke tale om noe annet enn det Kristus ha utført gjennom meg for å føre hedningene til troens lydighet» (Rom 15,18. S også Rom. 1,5 og 10, 16).

Nå er ikke erfaringen en ensidig negativ størrelse. Ny erfaring kan også føre til ny innsikt i Guds råd. For meg har det vært viktig å oppsøke den nye erfaringen ved å høre og se på og delta sammen med mennesker som har erobret sider av Guds råd jeg ikke har del i. Guds ord skaper troen, men troen øves og befestes ved erfaringen, ved å gjøre det ordet sier.

Tradisjonen

En tredje barriere for erobrende forkynnelse er tradisjonen. Der er neppe en av dere som ikke har truffet på den i en eller annen variant. Jeg vil nevne to former for tradisjonalisme.

Første form er den dogmatiske tradisjonalisme. Jeg er glad for den dogmatikk jeg har arvet fra fedrene. De oldkirkelige bekjennelser ser jeg som et viktig vern mot gal teologi og forkynnelse. Jeg er glad for de reformatoriske bekjennelser. Selv føler jeg meg langt på vei hjemme i Augustana og enda mer i Luthers lille katekisme. Jeg ønsker ikke å melde meg ut av den kristne kirkes to tusenårige tradisjon. Det er en svakhet med mange nye kristne menigheter at de er historieløse. For de avskjærer seg fra å lære av historien.

Men det finnes en form for dogmatisk tradisjonalisme som er farlig. For den gjør dogmatikken til noe den ikke skal være, til en tvangstrøye som binder Gudsordets mangfold. I og for seg nyttige dogmatiske begreper gis gyldighet langt ut over det de har bærekraft til.

Et eksempel: Det skrives artikler om diskuterer om det er mulig å være luthersk karismatiker. Hele problemstillingen er gal. Et bærende prinsipp i luthersk lære er Skriftprinsippet. «Skriften er eneste norm for tro, lære og liv.» Derfor kan vi ikke spørre om karismatikk kan forenes med lutherdom, men om den karismatikk det er tale om, er bibelsk. Er den bibelsk, er den også pr. definisjon luthersk.

La det være sagt: For en lutheraner er Skriften overordnet norm, bekjennelsen avledet norm, og Martin Luthers skrifter og tanker ikke norm i det hele tatt. Jeg vil slett ikke nedvurdere Luther. Han var kanskje den største åndskjempe verden har hatt siden Paulus. Men Paulus er apostel i snever mening av ordet. Luthers skrifter må finne seg i å bli lest og prøvd på Skriften som alle andre oppbyggelige skrifter.

I tillegg til den dogmatiske tradisjonalisme, støter vi på den lokalhistoriske tradisjonalisme. De fleste av dere kjenner kanskje den bedre. Hver enkelt menighet og hvert enkelt kirkesamfunn har sin egen tradisjon. Heller ikke denne tradisjonen er uten verdi. Den kan tvert imot mange ganger være til inspirasjon. Vet vi å trekke frem de rette sider ved den, kan den bli en utfordring til nye erobringer. Jeg har selv benyttet den ofte til f.eks. å kalle vårt eget kirkesamfunn til menighetsplanting. Jeg har benyttet den til forsvar for vår tro og praksis når det gjelder bønn for syke og helbredelse.

Men der finnes flere former for tradisjonalisme som kan binde. Den enkleste formen finner du i replikker som: «Slik har vi ikke brukt å gjøre det her.»

Et tragisk uttrykk finner vi når mennesker ber om vekkelse, og når så vekkelsen kommer, stiller seg på sidelinjen fordi den ikke ble slik som de mente den skulle være. Den er ikke slik den var i forrige generasjon.

Igjen: Tradisjonen kan være verdifull. Men den er ikke vår norm. Guds ord alene er norm.

Menneskefrykt

Den siste barrieren for erobrende forkynnelse som jeg vil nevne, heter ganske enkelt menneskefrykt. Det er skremmende å måtte gå på prekestolen med et budskap en vet at noen i forsamlingen ikke liker. Det burde være like skremmende å gjøre det med et budskap en har fått fra andre mennesker og ikke selv har tro og visshet for. Begge deler ligger nær for en forkynner.

I slutten av studietiden på Menighetsfakultetet fikk jeg og et par kamerater en kveld sammen med Arna og Tormod Vågen. Vågen lærte meg noe som har vært til hjelp siden. Han hevdet at når apostelen Paulus skildret sitt forhold til menigheten, brukte han med forkjærlighet ordet diakonos=tjener. Når han skildret sitt forhold til Herren Jesus, brukte han doulos=trell eller slave. Det er den holdning en forkynner trenger, mente Vågen. Vi er menighetens tjenere, men vi har bare én Herre: Jesus.

En bevissthet om at dette er vår posisjon, er det beste vern mot to forhold, både mot det å bli dominerende i forhold til menigheten, og mot å bli bestemt av menneskefrykt.

For en kristen forkynner er faren for å bli onde menneskers trell liten. Vår fare er å bli de gode og fromme menneskers underlagte. Men er vi kalt av Herren, er han vår eneste Herre. Menigheten tjener vi best ved troskap mot ham.

Trykt i Visjon i 1991.

Tags: , ,

This entry was posted on mandag, juni 22nd, 2009 at 11:26 and is filed under Foredrag/artikler. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment