17
jun

Om pinse som begivenhet og erfaring

   Posted by: reidar   in Reportasjer/intervjuer

Om pinse som begivenhet og erfaring – 1

For litt over ett år siden hendte der noe i Vestre Frikirke i Oslo som fikk stor betydning for meg og for enkelte andre. Det var en lørdagskveld med ungdomsmøte i underetasjen. Blant dem som sto for opplegget, var der ikke lite nervøsitet. Programmet var i god gang, men taleren hadde ikke innfunnet seg. Ingen visste noe særlig om ham heller. Han var amerikaner og han var prest. Dertil skulle han høre til en retning som amerikanerne kaller «The Charismatic Movement» (som på norsk må bety noe bortimot nådegavebevegelsen»). Stort mer var der ingen som visste.

Pausen var nesten gått, da han kom. Vi fikk ham med ut på kjøkkenet hvor han stående fikk satt til livs et par wienerbrød. Han var sulten etter diverse forsinkelser på flyet fra Stockholm til Oslo. Og så bar det på talerstolen.

Jeg vet ikke om han egentlig prekte; han gjorde vel ikke det. Men han fortalte. Og det var en beretning som grep forsamlingen. Det var et vidnesbyrd om Guds makt og Guds ledelse som en sjelden eller aldri hører maken til. Han hadde fått en frist for hvor lenge omtrent han skulle holde på. Men han fikk ikke slutte av så fort. Forsamlingen forlangte faktisk at han skulle fortsette. Og han fortsatte å berette om hva Gud kan gjøre i og ved mennesker som er fylt av Den hellige Ånd. Selv utstrålte han en kraft og overbevisning og glede som måtte gjøre inntrykk. Her var en mann som hadde opplevet store ting med Gud, ja, som ikke bare hadde gjort det, men som stadig gjorde det.

La meg ikke skrive om hvilket inntrykk hans tale gjorde på andre. Det vet jeg lite om. La meg bare si at når han talte om Åndens fylde, om de nytestamentlige nådegaver i full utfoldelse, om helbredelse, profeti og tungetale, om Gud som gjorde under i vår tid, om nødvendigheten av å få del i denne Åndsfylde, da visste jeg at det var Gud som ville noe, ville meg noe. Å jo, jeg hadde mange innvendinger og spørsmål. Der var mange tanker og synsmåter som virket nye og ukjente. Men det som betød noe, var det Gud ville, så fikk innvendinger og spørsmål ligge. Jeg visste bare en ting: Denne kraft, denne fylde måtte jeg ha del i. Det var ikke nødvendig å fortsette å leve i fattigdom og nederlag. Apostelgjerningenes dynamiske kristendom var levende i dag.

Predikanten den kvelden i Vestre het Harald Bredesen. Det hørtes ut som et norsk navn, og det er det. Forfedrene kom fra Norge. Hans bestefar og hans far var lutherske prester i et typisk norsk amerikansk miljø. Selv ble han omvendt til Gud under sin fars prekestol. Det var en søndag som teksten var hentet fra Joh. 21. Den unge Harald fikk oppleve Jesu kjærlighet slik den kommer til uttrykk i samtalen med Peter. På samme tid lød kallet til tjeneste gjennom det kall som Peter fikk. College studenten som hadde tenkt seg en fremtid i diplomatiet, begynte på det teologiske studium for å bli prest.

En dag i studietiden haiket han for å komme hjem en tur. En ung neger stoppet og tok ham opp. Han begynte å fortelle om seg selv. I flere år hadde han vært leder for en gangsterbande som hadde herjet i tvillingbyene Minneapolis og St. Paul. Men politiet hadde til slutt stoppet hans karriere og han var havnet innenfor murene. Der ble han dødssyk av en nyresykdom. På sykehuset ble han oppgitt. Men mens han lå og skulle dø, begynte han å tenke på sin fromme, gamle bestemor. Hun ba for ham, og hun hadde sagt en gang at når han kom i virkelig nød, skulle han rope til Gud. I sin fortvilelse gjorde han det. Og han fortalte at i det samme «ble jeg som løftet over sengen, og der gikk en kraft som en ild gjennom meg, og jeg hørte en stemme si: Dine synder er deg forlatt!» Han sto opp helbredet. Nå var han ute av fengslet og benyttet all sin tid til å vitne om Guds kraft.

Gangsteren vendte seg til den unge teologistudenten og ba ham komme med sitt vidnesbyrd. Men det han hadde, var først og fremst en følelse av fattigdom. Da Bredesen senere fortalte om denne episoden, sa han det slik: «Jeg visste at jeg var frelst og at jeg hadde et kall fra Gud, men denne mannen hadde noe jeg ikke hadde, hans kristendom hadde liksom en dimensjon som jeg manglet.» Det var den følelse jeg selv hadde da jeg møtte Bredesen den kvelden i Oslo.

Om pinse som begivenhet og erfaring – 2

Episoden i bilen til den fargede gangsteren ble bare en episode. Men den satte i gang noe i studenten. Han lengtet etter et rikt liv med Gud. Og han ba om at den praktikumstiden han skulle ha i en menighet, måtte bli hos en prest som virkelig kunne gi ham hjelp. Men presten i den menighet han havnet i, hadde ikke mye å gi av åndelig hjelp. Den unge praktikanten hadde mer en følelse av at han smilte bak ryggen på ham når han prøvet å tale til mennesker om deres forhold til Gud.

En dag fikk han en bunke kort i hånden. Det var navn og adresser til menighetslemmer som ikke hadde vært å se på møtene i kirken en tid. Han skulle besøke dem og be dem tilbake til kirke. Den første han kom til var en husmor. Jo, det hadde vært tungt for henne å forlate den lutherske kirke hvor hun var vant til å gå. Men da den lille gutten hennes ble dødssyk, hadde hun sendt bud på presten. Han hadde kommet og bedt en kort bønn og gått igjen. Men i sin fortvilelse hadde hun ikke kunnet nøye seg med det. Hun sendte bud på pastoren i en pinseforsamling. Han kom og ble der hele natten i bønn til Gud. «Her ser du smågutten,» sa hun og pekte på en frisk smårolling som lekte i stuen.

Denne moren var ikke den eneste Bredesen møtte på runden sin som kunne fortelle om helbredelse. De fleste av dem som hadde forlatt kirken i en nødssituasjon, var havnet i den samme pinseforsamling. Der opplevet de Guds makt på en måte de ikke hadde gjort før, og Bredesen hadde simpelthen ikke frimodighet til å invitere dem tilbake til sin gamle menighet.

Samtidig med dette var der en bok i NT som opptok ham meget. Det var Apostlenes gjerninger. Det som skjedde der hadde han tidligere betraktet som noe som hørte menighetens første tid til. Men nå ble han for alvor drevet til å spørre seg selv om dette var noe som også hørte vår tid til. Der var en avgrunn mellom det han kjente av menighetsliv og det som sto skildret i beretningene om den første menighet. Spørsmålet utkrystalliserte seg i spørsmålet om helbredelse.

I menigheten var der en kvinne som hadde vært lenket til rullestolen i mange år. Bredesen brukte å besøke henne. Om nå Gud helbredet i dag som før, da kunne han vel reise henne opp. I sin kamp for å finne svar på dette gjorde han noe som han selv senere karakteriserte som barnslig og ikke anbefalelsesverdig til etterfølgelse. Han tok Bibelen og la den opp på øverste hylle i biblioteket, lot den falle opp av seg selv og pekte med fingeren uten å se. Verset den stoppet på var salme 103, 3 der det står om ham «som læger alle dine sykdommer». Han gikk og fortalte det til den syke kvinnen og han spurte om hun ville salves og bes for slik det sto i Jakobs brev. Hun ville det.

«Jeg hadde ikke tro på at hun skulle bli frisk. Jeg hadde bare så mye tro at jeg ville gjøre slik der sto,» sa han senere. De som hadde vært med på salvingen forlot kvinnen. Hun satt i stolen. Da Bredesen kom igjen dagen etter satt hun fremdeles. Men hun hadde et lykkelig smil og fortalte at hun for første gang på mange år hadde sovet rolig hele natten. Snart etter var hun oppe og kunne stelle for sin familie.

Etter slutteksamen og ordinasjon kom likevel spørsmålene om urkristendommens kraft for vår tids kristne i bakgrunnen igjen. Bredesen fikk en fremtredende stilling i det som var forløperen for Kirkenes Verdensråd. Han mente at i den stilling skulle han utrette store ting for Gud. Han samlet penger til opplæring av barn og ungdom i kirker over hele verden. Han kom i kontakt med fremtredende personer i de høyeste stillinger. Men det var ikke der Gud ville ha ham.”

Om pinse som begivenhet og erfaring – 3

Jeg får gjøre et forsøk på å gjøre en lang historie kortere. Gjennom en rekke begivenheter og møte med en rekke personer ble Bredesen ført til å søke å få del i hele Den hellige Ånds fylde. Han hadde sett så mye at han visste at der var mer å få hos Gud. Det gikk an å leve et rikere liv enn det han levet. Og han fikk oppleve noe av det samme som vi leser om de første kristne. «Da ble de alle fylt med Den hellige Ånd og de begynte å tale med andre tunger.»

For ham skjedde det etter flere dager i bønn i en ensom hytte ute i skogen. En dag han sto utenfor hytten og ba høyt, begynte ordene å komme på et sprog som ikke var hans eget. En overveldende følelse av Guds nærhet grep ham.

Pinsen er først og fremst en begivenhet. Den første pinse dannet overgangen til et nytt avsnitt i frelseshistorien. Åndens tid begynte. Dens oppgaver skulle det ikke være nødvendig å gå inn på her. Det kan du finne mer om i utallige bøker. La oss bare ta med at Den hellige Ånd er en av de tre personer i den treenige Gud, og som sådan representerer han hele guddommen. Ånden er uskillelig forbundet med Faderen og Sønnen. Vi taler ofte om å være i Kristus, men det kan bare skje ved Ånden. Derav følger det at du kan ikke være en kristen hvis du ikke har Den hellige Ånd. «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.»

Det er det første som må understrekes.

Men dermed er ikke alt sagt. Det Åndens liv som pulserer i ethvert kristent menneske kan være svakt og døende, eller det kan være sterkt og friskt. Alle formaninger om å fylles med Ånden og om å ikke utslukke eller bedrøve Ånden er gitt til mennesker som allerede hadde Ånden. Det må altså gå an å ha Den hellige Ånd uten å være fylt av den. Men det har aldri vært meningen at en kristen, en Jesu Kristi disippel skulle leve et åndsfattig liv. Gud unner oss noe mye bedre. Han unner oss et liv med overskudd. Han vil vi skal ha liv og overflod av liv.

Og når et menneske som har levet et fattig liv, plutselig blir ved Guds nåde et Åndsfylt menneske så er det selvsagt ikke en ting som først og fremst har med følelser å gjøre. Men er det underlig at det også engasjerer den del av mennesket som heter følelseslivet? Og dermed blir pinsen også en erfaring, en salig erfaring.

La meg ta en sammenlikning: Når et menneske får tro seg frelst, så er det det objektive, rettferdiggjørelsen som virkelig betyr noe. Men det subjektive, vissheten og frelsesfryden, følger som regel med enten med en gang eller så om en stund.

PS 2007

Jeg skylder leserne en liten fortsettelse – ikke av hele denne serien, men av møtet i ungdomsforeningen i Oslo Vestre Frikirke den gangen i 1966. Harald Bredesen ble med meg opp på hybelen i Josefinesgate 3b. Der ba han for meg. Jeg husker ikke om han brukte håndspåleggelse eller ikke. Jeg ble ikke der og da overveldet av store følelser. Men jeg vet og erfarte i dagene som fulgte en forandring som snudde opp-ned på mange ting. Det er en lang historie. Kanskje jeg kan fortelle den en annen gang.

Like etter møtet i Vestre Frikirke var jeg for første gang tolk – tolket Bredesen i Frogner kirke. Han overtalte meg med å henvise til at Gud hadde talt gjennom et esel før – 4. Mosebok 22.

Tags: ,

This entry was posted on onsdag, juni 17th, 2009 at 20:52 and is filed under Reportasjer/intervjuer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

One comment

geir
 1 

Flott det du skriver, mest flott synes jeg det er at/naar du skriver om deg selv. Jeg haaper du vil fortsette med det, dele dine personlige erfaringer, formidle hva dette har gjort/gjorde med deg, hvilke lengsler som ble aktualisert osv osv. Og ikke minst dine refleksjoner i ettertid, samt refleksjoner over naatid og fremtid.

juni 23rd, 2009 at 13:01

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment