7
jun

Visitt i Wimbers vingård

   Posted by: reidar   in Reportasjer/intervjuer

Forelesningen er over. Seminarets største forelesningssal er fylt fra vegg til vegg av studenter; mange sitter på gulvet. Noen av dem reiser seg for å strekke beina litt, men få flytter seg, av frykt for å miste plassen. Læreren, en stor, rund mann med et løveliknende utseende, tykt bustet hår, skjegg og bart, ser ut over klassen med tankefulle øyne. Med rolig stemme som lett gir plass for humor, sier han fra at de som ønsker å forlate rommet før den praktiske delen begynner, kan gjøre det. Ingen går. Han nikker lett og fortsetter. «Er det noen her som har fått et kunnskapsord i kveld?» spør han.

Det blir en pause. Så reiser en ung dame seg og forteller om et bilde hun har fått av ryggen til et menneske. Like ved midjen på høyre side ser det ut til å være en skive, «en oval form som ser ut til å avgi et intenst lys. Den ser ut til å reflektere noe metallisk.»

På dette tidspunktet reiser en annen kvinne seg og utbryter at det er hun som har ryggsmerter akkurat på det stedet, og at hun brukeren ryggstøtte av metall.

Slik skildret «Christian Life» i 1982 et kurs ved et av USAs største og mest ansette teologiske seminar. Den praktiske delen av timen fortsatte med forbønn, og magasinet kan fortelle om flere helbredelser. l den perioden kurs nummer MC510 – «Tegn, under og kirkevekst» – ble tilbudt, samlet det flere studenter enn noe annet undervisningstilbud på seminaret.

For norske kristne er Fuller teologiske seminar i Pasadena i California mest kjent for sin store misjonsavdeling. En rekke norske misjonærer har studert der i kortere eller lengre tid. For de fleste er Fullers School of World Mission uløselig knyttet til professor Donald McGavran og hans pionérarbeid i forbindelse med kirkevekst. I dag er det ledende navn C. Peter Wagner, McGavrans fremste disippel og i egen kraft en entusiastisk inspirator.

l siste halvdel av syttiårene studerte jeg kirkevekst under Wagner. En av assistentene hans var en festlig bamse av en mann. John Wimber hadde vært musiker og sterkt involvert i show business. En stund etter omvendelsen ble han pastor i en evangelisk kvekermenighet. Etter enhver målestokk var hans tjeneste vellykket. Han hadde en utpreget gave til å komme i kontakt med og vinne mennesker for Gud. Men da jeg traff ham første gang, hadde han forlatt menighetsarbeidet og virket som kirkevekstkonsulent for menigheter i hele USA.

Siste gang jeg var på Fuller, var Wimber ikke der. Wagner kunne fortelle at han var engasjert i en ny menighet. Vineyard Fellowship (Vingård fellesskap) er navnet, og der befinner Wimber seg fremdeles. Men Wimbers tjeneste har gjort navnet hans kjent over hele den kristne verden de siste årene, også i Europa. l 1988 kommer han til Skandinavia og skal blant annet besøk to byer i Norge.

Men Wimber var ikke ferdig med Fuller. Mens Wagner ble mer og mer opptatt av rapportene fra kirkevekststudentene fra den tredje verden, skjedde det noe med Wimber og hans menighet. Studentene fra Asia, Afrika og Latin-Amerika var takknemlige for den undervisningen de fikk på Fuller. Men de fortalte Wagner at det var et moment de savnet. Kirkeveksten i deres hjemland var ofte tett sammenbundet med tegn og under, spesielt helbredelser. Wagner som selv hadde advart mot slike ting under sin periode som misjonær i Colombia, ble tvunget til å revidere sitt syn. Boken han hadde skrevet om pinsevennenes vekst i Latin-Amerika, fikk sin første revisjon. Han hadde ikke lagt nok vekt på det han vitterlig hadde sett, at tegn og under var en uløselig del av vekstbildet.

Wimber var ute på en langt mer personlig ferd. Han preket over evangelietekstene og ble overbevist om at Gud er den samme i dag. Han vil ikke bare at evangeliet skal forkynnes for fattige, men at det skal forkynnes både i ord og gjerning. Menighetens oppdrag er ikke bare å forkynne, men å be for syke. Mens han preket en serie over Lukasevangeliet, ble han gang på gang ledet til å innby syke mennesker til forbønn.

Jeg adlød alltid. Likevel var det ingen som ble helbredet. Uke etter uke så jeg på de kjære menneskene som med store forventninger – som trodde det jeg hadde forkynt dem fra Bibelen – kom frem til forbønn. Hver uke ba vi. Men ingen ble friske. Derimot ble noen av forbederne syke. Vi var maktesløse. Jeg var alltid fylt av håp om at Gud ville gjøre det hans ord sa. Men hver uke skjedde det samme. Ingenting hendte.

l nesten elleve måneder fortsatte de slik. Mange har spurt Wimber hvordan de holdt ut, om de hadde fått en spesiell profeti eller åpenbaring eller visjon. Men svaret hans er ganske enkelt: «lt’s in the Book» – det står i boken, Bibelen. Situasjonen førte til et rop om Guds miskunn. Og gjennombruddet kom.

Studentenes spørsmål til Wagner og Wimbers nye erfaringer førte til nytt samarbeid mellom de to. Fra 1981 av var MC510 en del av programmet på Fuller. l seminarkatalogen ble det sagt at det siktet på «forståelse av overnaturlige tegn og unders innvirkning på kirkens vekst. Spørsmålet vil en nærme seg fra bibelsk, teologisk, historisk og samtidsperspektiv. Spesiell oppmerksomhet vil bli viet helbredelsestjenesten. Felterfaring er en viktig dimensjon ved kurset.» Jeg kjenner ikke til at noe teologisk seminar tidligere har hatt noe lignende kurs – og slett ikke med en praksisdel inkludert i selve opplegget.

Kurset på Fuller gikk helt frem til 1985. Der er ingen tvil om at det var på en gang det mest populære på seminaret, og det mest omstridte. l alt var det nesten tusen studenter som fullførte det. En del av betenkelighetene ble reist fra teologiavdelingen på Fuller. Men de fleste kom utenfra.

Etter at kurset ble tatt av programmet, har professor Eddie Gibbs skrevet om det som førte til avgjørelsen. Han forteller at de tolv som utgjør lærerstaben ved misjonsavdelingen på Fuller er enige om at «evangelisering i kraft» (power evangelism) er avgjørende viktig fort evangeliets utbredelse i verden. Men skolen følte det ikke riktig å fortsette Wimbers kurs før hele saken var vurdert på nytt både teologisk, psykologisk og pastoralt. «Målet er ikke å lage en utvannet, men heller en forbedret versjon på dette høyst følsomme området.» Gibbs reiser en serie spørsmål og sier: «Gjennom samtaler med John, vet jeg at han også ser etter svar på en rekke av disse områdene.»

John Wimber vender neppe tilbake til Fuller som professor. Men at samarbeidet med C. Peter Wagner kommer til å fortsette på flere områder, er det neppe tvil om. Den videre utvikling har ført til at Wimbers virkeområde er blitt verden. Han føler et spesielt ansvar for Europa og har i de senere år vært mange ganger i England. Det er neppe noe land utenom USA hvor hans virke har satt så dype spor alt nå som der. Jeg hørte han igjen under ACTS’ 86 i Birmingham sist sommer. Men det skal jeg komme tilbake til senere.

II.

En søndag i mai 1977 holdt John Wimber sin første preken i den lille menigheten som skulle bli til Vineyard Fellowship i Anaheim i California – og senere til en serie menigheter både i USA og flere land. Gang på gang i tiden som fulgte, ble han ledet til å innby syke til forbønn. Gang på gang opplevde han at ingenting skjedde. Etter ti og en halv måned var både han og hans medarbeidere nær ved et sammenbrudd. En søndag ble fortvilelsen så stor at han kastet seg på gulvet og gråt.

Dagen etter ble han vekket av en telefon fra en mann som nettopp hadde sluttet seg til menigheten. Konen hadde høy feber, de hadde småbarn, og selv måtte han på arbeid. Han skulle begynne i ny jobb. «Kan du komme og be for henne?» var spørsmålet.

Wimber kunne ikke unndra seg. Mannen tok ham med til soverommet der konen lå. Ansiktet hennes var rødt og opphovnet av feber. Wimber la hendene på henne og ba en kort bønn. Så snudde han seg mot mannen og begynte på en lekse han hadde lært seg om hvorfor det ikke er alle som blir helbredet. «Jeg var godt i gang med forklaringen min,» forteller Wimber, «da mannen øyne ble mer opptatt av noe bak meg. Så begynte han å smile. Jeg snudde meg rundt og fikk se konen hans. Hun var ute av sengen og så ut som et nytt menneske. «Hva er det som har skjedd med deg?» spurte jeg. «Jeg er frisk,» svarte hun, «du helbredet meg. Blir du til frokost?» Jeg kunne ikke tro det. Hun var frisk!»

Han var halvveis tilbake i bilen før gleden virkelig fikk tak i ham. På veien hjem fikk han en visjon. Tvers over himmelen så han en bivokskake full av honning. Honningen dryppet ned på menneskene under. De sto i forskjellige stillinger. Noen var andaktsfulle, strakte ut hendene, tok imot honningen og smakte på den og innbød andre til å smake. Andre var irritert, prøvde å tørke av seg honningen og klaget over rotet. Synet var overveldende, og han ba Herren forklare hva det betydde.

Han sa: «Det er min miskunn, John. For noen mennesker er den en velsignelse, men for andre en hindring. Det er mer enn nok for alle. Du skal aldri mer tigge meg om helbredelse. Problemet er ikke på min side, John. Det er der nede.»

Opplevelsen i medlemmets hjem en tidlig morgen og den etterfølgende visjonen ble et gjennombrudd. John Wimber nekter ikke for at visjonen fikk stor betydning for ham. Men det begynte ikke der. Det begynte med en overbevisning om at Guds ord er gyldig, også når det taler om helbredelse. Når han ser tilbake på den lange perioden uten resultater, ser han nå at den forandret ham selv.

Denne perioden da alt mislykkedes var en læringsprosess, en tid da jeg ble renset for min stolthet og selvtilstrekkelighet. Jeg ble ydmyket og fikk se min ynkelighet. Gud måtte først rense karet før det var skikket til å bli fylt av hans hellige olje til helbredelse. Jeg tror Gud begynte å helbrede de syke gjennom meg først etter at jeg kom i en stilling der jeg var fullstendig avhengig av hans nåde og miskunn.

Jeg lærte også om lydighet mot Guds ord. Tidligere hadde jeg vært i stand til å oppnå noen gode resultater uten Guds hjelp. Men å be for de syke var annerledes. Jeg innså at jeg ikke kunne oppnå noe resultat uten Guds salvelse. Min oppgave var å adlyde, be og stole på hans suverene miskunn. Hans del var å helbrede.

Veien frem til gjennombruddet i Vineyard og til kurset om tegn og under og kirkevekst på Fuller teologiske seminar, var lang for John Wimber. Fra sin omvendelse av har han tilhørt til den evangelikale del av det amerikanske kirkeliv. Det som holder denne leiren sammen, er vekten på at hver enkelt menneske må bli født på ny, og understrekningen av Bibelen som Guds ord og eneste norm for alt som har med kristen tro og kristen liv å gjøre. Men samtidig har store deler av den evangelikale leir en teologi som i utgangspunktet mener at det mirakuløse tilhørte den første kristentid. Helbredelser og under var nødvendig for å etablere kristentroen, men de opphørte ved fullføringen av Det nye testamentet. De vil med stor styrke hevde undernes historiske sannhet, men se på alt som ligner i dag som bedrag.

Wimber er fremdeles evangelikal. Det er Bibelen som er hans fremste lærebok. Det skinner gjennom i alt han sier i sin undervisning. Men han legger ikke skjul på at han har lært av en rekke andre mennesker også. Forbindelsen med C. Peter Wagner og Fuller-studentene fra den tredje verden har åpnet øynene for at Gud gjør det samme i dag som i bibelsk tid. Vitnesbyrdene fra erfarne misjonærer og kirkeledere i Asia, Afrika og Latin-Amerika måtte korrigere en teologi som nektet for under i vår tid. Arbeidet med kirkevekst i amerikanske menigheter gjorde også sitt. Ofte satt han igjen med inntrykket at vi stoler for mye på våre egne metoder og planer. Vi ber Gud velsigne dem i stedet for at han kommer til og viser oss vei.

Fire andre professorer på Fuller fikk også stor betydning. Nytestamentlæreren Georg Eldon Ladd har skrevet flere bøker om Guds rike. Paul Hiebert lærte Wimber noe om hvor viktig det er hvilket syn på virkeligheten vi har (world wiew). Vi har stort sett et syn som utelukker en del av den virkelighet Bibelen regner med – den delen av tilværelsen som omfatter åndsmaktene. Charles Kraft stimulerte ham til å anvende dette i forkynnelse og praksis. Donald McGavran med sin brennende misjonsiver og helliggjorte pragmatisme satte merker etter seg i Wimbers liv. «Jeg visste etter å ha møtt ham at jeg aldri igjen ville være fornøyd med menighetsliv slik jeg kjente det fra før.»

John Wimber har skrevet to bøker sammen med Kevin Springer. Den første, «Power Evangelism», er utgitt på norsk med tittelen «Evangelisering i Ånd og kraft» (Logos forlag). I den legger han grunnlaget for mye av det som preger hans forkynnelse om tegn og under.

Den andre boken kom i fjor. Den heter «Power Healing» og kommer på norsk til høsten. Første del av boken er beretningen om hans egen vei, noe av det jeg bare har gitt glimt av i denne artikkelen. Resten av boken er viet helbredelse. Han skriver om den Jesus som helbreder hele mennesker. Wimber har ikke svar på alle spørsmål. Han skriver åpent om dem som ikke blir helbredet. l den første delen forteller han om den engelske presten og vennen David Watsons kamp mot kreft.

Siste del av boken er en praktisk håndbok som forteller hvordan Vineyard-fellesskapet praktiserer forbønn for syke. For mange vil dette være den nyttigste delen av boken. Det er typisk for Wimbers undervisning at han har utviklet en modell, men at han samtidig er åpen for forandringer og for Guds inngrep på tvers av alle metoder. Typisk er det også at han i et tillegg tar med rapporten fra en engelsk sosialantropolog som var til stede uten Wimbers vitende for å iaktta det som skjedde ved et av hans seminarer i England. Tvers gjennom begge bøkene illustrerer Wimber det han sier med beretninger fra virksomheten. Jeg vil spå at «Power Healing» vil bli en inspirasjonskilde og håndbok for en rekke kristne som våger seg ut i forbønnstjeneste for syke i kommende år.

III.

En venn av meg ringte for noen dager siden. Han var nettopp tilbake fra USA. «Jeg var på gudstjeneste i Vineyard,» fortalte han. «John Wimber preket, og det var en god, gammeldags preken om forsoningen.»

John Wimber har ikke unngått å bli kalt «healer» (helbreder) eller som i Dagen i høst, helbredelsesforkynner. Det er kanskje naturlig siden det er denne siden ved hans virksomhet som oftest har stått i fokus ved de samlinger han har deltatt på utenfor sin egen menighet. Men det er ikke en dekkende betegnelse. Han er først og fremst pastor for en menighet, og han er forkynner, ikke bare av Guds inngrep til helbredelse, men av alle sider ved det kristne liv. l tillegg til det er han mer enn noen annet evangelisten. Og som Jens Petter Jørgensen sa det til Dagens John Solsvik: «Jeg opplever at John Wimber bedre enn noen annen makter å knytte tegn og under til misjonsarbeidet, slik at mirakler ikke blir et mål i seg selv, men et middel i misjonsarbeidet.»

På ACTS’86 i Birmingham sist sommer var John Wimber en av hovedtalerne. Hans oppdrag var å undervise hver ettermiddag om evangelisering i Den Hellige Ånds kraft. Der hadde gått rykter på forhånd om at han ikke kunne komme. Det første møtet ble åpnet med en halv time med lovsanger. Etter det gikk møtelederen frem og sa at han hadde fått spørsmål om Wimber hadde kommet. «Han har vært på plattformen den siste halvtimen. Det er han som sitter ved pianoet.» Helt anonymt hadde han vært der for å støtte de medarbeiderne som hadde ansvar for den delen av møtet.

Wimber hadde tre ettermiddager til disposisjon. Den ene av dem overlot han for en stor del til en av sine medpastorer, John McClure. Under forbønnen for de mange som søkte det, ledet Wimber møtet. Men det var ikke han som ba for de syke. Det var det en rekke små team av legfolk fra Vineyard og fra engelske menigheter som gjorde. Wimber påstår at der er mange i menigheten hans som er langt rikere utrustet til denne gjerningen enn han selv er. Ved flere anledninger har han hatt med seg flere hundre menighetslemmer f.eks. til England. De reiser for egne penger for å være med å gi praktisk undervisning og be for syke.

Dette er ikke tilfeldig. En del av hele filosofien hans er at han skal nok være med å be for syke, men hans hovedoppgave er å være med å utruste hele Kristi legeme til oppgaven. Gavene er tilgjengelig for alle kristne. Wimber tenker menighet og er en utpreget teamarbeider. Han er en utmerket pianist, men opptrer som en del av hele gruppen av musikere og sangere. Han er en fremragende lærer, men er ikke redd for å overlate hovedrollen til en medarbeider. Han er ikke helbrederen, det er Jesus, men Jesus bruker både ham og de mange menighetslemmene.

Der bes mye for syke i Vineyard. Men der skjer mye annet også. Menigheten har et aktivt evangeliseringsarbeid. Den er opptatt av diakoni – og har ikke minst satset sterkt på arbeid blant fattige både i Mexico og nærmiljøet i Orange County. Den har et eget undervisningssenter med kurser som dekker en rekke sider av kristent liv og tjeneste i tillegg til bønn for syke.

Selvsagt har ikke Wimber unngått at mennesker betrakter ham som en celebritet. Men jeg tror oppriktig at han misliker det. Både i taler og undervisning bruker han humor som ofte rammer ham selv. Han forteller åpent om feilgrep, og ikke minst gir han tydelig uttrykk for det han ikke vet eller kan svare på.

Jeg kan ikke ta opp alle sidene ved John Wimbers syn og virksomhet. Heldigvis er det mulig å henvise til bøkene hans for den som vil finne ut mer. l tillegg kommer en gruppe av hans medarbeidere til Bergen 10. og 11. juni i år for å ha et seminar. Men i tillegg til det jeg alt har nevnt, vil jeg nevne en del andre trekk som etter min mening skiller ham ut fra flertallet av de helbredelsesforkynnere som ofte har preget bildet.

Grunnen til at det gikk rykter om at Wimber ikke kom til ACTS’86, var sykdom! Han lider av angina og magesår og kom rett fra sykehuset til Birmingham. Som jeg nevnte tidligere, skriver og taler han åpent om dem som ikke blir friske. Det er gripende å lese om hans forbønn for den kreftsyke David Watson. «Når jeg ber for syke, forventer jeg alltid at Gud skal helbrede,» sier han. «Ber du regelmessig for syke, vil du oppleve at mange ikke blir friske,» føyer John McClure til.

Grunnen til at mange kristne har veket tilbake for å be om helbredelse, har ofte vært tanken på skuffelsen hos dem som blir bedt for og ikke blir reist opp. Kanskje vi også har vært redd for å skade Guds gode rykte? Selv om mange blir helbredet i Vineyard, hender det også der at de ikke blir det. Men de blir invitert til fortsatt forbønn. Der er kronisk syke i menigheten som får besøk hver uke av et team av medarbeidere som kommer for å formidle Jesu omsorg og fortsette forbønnen.

Noe av det grunnleggende i undervisningen av forbedere er at det er den syke all oppmerksomhet skal konsentrere seg om. Respekt for den sykes integritet understrekes. Wimber slår ned på det høystemte og salvelsesfulle og sier at det imponerer ikke Gud. «Hver gang du tror at du skal gjøre noe stort for Gud, er du ille ute.» Når Gud handler, går vi bare inn i det han gjør og velsigner det, kan han si – eller: når Gud handler, er vi helt på sidelinjen og iakttar det. Vi er først og fremst opptatt av å lytte til Guds Ånd og be han åpenbare hva han vil gjøre og så be ham fullføre det. Møtet mellom Jesus og den som trenger hans hjelp, er det vesentlige, ikke forbederne og deres åndelighet eller status.

John Wimber har fått en rekke innbydelser til Skandinavia. Under ACTS’ 86 hadde han en samtale med en del ledere fra alle de skandinaviske land. Resultatet er at han har lovet å komme til Göteborg i mai 1988. Der skal det være en samling for kristne ledere fra de nordiske land. l tillegg er det blitt kjent at han skal besøke flere byer i Skandinavia, blant annet to i Norge uten at jeg vet hvilke.

Noe av det mest interessante ved innbydelsen til Wimber er at biskop Bertil Gärtner i Göteborg har stilt seg i spissen for innbyderne. Gärtner deltok også som taler i Birmingham. Han er mest kjent for å være den åndelige leder for den frie synoden i Svenska Kyrkan, altså den del av den svenske kirke som mest konsekvent har søkt å bevare bibel- og bekjennelsestroskapen. Det mest kjente utslag er protesten mot kvinnelige prester. Gärtner representerer noe av et mønster som dukker opp i flere sammenhenger internasjonalt, nemlig en kombinasjon av konservativ teologi og åpenhet for en radikal åndelig fornyelse.

Så betydelig er denne nye kombinasjonen, at C. Peter Wagner har sett det som en «tredje bølge». Han regner den tradisjonelle pinsevekkelsen som den første og den karismatiske bevegelse fra slutten av 60-tallet som den andre. Ikke alle er enige med Wagner, men vil heller si at Wimber står for en videreførelse av den karismatiske bølgen. Det vil jeg ikke ta stilling til. Men det vi ser, er i alle fall at Wimber har hatt inngang i kirkesamfunn som ikke var åpen for karismatikken i 60-tallsformen.

Trykt i heftet ”Forkynnelsen av Jesu tegn og under”, Bergen 1987.

Tags: , ,

This entry was posted on søndag, juni 7th, 2009 at 21:59 and is filed under Reportasjer/intervjuer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment