7
jun

Menighet, kirke, forsamling

   Posted by: reidar   in Foredrag/artikler

Et høydepunkt i evangelienes beretninger om Jesu liv på jorden, er Peters dramatiske bekjennelse ved Cæsarea Filippi. Peter bekjente: «Du er Kristus, Den Levende Guds Sønn.» Jesus svarte og sa til ham: «Salig er du, Simon Bar-Jona, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min Far, Han som er i himmelen.” Og Jesus ga et løfte: ”Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” (Matt 16,16-18).

”Jeg vil bygge Min menighet,” sa Jesus. Det greske ordet som er oversatt ”menighet”, er ekklesía. Det er i utgangspunktet et vanlig ord. Rett frem betyr det ”kalt ut”. I klassisk gresk kan det brukes om en lovlig sammenkalt byforsamling. Slik kan det også brukes i Det nye testamente, for eksempel i sammenheng med oppløpet mot apostlene i Efesus. ”Men hvis dere har andre krav å komme med, så skal de avgjøres i den lovbestemte forsamlingen.” (Apg 19,39; se også 19,32).

I Septuaginta, den gamle greske oversettelsen av Det gamle testamente, brukes ordet om det sammenkalte Gudsfolket. Moses og Aron fikk beskjed: ”Tal til hele Israels menighet.” (2 Mos 12,3). Det blir en betegnelse på paktsfolket, det folk som Gud har kalt ut blant folkene.

Oversetterne velger forskjellige norske ord for ekklesía: menighet, kirke, forsamling. Bibelen Guds Ord bruker ordet ”menighet” i alle de tilfeller det er tale om den nye pakts ekklesía. Bibelselskapets oversettere bruker det norske ordet ”kirke” når det handler om den universelle menighet og ”menighet” ellers; på nynorsk bruker de ”kyrkje” og ”forsamling” om de samme størrelsene.

Ekklesía i Det nye testamente

NT bruker altså ekklesía som et hovedord for det fellesskap Jesus lovte å bygge. Første gang vi hører ordet i Jesu munn, er det fremtid: ”Jeg vil bygge.” Like etter taler han om sin lidelse, død og oppstandelse. Den nye pakts ekklesía skal bygges på det fullbrakte frelsesverk. Derfor er det først etter påskens hendelser og pinsens Åndsutgytelse menigheten blir en virkelighet. På det grunnlaget kan den bli det den gamle pakts ekklesía aldri ble. Fra pinsedagen i Jerusalem av heter det: ”Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten.” (Apg 2,47b).

Ordet brukes på minst tre måter:

1. Den universelle menighet

Første gang vi finner ordet i gjengivelse av Jesu ord, er i Matteus 16,18. Der lover altså Jesus å bygge sin menighet. Det gjelder tydelig én menighet, og det er en menighet som ikke kan dø. ”Dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” Det er den forsamlingen som består av vår tids troende og troende fra alle generasjoner før oss, den som en gang skal befolke den nye himmel og den nye jord.

Vi kaller den for den universelle menighet, eller med trosbekjennelsenes gamle ord: ”én, hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn”.

Det er menigheten –
– av alle troende,
– på alle steder,
– til alle tider.

Eks. på ord om den universelle menighet: 1 Kor 12,28; Ef 1,22; 3,10+21; 5,23ff; Fil 3,6; Kol 1,18+24; 1 Tim 5,16.

2. Stedsmenigheten

Neste gang og siste gang vi hører ordet ekklesía som gjengivelse av Jesu ord, er i Matteus 18,17, et ord som handler om hvordan en skal handle overfor en medkristen som har syndet mot en. ”Og hvis han nekter å høre på dem, så si det til menigheten. Men hvis han til og med nekter å høre på menigheten, skal han være som en hedning og en toller for deg.”

Her er det tydelig at Jesus ikke taler om den universelle menighet. For disse ordene forutsetter at de involverte er mer eller mindre kjente medkristne. Vi kan ikke ”si det til menigheten”, hvis det handler om alle troende på alle steder til alle tider.

Dermed er vi over i den hyppigste bruken av ekklesía. Menigheten i Jerusalem var en kort tid det eneste synlige uttrykk for den universelle menighet. Men det varte ikke lenge. I løpet av kort tid ble entall til flertall. ”Menighetene over hele Judea, Galilea og Samaria hadde nå fred og ble oppbygget.” (Apg 9,31a. Se også Apg 15,41; 16,5; Rom 16,4; Gal 1,2 oa.).

Disse menighetene er altså det synlige, konkrete uttrykk for den universelle menighet. De er så konkrete at de kan være mottakere av brev, og de får sitt navn etter stedet hvor de befinner seg. Det dreier seg om menigheten i Antiokia, i Rom, i Korint, i Efesos, i Filippi osv.

Vi kan kalle dem for stedsmenigheter fordi de er stedbestemt, oftest knyttet til et bynavn.

Det er menigheten –
– av alle troende,
– på ett bestemt sted,
– til en bestemt tid.

Eksemplene er tallrike. De fleste av Paulusbrevene er skrevet til navngitte stedsmenigheter. Johannes’ Åpenbaring er stilet til sju slike stedsmenigheter i Lilleasia: «Det du ser, skriv det ned i en bok og send det til de sju menighetene som er i Asia: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea.» (Åp 1,11b).

Den universelle menighet kan ikke dø; den er evig. Stedsmenigheten kan både lide av store svakheter, synd og vranglære – jfr. Paulusbrevene – og den kan risikere å dø – jfr. Åpenbaringen 2-3.

På samme tid er stedsmenigheten bærer av hele det bilde Det nye testamente gir oss av den universelle menighet. Det er ikke uten grunn at det kan være vanskelig å skille hvilke vers som handler om den ene eller den andre betydningen.

3. Husmenigheten

Noen få ganger brukes ekklesía om en mindre enhet. ”Hils også menigheten som er i deres hus!” (Rom 16,5). Se også 1 Kor 16,19; Filem 1,2. Det sies ikke noe avgjort om størrelsen på slike husmenigheter. Men det kan synes som om de har vært viktige enheter fra første stund: ”De holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet.” (Apg 2,46).

Menighet er en uunnværlig del av den nytestamentlige virkelighet. Apostlenes gjerninger kan med rette kalles menighetens eldste historie. De fleste av Paulus’ brev er adressert til menigheter, og av de fire som ikke er det, er tre til menighetsledere. Hele Johannes’ Åpenbaring er adressert til sju menigheter, og den mektige boken ender med en beskrivelse av menigheten, det nye Jerusalem, som kommer smykket som en brud fra himmel til den nye jord.

Kristus bygger sin menighet

Første gang Jesus taler om menigheten, kaller han den ”Min menighet”. Hele ni ganger kaller apostlene den for ”Guds menighet” – både når det gjelder den universelle menighet (1 Kor 15,9; 1 Tim 3,15 oa.) og stedsmenigheten (Apg 20,28; 1 Kor 1,2 oa.). Der er en rekke andre uttrykk som brukes om menigheten og som indikerer det samme eierforhold. Menigheten kalles flere ganger Kristi legeme; den kalles Guds hus, en bolig for Gud i Ånden, Guds åker, den levende Guds tempel osv. Den kalles aldri ved noe menneskes navn.

Jesus sa også at han vil bygge sin menighet. Det er han som bygger den ved å legge mennesker til den. ”Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten.” (Apg 2,47b). Det oppdraget han har gitt menigheten, er å forkynne evangeliet (Mark 16,15) og gjøre folkeslagene til disipler (Matt 28,19). Oppdraget er ikke primært å forkynne menigheten eller bygge den. Men der evangeliet forkynnes i Åndens kraft og mennesker gjøres til disipler, der bygger Herren selv menigheten ved å frelse mennesker og legge dem til. Der det ikke er menighet fra før, plantes nye menigheter.

Den apostoliske oppgaven blir å etablere og sette i rett orden menighetene som plantes (Apg 8,14ff; 14,23; Tit 1,5 oa.). Se også 1 Kor 3,5ff hvor det uttrykkelig sies at Gud alene er den som gir vekst, men at Apollos og Paulus hadde sin funksjon som ”Guds medarbeidere”, Paulus som en vis byggmester på Guds hus.

Kristenliv er menighetsliv

Menighet er mennesker. Fra første stund var det en selvfølge at å bli frelst, var ensbetydende med å bli lagt til menigheten. Det betydde med moderne termer å ha fått en ny relasjon til Gud og på samme tid en ny relasjon til andre som hadde del i den samme Gudsrelasjon. Paulus taler gjentatte ganger om Kristi legeme. Noen ganger betones enheten med Kristus: ”Nå er dere Kristi legeme, og hver for seg er dere lemmer på Hans legeme.” (1 Kor 12,27). Andre ganger betones med samme bilde enheten mellom lemmene: ”Slik er vi, selv om vi er mange, ett legeme i Kristus, og hver enkelt er vi hverandres lemmer.” (Rom 12,5).

Det tales altså sterkt om både avhengigheten av Kristus og den innbyrdes avhengighet av hverandre. Et lem som ikke er en del av et legeme, kan ikke overleve. Menigheten kalles et tempel bygget av levende steiner. Der er ingen mening med en stein som ikke er føyd inn i bygningen. En normalkristen i bibelsk mening kan ikke forholde seg likegyldig til menigheten. Du kan ikke elske menighetens hode, men holde deg borte fra hans legeme.

1. Kilde til liv

I Lukas beretning om den første menighet ser vi hva som var viktig for den. ”Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.” (Apg 2,42). Apostlenes lære, nattverden og bønnen var nødvendige kilder til liv både for den enkelte og forsamlingen. De er karakteristiske for alt som vil kalles kristen menighet til alle tider. Men de første kristne rangerte altså også ”samfunnet”, et annet ord for menighetsfellesskapet, på linje med de tre andre faktorene som de hele tiden holdt urokkelig fast ved.

Ingen levende kristen ville finne på å si at bibel, nattverd og bønn ikke er viktig. Men tendensen til å glemme fellesskapets nødvendighet for sunt liv, kan være gammel. Hebreerbrevets forfatter formante: ”Og la oss ikke svikte vår egen forsamling, slik noen pleier å gjøre, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at Dagen nærmer seg.” (Hebr 10,25).

2. Nødvendig for vekst

Menigheten skildres som et nådegavefellesskap. Og noe av gavenes hensikt er at vi skal betjene hverandre med dem. Peter skriver: ”Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.” (1 Pet 4,10). Alle menighetens lemmer er kalt til å tjene hverandre, og sammen skal vi være med å bygge opp Kristi legeme. Noen er gitt menigheten for å trene andre og utruste andre. ”Og Han gav noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere”, men de er gitt spesifikt ”for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi legeme.” (Ef 4,11-12).

Menighetens oppbyggelse og vekst i enhet og hellighet er altså ikke en sak for noen få utvalgte. Det er ”de hellige”, alle de troende som skal ta seg av ”oppbyggelsen”. Det målet vi strekker oss mot, er avhengig både av menighetens hode og ”oppgaven som ethvert ledd har” og ”den styrke som er gitt hver del”: ”Ut fra Ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen ved den oppgaven som ethvert ledd har, etter virkningen av den styrke som er gitt hver del. Dette skaper vekst for hele legemet til sin egen oppbyggelse i kjærlighet.” (Ef 4,16).

Menigheten blir ikke det den er tenkt fra Herrens side, hvis noen holder seg tilbake og ikke vil tjene med den gaven Gud har gitt dem. Og den enkelte blir ikke det Gud har tenkt dem, til om hun eller han ikke vil tjene de andre – og like mye: la seg betjene av de andre med deres gaver.

Skal dette fungere, kreves det at det gis strukturer og møteformer som gir rom og frihet for et mangfold av ytringer: ”Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, har hver av dere en salme, en lære, en tunge, en åpenbaring, en tydning. Alt må skje til oppbyggelse.” (1 Kor 14,26).

Menigheten blir dermed også det sted hvor vi trenes for det oppdraget hver enkelt av oss har i det daglige liv. Langt over nitti prosent av de troende har sitt viktigste kall i hjem, i nabolag, på arbeidsplass, på skole eller studieplass, i fritid, blant venner – kort sagt der de ferdes det meste av sin tid. I menigheten skal de få oppmuntring og trening til hellig liv og Åndsutrustet tjeneste. ”Møteplassen er treningsplassen for markedsplassen” (David Pytches).

3. Utsendelsesplattform og misjonsbase

Menigheten i Antiokia ble forbildet for andre menigheter som utsendelsesmenighet for misjon til folkeslagene. ”I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: …. Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut for Meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som Jeg har kalt dem til. Etter å ha fastet og bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted.” (Apg 13,1-3).

Det ser ikke ut som menigheten på noen måte legger bånd på misjonærene. Men etter reisen rapporterte de like fullt tilbake til den: ”Derfra seilte de til Antiokia, der de var blitt overgitt til Guds nåde for å gjøre den gjerning som de nå hadde fullført. Da de var kommet dit og hadde samlet menigheten, fortalte de om alt det Gud hadde gjort ved dem, og at Han hadde åpnet troens dør for hedningefolkene.” (Apg 14,26-27).

”Se, hvor de elsker hverandre”

Gjennom kirkehistorien er det laget flere lister med kjennetegn på den kristne menighet. De har vanligvis utgangspunkt i det bibelske bildet av menigheten. Men Jesus selv har gitt oss ett kjennetegn, et kjennetegn som ”alle” skal kunne forstå. ”Et nytt bud gir Jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik Jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er Mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.” Joh 13,34-35.

Det nye bud er ikke en nyutgave av det gamle budet om nestekjærlighet. Det hadde ikke kunnet kalles nytt. Det nye budet gis samme kveld som Jesus skal gå inn i lidelsen og døden. Hans kjærlighet til disiplene er motivet for det nye budet. Hans selvoppofrelse er mønsteret. Dette er et bud for dem som opplever Jesu Kristi kjærlighet; det er den norm som skal herske i fellesskapet mellom dem. ”Et nytt bud gir Jeg dere” – dere mine disipler, dere min menighet: alle dem som senere kommer til tro ved deres ord – ”at dere” – mine disipler, min menighet – ”skal elske hverandre.”

Budet om den innbyrdes kjærlighet i menigheten går som en rød tråd gjennom formaningene i de nytestamentlige skriftene. Nesten hver gang ordet ”hverandre” er med, får vi en ny konkretisering av det nye bud. ”Vær elskverdige og kjærlige mot hverandre i broderkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære!” (Rom 12,10; og for bare å nevne slike formaninger i samme brev, se 12,16; 14,13; 14,19; 15,7; 15,14; 16,16).

Det nye budet opphever ikke det gamle, det dobbelte kjærlighetsbudet, budet om å elske Gud og sin neste. Men det nye er altså et kjennetegn som skal kunne ses og forstås av alle. På samme tid er det et kjennetegn for de troende til å prøve seg selv på. ”Vi vet at vi har gått over fra døden til livet for vi elsker brødrene. Den som ikke elsker sin bror, blir i døden.” (1 Joh 3,14). Brødrene er våre medkristne.

I følge en av kirkefedrene sa den tids kirkefremmede om de første kristne: ”Se, hvor de elsker hverandre!” De sa ikke: ”Se, hvor de elsker Gud!” For det kunne de ikke se eller observere. De sa ikke: ”Se, hvor de elsker sin neste!” Enda det kunne de se. For menigheten har fra de eldste tider vært kjent for barmhjertighet og et tjenersinn som rakte ut hendene til dem som var i nød. Historikerne har funnet betagende eksempler på hvordan kristne tjente sine medmennesker der ingen andre ville løfte en hånd for å hjelpe.

Men det som grep mennesker mest, var altså den innbyrdes kjærlighet de så demonstrert i det kristne fellesskapet. Noen av dem som arbeider med den eldste kirkehistorien, hevder at en av de viktigste faktorene i den raske veksten nettopp var selve fellesskapet, enheten badet i konkret kjærlighet.

Trykt i Bibelen Guds Ord, Studieutgaven 2007 (Bibelforlaget), side 1795-1799.

Tags: , ,

This entry was posted on søndag, juni 7th, 2009 at 22:35 and is filed under Foredrag/artikler. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment