Basileia.no » Blog Archive » Bønnering reiste byen fra ruin
5
jun

Bønnering reiste byen fra ruin

   Posted by: reidar   in Reportasjer/intervjuer

(200325000 kristne som omringer byen sin med en 44 kilometer lang bønnering – i en by som for få år siden ble kalt en gravplass for evangeliske kristne.

Ingen av deres fremstøt pleide å lykkes. I syttiårene: 50 små, innbyrdes splittede menigheter – i dag: 400 med sterk enhet og rask vekst. Den gang en ytterst liten evangelisk minoritet – i dag: én femdel av befolkningen evangeliske kristne. Større økonomisk fremgang enn noen annen by i det kriseherjede Argentina. Magazinet har vært i Rosario.

Rosario er den viktigste byen i Argentina ved siden av hovedstaden Buenos Aires. Den ligger i provinsen Santa Fe, omtrent tretti mil nordvest for hovedstaden, og har mer enn én million innbyggere. De evangeliske kristne har vært vant til å være en ubetydelig minoritet, men bønn og enhet har forandret situasjonen.

De siste årene, kan de fortelle oss, har de funnet en modell for sin oppgave i Nehemjaboken. I fjor var kallet å bygge opp byens ”porter”. På hvert av de strategiske punktene inn til byen plasserte de profetiske kristne. Hver av menighetene i byen ble tildelt ansvar for sin port. En av dem som var med, forklarer at det de slik gjorde gjennom bønn og proklamasjon, etter hvert førte til resultater i det synlige. ”Etter at forandringene har skjedd i det åndelige, slår det ned og forandrer det materielle,” hevder han.

De kristne ser en tydelig sammenheng: Det er bare ett år siden Argentina var helt i bunnklassen økonomisk. Det har begynt langsomt å snu seg. Nå skriver de store avisene: ”Av alle Argentinas regioner er den som opplever den raskeste gjenreisning, byen Rosario.” I de siste månedene er det skapt 30 000 nye arbeidsplasser der. ”Det har å gjøre med det vi gjorde i fjor,” hevder vår hjemmelsmann og tenker på bønnevaktene ved byens porter. ”Vi bygde opp portene så fienden ikke skulle komme inn og røve byen.”

Omfavner byen

I år gikk menigheten i Rosario videre. For neste skritt for Nehemja var å bygge opp igjen murene rundt byen. ”Vi omfavnet byen.” Da ideen dukket opp, skapte den først tvil. Veien som omslutter byen, er 44 kilometer! Igjen ble mønsteret tatt fra Nehemja. ”Muren” ble delt opp i passe biter og fordelt på ”familiene”, alle menighetene i byen. Så en vakker dag i oktober omfavnet 25 tusen bedende kristne byen sin – store og små, unge og gamle.

De kristne er ikke i tvil: Det brøt ned festningsverker som har dominert byen i lange tider. Et av dem er medias negative holdninger til alt evangelisk arbeid. I mange år har de evangeliske menighetene vært usynlige i media. Nå strømmet ikke bare lokale media til, men riksdekkende media slo opp bønnesirkelen rundt Rosario på førsteplass. ”Det er dette som skjer når Guds folk forenes for å velsigne byen,” mener vår kontakt.

Lederne i Rosario har stor tro på at det er viktig å flytte bønnen ut på gatene. ”Jesu under skjedde alltid på offentlige steder,” hevder en av dem. Han ser den store omfavnelsen som en frigjøring av menigheten til å gå ut på gatene for å velsigne byen, velsigne myndighetene, velsigne næringslivet, velsigne de fattige, de hjemløse og arbeidsløse.

Grunnlagt på avgudsdyrkelse

Pastor Norberto Carlini er en av veteranene i Rosario og har stått midt oppe i den forvandlingen som har skjedd med menighetene i byen og som er i ferd med å skje med selve byen. Han forteller at vi må forstå noe av byens historie for å forstå forvandlingen. For omtrent hundre og femti år siden var en bonde på vei gjennom det som den gang var en øde strekning. På kjerren fraktet han blant annet en støtte av jomfru Maria. Det ene kjerrehjulet kom ned i en grop, og støtten falt av. Det ble tolket som et tegn på at her ville jomfruen bo – bonden bygde et kapell for henne, og byen ble til fordi mennesker kom her for å tilbe jomfruen. Den er grunnlagt på det pastor Carlini kaller avgudsdyrkelse, noe som har vært med å binde den i alle år – og som har skapt stor motstand mot forkynnelse av evangeliet.

– Rosario ble karakterisert som en gravplass for evangeliske kristne! forteller Carlini. – Hvert forsøk på evangelisering i byen døde i starten. Vi ante ikke noe om åndelig krigføring, ikke noe som åndelige festningsverk. Vi trodde at Rosario var et sted som var stengt for evangeliet. Så vi var fornøyd bare vi hadde noen småmenigheter i byen.

Frustrasjon og splittelse

– Likevel kunne vi ikke skjule den frustrasjonen hver av oss bar inne i oss. For vi hørte hva Gud gjorde i andre deler av verden. Men her følte vi at vi var på fiendens territorium. Syttiårene var den vanskeligste tiden for oss, forteller Norberto Carlini. På den tiden var Ed Silvoso i byen for å finne veier til å innta en by for Kristus. De to besøkte andre pastorer, og Carlini var rystet. Noen av dem hatet hverandre. – Vi var så få menigheter med så få medlemmer! Og vi snakket som om vi var hverandres fiender. Alle evangeliseringstiltak vi forsøkte, døde i starten. Og vi forsto ikke hvorfor.

Men i åttiårene begynte Gud å føre dem inn i en ny ansvarsfølelse. De kunne ikke bare gi djevelen skylden. – Byen var vårt ansvar, menighetens ansvar, og ikke minst lederskapets. Gud ønsket å gjøre noe. Han ville gjøre det gjennom sin menighet. Men hvis menigheten består av fiender og er delt, hvilken menighet skal han da arbeide gjennom? Så Gud ventet på en handling fra menigheten, noe som hadde med åndelig enhet å gjøre: skape en plattform der Herren kunne manifestere sin kraft og herlighet.

– Vi oppdaget, fortsetter Carlini, – at bønn er ikke effektivt hvis det ikke skjer fra en plattform av enhet. Det ble sagt mye om åndelig krigføring og sterke festningsverk, men vi fikk ikke høre den andre siden: at bønnen blir effektiv når den skjer på grunnlag av enhet. For hvis vi ikke er enige, er ikke Guds nærvær med oss og bønnen fører ikke til resultater.

Forsoning og dyp kjærlighet

– Gud kom over oss med en sterk overbevisning om at vi måtte forenes som pastorer, sier Carlini. Den enheten som ble til den gangen, har hittil holdt i atten år. Hver tirsdag kommer de sammen for å styrke enheten og be sammen. Men det kostet å gå den veien. Der måtte syndsbekjennelse og bønner om tilgivelse mellom dem til. – Vi måtte vaske hverandres føtter. Vi måtte lære å uttrykke dyp kjærlighet til hverandre. Gud skapte en så dyp kjærlighet mellom oss at den ikke kunne brytes mer.

– Fra den gangen, sier han, – lærte Gud oss skritt for skritt hvordan vi skulle innta byen sammen for ham. I syttiårene hadde vi femti menigheter i byen. Nå har vi 400 registrerte menigheter. Herren har gitt oss stor vekst. Han har gitt oss et lederskap i byen. Vi føler at vi er en integrert del av byens liv og fremtid. Vi kan møte byens myndigheter og tale med dem om hva vi ønsker å se i denne byen.

– Herren lærte oss å elske byen og velsigne den. Vi måtte legge av oss en tankegang som var bestemt av våre små forsamlinger hvor vi arbeidet innen veggene for å beskytte det vi hadde. Vi måtte begynne å se byen som menigheten vår. Vi skal gå ut og forkynne evangeliet for hele skapningen.

Trykt i Magazinet 28. november 2003

Dette 3. artikkel av 4 om bønneevangelisering i Argentina i 2003.
Les også:
1.  Guds time for Argentina
2.  Tror på ny reformasjon i Latin-Amerika
4.  Kystby badet i bønn

Tags: , , ,

This entry was posted on fredag, juni 5th, 2009 at 21:22 and is filed under Reportasjer/intervjuer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment