25
mai

Ydmykhet og desperat hunger etter Gud

   Posted by: reidar   in Reportasjer/intervjuer

Pastor Randy Clark om Toronto-fornyelsen

(1994) 20. januar i år kom pastor Randy Clark og et lite team fra Vineyard-menigheten i St. Louis i Missouri til Toronto Airport Vineyard. Pastor John Arnott hadde invitert ham. Fra den dagen har møtene i Toronto fortsatt minst seks dager i uken, i perioder sju. Det som skulle være en møteserie på fire dager for Randy Clark, ble først til adskillig flere dager – og siden til gjentatte besøk.

randy-clark-pa-plattformenVi fikk sette oss ned med pastor Clark klokken halv tre en natt. Møtet hadde begynt klokken halv åtte kvelden før, men lokalet var fremdeles ikke tomt da vi forlot det – rundt på gulvene satt fremdeles mennesker i bønn, samtale og forbønn. Og helt tomt var det heller ikke da vi var tilbake en time senere.

Randy Clark har vært Vineyardpastor siden 1984.

– Hva var det egentlig som skjedde her 20. januar? spør jeg Randy mens han åpner en colaboks og nipper til en doughnut.

– Guds Ånd falt på oss. Folk lo og falk falt, en stor del av dem gjorde begge deler. Tenåringer ble frelst. Alt dette fortsatte de første fire kveldene, og John (Arnott) ville ikke la meg reise hjem. Han sa: ”Du kan ikke reise hjem, du kan ikke reise hjem. Folk blir berørt av Gud, så du må bli noen dager til.”

Fullstendig uventet? Nei!

– Var det fullstendig uventet?

– Fullstendig, sier Randy og tar det i seg igjen. Nei, det var totalt uventet helt til kvelden før jeg kom. Men da skjedde noe som fikk meg til å forvente at noe kraftig ville hende.

– Jeg hadde en svakhet i min person som har gjort meg mindre effektiv i min tjeneste enn jeg skulle være. Jeg hadde alltid vanskeligheter med å tro at Gud ville komme og gripe inn når jeg betjente mennesker, fortsetter Randy og forklarer det med forhold under oppveksten. Faren var vanlig arbeider, men måtte alltid stille straks arbeidsgiveren ville det. Så når Randy hadde bruk for ham, visste han aldri om faren kunne være der.

– Så for meg var det alltid et spørsmål: ”Kommer far eller gjør han ikke?” Så da jeg ble pastor og kom i situasjoner der jeg ville be Gud komme nær, var spørsmålet: ”Kommer Gud eller kommer han ikke? Kanskje, kanskje ikke.” Jeg visste i mitt hode at jeg ikke burde tenke slik, men i min ånd kunne jeg ikke bryte mønsteret. Før vi dro til Toronto hadde Andy, lovsangslederen vår, visjoner av Toronto i brann og flammer som gikk ut til alle kanter over hele verden. Men det gikk ikke inn hos meg.

Prøv meg, prøv meg, prøv meg

– Kvelden før jeg kom opp her, var der en mann som Gud har brukt i over ni år til å tale inn i mitt liv en eller to ganger i året, som ringte. Han har alltid hatt rett, så jeg hadde stor tillit til ham. Han sa: ”Randy, jeg har hatt det nest klareste ord for deg jeg noen gang har hatt. Herren sier: ”Prøv meg, prøv meg, prøv meg nå. Vær ikke redd. Jeg vil bakke deg opp. Jeg vil at dine øyne skal være åpne til å se mine ressurser for deg i det himmelske – slik Elisa ba at Gehasis øyne måtte åpnes. Bli ikke urolig, for når du blir urolig, kan du ikke høre meg.” Han fortsatte med andre ord av mer personlig natur om Guds kjærlighet til meg.

– Det profetiske ordet forandret bokstavelig talt mitt liv. Da vi gikk i bilen neste morgen, sa jeg: ”Vi skal på et apostolisk oppdrag til et annet land, og vi skal komme til å se ting vi aldri har sett før.” Jeg fortalte de andre hva som hadde skjedd, og jeg sa: ”Jeg vet at Gud kommer.”

– Så jeg opplevde en situasjon der jeg gjorde ting jeg aldri ville hatt mot til før. Der var en frimodighet som kom over meg. Jeg var langt på vei inn i ord og handlinger før jeg innså hva jeg gjorde. Ordet ga meg slik tillit og fred. Jeg følte virkelig at ansvaret lå på Ham og ikke meg. Jeg trodde virkelig at han ville komme, og det ga meg slik tro.

”Guds manifesterte nærvær” er et uttrykk som går igjen i omtalen av det som skjer på møtene i Toronto. Kristne får en ny erfaring av Guds nærhet, frafalne vender tilbake og uomvendte blir frelst.

Bevegelsen har spredd seg til majoriteten av Vineyard-menighetene. – Vi går fra menighet til menighet, forteller Randy om seg selv og andre. – På et tidspunkt alternerte jeg mellom åtte menigheter på en gang. Men der ikke samme styrke til å holde det i gang andre steder som i Toronto. John har en stor stab, og fire eller fem forskjellige lovsangsteam kommer inn etter tur fra andre menigheter. Og på grunn av omtalen kommer folk fra andre kanter her. Det gjør at det fortsetter. Nesten hver kveld er en tredjedel av forsamlingen folk som er her for første gang.

De som er berørt, bærer smitten med seg

– I Norge har vi hørt mye om det som skjer i London i fotsporene av møtene i Toronto. Hvordan sprer bevegelsen seg fra sted til sted?

– Der er et mønster som er lett å kjenne igjen, mener Randy. – Pastorer kommer her, og hvis de blir lenge nok og virkelig søker inn og blir berørt mange ganger og ”gjennomvætet”, drar de tilbake og opplever at det bryte ut i menighetene deres. Det skjer for en stor prosent av dem som blir her mer enn en dag eller to. En mann var her i 23 dager. Gud ville ikke la ham gå. Det er det lengste jeg har hørt om. Men annen søndag etter han kom hjem, brøt det ut i menigheten hans.

– Mange kommer her for å være her to til tre dager, men blir i fem til ti dager.

– På de møtene jeg har vært, startet du alltid siste del av møtet med en innbydelse til frelse for mennesker som aldri har vært troende før, og deretter en innbydelse til frafalne. Vet du om der er mange som blir omvendt?

– Hovedsakelig har dette vært til fornyelse for kristne. Men der er flere hundre som er blitt frelst, og flere tusen har gjort en ny start – bare her! Og i en menighet i Fort Wayne i Indiana hvor dette også varte en lang periode, var der også hundreder som blir frelst og flere tusen som ga seg over på nytt.

– Men når du gir en innbydelse, er det bare en liten minoritet som rekker opp hånden og viser at de aldri har tatt imot Jesus. Majoriteten på møtene er åpenbart sultne kristne som ønsker fornyelse.

Først menigheten, så verden

– Vi mener at Gud fortalte oss for mange år siden at der ville bli to bølger – den første til kirken, den neste til verden. Der har vært en rekke med profetier om det, sier Randy og viser blant annet til en profeti ved Marc Dupont.

– Hva vil du si til våre lesere i Norge, slike som virkelig lengter etter fornyelse og vekkelse i landet?

– Jeg ville ikke gi meg ut for noe mer enn det jeg er, hvis jeg sa at jeg hadde et ord fra Gud til dem. For jeg er ikke profetisk. Men i mitt hjerte tror jeg at dette er for folkeslagene. Jeg tror dette skal bli en verdensvid fornyelse og deretter vekkelse. Vi vil se de fortapte komme i større og større tall. Jeg tror det er i Guds hjerte at dette skal bli en stor hendelse. Slik pinsebevegelsen ved begynnelsen av århundret trakk folk til seg og deretter ble spredd til nasjonene, vil det bli også med dette.

– Jeg vil oppmuntre norske kristne til å tro at Gud ikke ønsker å gå forbi Norge. Han vil berøre Norge også. Fortsett å be og gå ikke i den fellen å tro at Gud elsker amerikanere og canadiere og engelskmenn mer enn han elsker nordmenn. Gud har alltid hatt et hjerte for alle folkeslag. Men dette er ikke noe vi kan produsere. Ingen av oss produserte det her. Vi måtte bare ta imot det Han ga.

Ydmykhet og hunger etter Gud

– Jeg går ut fra at du ser det samme nå som i alle fornyelsesbevegelser – noen får del i det, andre ikke. Hva er det som gjør at noen menigheter får del i fornyelsen i motsetning til andre?

– Ydmykhet hos lederen for kirkesamfunnet eller den enkelte menighet! Desperasjon etter Gud! Som i mitt tilfelle, hungre etter Gud så mye at jeg var villig til å gå utenfor Vineyard til den siste menighet i Amerika jeg selv ville ha valgt å gå til. Jeg måtte ydmyke meg selv og gå rett inn i hovedsetet for dem jeg hadde talt ille om, sier Randy og føyer til: – Jeg har bedt dem om tilgivelse for det jeg har sagt om dem, og bekjent offentlig at jeg skal aldri gjøre det igjen! Fremdeles er det noe av de sier, jeg ikke er enig med dem i.

– Noen menigheter er så døde, men så desperate. Mange av deres pastorer kommer. Andre kommer ikke, selv om de hører rapportene om det som skjer. De forstår ikke dimensjonene på det. Eller de er ikke sultne nok på det fordi der tross alt skjer noe hos dem selv. De er fornøyd. Eller de tror ikke det er av Gud.

– Noen ganger er det teologiske skylapper vi er opplært med og som gjør at vi ikke er i stand til å tro at dette er av Gud.

– Det er ikke før vi innser hvor svake vi virkelig er, hvor mye av kjødet og syndighet det fremdeles er i oss, at vi kan rope ut: ”Å Gud, det vil aldri skje uten din gjerning i meg.”

Opplæring av menighetens egne folk

– Mange menigheter har opplevd Guds nærvær på en spesiell måte ved spesielle besøk, men etter det er alt tilbake til det normale. Hva er det som gjør at disse møtene er annerledes?

– En av de tingene jeg prøver på når jeg besøker en menighet, er å gjøre min tjeneste på en slik måte at tingene ikke går tilbake til slik det før, når jeg reiser. Vanligvis har vi vitnesbyrd hver kveld. Det bygger troen hos dem som hører. De første to kveldene er det jeg som ber for folk. Etter det ber jeg for dem som vitner, og så kan de gå å be for folk. Gud svarer like mye på deres bønn som på min. Folk i menigheten begynner å se at det ikke er meg, men Gud. Deres egen pastor kan bli brukt på samme måte som meg, og det kan andre i menigheten også. Så er det ikke slik at du er Gudsmannen som kommer til byen, og når du forlater byen, forlater Gud den. Vi arbeider alvorlig med å lære opp forbederteam av menighetens egne folk.

– Jeg har bedt for tusener av mennesker og gjennom observasjon har jeg lært å se når Den Hellige Ånd hviler på mennesker, og vi lærer også forbederne å se etter det Faderen gjør.

– Dette har forandret mitt liv, sier Randy Clark om det siste halvåret og nevner en rekke forhold. – Jeg vet enda ikke hva det vil innebære for meg selv, min familie og menigheten.

Trykt i Visjon nr. 7 1994

Artikkel nr. 2 av 3 om Torontobevegelsens start
Les også nr. 1: Gud gjør noe nytt og hans folk jubler
og nr. 3: Randy Clark om sin vei til fornyelse

Tags: , ,

This entry was posted on mandag, mai 25th, 2009 at 20:36 and is filed under Reportasjer/intervjuer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment