25
mai

Randy Clark om sin vei til fornyelse:

   Posted by: reidar   in Reportasjer/intervjuer

– Jeg kan identifisere meg med syreren Na’aman!

randy-clark(1994) Randy Clark fikk telefon fra en venn sent en kveld. Han hadde ikke sett ham på sju år. Vennen sa: ”Randy, hvordan har du det?”

– Og jeg sa: ”Fint.” ”Hvordan går det med menigheten?” ”Godt.” (Men det var slett ikke sant! Hvis du er interessert i syndbekjennelser, skal du bare samle sammen en gruppe pastorer og spør hvordan det går. Etterpå har de en rekke bekjennelser å komme med fordi de løy for deg). Han fortsatte: ”Vel, jeg er glad du har det fint og at det går godt med menigheten. Men la meg fortelle hva som skjer i mitt liv.”

Desperat

”Jeg ble så desperat, Randy. Vi har ikke sett Gud gripe inn her på så lang tid. Jeg var så trøtt av å bli brukt til å være med på å holde menighetens program i gang. Folk bryr seg ikke om deg, og du føler ikke Guds nærvær. En natt var jeg så desperat at jeg tok frem en pistol og overveide å skyte meg. På en eller annen måte kom jeg meg gjennom natten.”

”Neste dag ringte Danny, en pastor, og spurte: ”Jeff, hva er det som foregår?” Jeg sa: ”Hvorfor spør du?” Han sa: ”Den Hellige Ånd vekket meg klokken tre i natt og minnet meg om ditt navn og sa at jeg skulle be for deg for du var plaget av en selvmordsånd. Og jeg ba for deg i to timer.”

”Litt etter ringte tanten min og sa: ”Jeff, hva er det som foregår? Den Hellige Ånd vekker meg mange netter klokken tre og sier jeg skal be for deg. Hva du enn gjør, så sett ditt åndelige hus i orden. For jeg er trett av å bli vekket.”

– Alt dette fortalte han meg, fortsetter Randy Clark. – Og han sa: ”Men, Randy, Gud har gjort noe i livet mitt.” Jeg spurte hva det var. ”Jeg var så desperat etter Gud at jeg ikke ønsket å leve lenger.” Han husket de tidligere tider da Gud og hans kraft hadde vært så nær i menigheten. ”Men det var så mange år siden jeg så det.”

– Mange ganger vil Gud tillate at desperasjon griper menneskers ånd før han fornyer dem. Han tillater den samme desperasjon å gripe menigheten før han fornyer den. Kirken har gått gjennom en ørken, og mange deler av den kjenner denne desperasjonen som Gud har lagt der for at vi skal rope ut til ham, kommenterer Randy.

Ørkenvandring

Jeff fortsatte å fortelle at han en dag gikk inn i en butikk. Der møtte han en kvinne som spurte hvordan det sto til med ham. ”Fint,” sa han og løy for henne. Men han måtte tilbake til henne og bekjenne at det sto ille til: ”Jeg føler at Gud er hundre miles borte.” Hun svarte: ”Jeff, da du kom inn døren, sa Den Hellige Ånd at jeg skulle spørre deg. Han fortalte meg hva som virkelig foregikk. Du har gått gjennom en ørken. Grunnen er at du hadde en strålende omvendelseserfaring og har aldri hatt noen problemer. Du har alltid opplevd Guds nærhet og beveget deg i salvelse og med rike gaver. Men det var én ting du manglet: Du hadde ingen medlidenhet. Du følte at alle kristne burde kunne trekke seg selv opp etter sitt eget hår. Hvis de bare ba nok eller leste Bibelen nok, ville alle kunne komme seg ut av problemene. Og Herren lot deg gå gjennom ørkenen for å vise deg at du kan ikke gjøre noe ved egen styrke. Nå vil han gjenopprette deg, og når det er skjedd, vil du ha barmhjertighet. Han vil at du skal være en kristen med nåde.”

Til meg

– Mens Jeff fortalte meg dette, sier Randy, – visste jeg at dette var fra Gud til meg. Jeg dinglet ytterst i tauet og jeg hadde ikke noe sted å gå. Jeg visste at jeg burde lese Bibelen mer og be mer. Men jeg hadde ikke lyst til å be eller lese Bibelen. For den talte ikke lenger til meg. Den var tørr. Ikke sant, du vet hva du bør gjøre, men du har ikke kraft til det. Selv når du prøver å gjøre det, blir du bare mer nedstemt.

Jeff plukket opp et blad og fant en annonse om et møte i Kentucky. Han kjente ikke til taleren, men fant ut at han skulle dra. Tross praktiske vanskeligheter kom han seg av sted. ”Du kan ikke tro hva jeg så,” sa han til Randy. ”Jeg så mennesker le så kraftig at de var som beruset. De falt.. Noen fortsatte å le lenge etter de hadde kommet ut fra møtet. Noen ble som statuer i en eller to timer.” Og han fortsatte å skildre alt som skjedde med hundrevis av mennesker. ”Du må dra, Randy,” sa han.

– Jeg visste at det var Gud som hadde satt opp denne telefonsamtalen, forteller Randy videre. – Gud kom suverent til meg gjennom denne fyrens oppringning. Han ringte ved midnatt, og vi snakket sammen til tre. Han fortsatte å si at jeg måtte dra. Han ringte igjen de nese dagene og sa det samme. Gud ville ikke la meg slippe fra ham før jeg lovte å dra.

Hvor tørst er du?

Randy ringte til hovedkontoret for predikanten Jeff hadde hørt, for å spørre hvor han skulle ha møter uken etter. Randy stopper litt før han fortsetter beretningen. – Jeg har alltid i mitt hjerte elsket hele menigheten, alle retninger. Men der var én gruppe jeg ikke greide å fordøye og som jeg advarte mot fra prekestolen.

– Svaret jeg fikk, var: ”Han skal tale i Tulsa.” For dere som ikke vet det: Tulsa er Mekka og Medina og alt annet for trosforkynnelsen. Jeg tenkte: ”Men der er jo alle slags menigheter i Tulsa.” ”Hvilken menighet?” spurte jeg. Og sekretæren sa: ”Kenneth Hagins Rhema bibelmenighet.” Jeg følte som om Den Hellige Ånd skulle si: ”Der tok jeg deg.”

– Jeg kan virkelig identifisere meg med syreren Na’aman! Dere husker at han måtte dukke seg sju ganger i Jordan. ”Hvorfor der? Vi har bedre elver hos oss.” Det var som Ånden sa: ”Hvis du tror du bare kan få det jeg vil gi deg, fra din egen gruppe, har du en kirkesamfunnsånd, og jeg er større enn enhver gruppering. Hvor tørst er du etter meg?”

– Tror dere det var en tilfeldighet at denne mannen ringte meg, og at den første anledning jeg hadde til å dra, måtte jeg dra til den siste menigheten i Amerika jeg frivillig ville ha valgt. Nei. Og jeg forsto det og kom meg på flyet sammen med lovsangslederen, hjelpepastoren i menigheten og en annen mann.

Rodney Howard-Browne

Predikanten var den sørafrikanske pinsevennen Rodney Howard-Browne, en evangelist som har holdt kampanjer i USA siden 1987. Randy skildrer levende møtet og sier at han ikke fikk noe som helst ut av den første kvelden, ikke minst på grunn av en kvinne som lo uhemmet under talen. Han tenkte at det måtte være av kjødet.

En kunne tro Howard-Browne hadde sett hva Randy tenkte. For neste dag sa han at det hender at folk ler i kjødet. ”Men blir du forarget over det, er det ditt kjød som blir forarget. Og da er de bedre enn deg, for de ler fordi de har blitt såret og har det vondt. Men ditt kjød dømmer dem i en fariseisk ånd. Ditt kjød stinker verre i Guds nesebor enn deres.”

– Jeg var fremdeles ikke sikker på at dette var ekte. En kveld kom en blind treåring inn. De ba for ham, og han segnet på gulvet og ble liggende lenge. ”Dette er av Gud,” tenkte jeg, ”for treåringer er aldri stille så lenge noen som helst plass.” Han hadde selv en treåring hjemme!

Randy ble bedt for av Rodney Howard-Browne og havnet på gulvet, men følte nesten ingen ting. Men opp kunne han ikke komme seg. En kvinne begynte å le. Han begynte å le. Det var som han skulle bli beruset. Og det varte lenge.

Det var begynnelsen til det som senere skulle skje, først i menigheten i St. Louis, senere i Toronto.

Trykt i Visjon nr. 7 1994

Artikkel nr. 3 av 3 om Torontobevegelsens start
Les også nr. 1: Gud gjør noe nytt og hans folk jubler
og nr. 2: Ydmykhet og desperat hunger etter Gud

Tags: , ,

This entry was posted on mandag, mai 25th, 2009 at 20:50 and is filed under Reportasjer/intervjuer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment